Søndagsstykke med Øystein Fevang

Foto: Øystein Fevang

OK, om vi skal snakke repertoar, så kan jeg si at jeg kommer nok ikke til å klare å si hva som er mitt favorittstykke, det blir alt for vanskelig for meg!

Beskjeden kommer raskt fra Øystein Fevang i starten av vårt intervju, det viser seg tidlig i samtalen at hans musikksmak er alt for bred til å skulle spesifiseres, og som en særdeles aktiv dirigent har han da også et stort spenn av kor som han dirigerer. Han er dirigent for Oslo Filharmoniske Kor, Majorstua Kammerkor, og har tidligere blant annet vært dirigent for Ensemble 96, et kammerkor med spesiell fokus på samtidsmusikk. Han underviser også på Rud videregående skole, og en video der han ledet en allsang av Bohemian Rhapsody gikk viralt for et par år siden. Men la oss begynne med Oslo Filharmoniske Kor, som har en litt utsatt jubileumsfeiring på trappene.

Vi feirer denne sesongen 100 år, men nedstengningen har gjort at vår store jubileumskonsert først blir i desember. Det blir en festkonsert der koret virkelig skal få skinne og vist seg frem. Vi har faktisk bestilt to urfremføringer, en åpningsfanfare av Trond Lindheim, og et stort verk av Eva Holm Foosnæs for fullt kor og orkester, basert på Schillers tekst «Ode til gleden». I tillegg skal vi vise frem det beste vi har å by på i vårt repertoar, og synge utdrag fra store korverk. Ikke minst skal vi også gjøre en del a cappella musikk blant annet med musikk av Nystedt, Grieg og Rachmaninoff. Det synes vi kanskje er ekstra gøy, siden det ikke er en side vi får vist så ofte i OFOs program til vanlig, forteller Øystein.

Et kor som Oslo Filharmoniske Kor skiller seg jo nettopp fra mange andre kor på akkurat dette punktet, som et kor knyttet til et orkester legger det ganske klare føringer ikke bare på repertoar, men det følger også med et klangideal og konsekvenser om hvordan sesongen legges opp. Orkesteret har sine verk som de trenger kor til, og man er nødt til å arbeide målrettet for å sørge for at koret hele tiden har en klang som kan balanseres opp mot de store orkesterkreftene. Derfor er det kanskje ekstra kjærkomment de gangene de får muligheten til å jobbe nettopp a capella, og dyrket andre sider ved korklangen som ikke får så sterkt fokus resten av året.

Jeg synes det er viktig å gjøre a capella-repertoar med jevne mellomrom for å trimme koret, de trenger å jobbe litt utenfor kjerneområdet sitt for å få bedre fleksibilitet. Det er noe annet å synge med et stort orkester der man skal trenge gjennom en massiv orkesterklang, enn å synge a capella der vi kun tenker intern balanse i koret. Det er veldig interessant for koret, og krevende på en helt annen måte, forteller Øystein. Og som dirigent også for Majorstua Kammerkor får han her muligheten til å dypdykke i akkurat denne klangverden.

Det er en helt annen opplevelse å dirigere et kammerkor, i a cappella-repertoaret er det helt andre klangideal. Jeg kaller det for Eiffeltårn-prinsippet, der klangen er slank i toppen, og bredere nedover. Det kan jeg ikke gjøre i samme grad i det filharmoniske koret, der en mer må tenke høyblokkprinsippet for å høres, forklarer Øystein, og forteller videre om andre sider der repertoaret er annerledes i kammerkoret. Hva er det for eksempel som gjør at norske kor er såpass flinke til å bestille og fremføre nyskrevet musikk?

I Oslo Filharmoniske Kor fremfører vi jo i stor grad musikk av de gamle mestrene, mens i kammerkoret får vi i tillegg gjort en del mer samtidsmusikk. Jeg tror tradisjonen med å bestille ny kormusikk startet for lenge siden her til lands, og vi har vært veldig heldige som har hatt komponister som for eksempel Knut Nystedt, som har vært svært nært knyttet til korbevegelsen. Mange av de store dirigentene vi hadde i korbevegelsen fra 70 tallet som Carl Høgseth, Terje Kvam og Magnar Mangersnes var også gode kolleger, og venner av komponistene. Da ble det til at de bestilte og skrev for hverandre, sier Øystein, og legger til ytterligere moment som kan forklare den sterke samtidsmusikktradisjonen i korene.

Musikken var gjerne slik at den var lett å like både for sangerne og publikum, og jeg tror også komponistene var smarte på den måten at de skrev musikk som var mulig å fremføre for andre enn bare profesjonelle. Komponister liker jo gjerne at musikken sin fremføres mer enn en gang, og skriver du et stykke som er mulig å fremføre også for gode amatørkor øker du den sjansen betraktelig. Og en annen ting som gjør samtidsmusikk for kor lettere tilgjengelig for publikum enn instrumental samtidsmusikk er at når man skriver for kor, har man også med tekst. Det er en fin innfallsvinkel som kan hjelpe til å gi musikken ytterligere mening.

Et siste aspekt er også hvem komponistene skriver for

Tenk på hva Nystedt og Hovland gjorde i nærmest musikkoppdragende ånd ved å skrive masse musikk for barnekor og kor med like stemmer? Det betyr at ethvert pikekor kan ha disse store komponistene i sitt repertoar med den største selvfølgelighet, og man får sådd disse frøene tidlig hos folk, slik at de får oppleve god musikk innenfra, forteller Øystein med entusiasme. Og denne tanken med å introdusere kvalitet i ung alder er også gjeldende i hans jobb som korlærer på videregående skole, målet er å introdusere for den virkelig gode musikken!

Filosofien min på Rud videregående skole er at elevene skal få gjøre de store korverkene fra de beste komponistene. Det er noe med at når komponister som Mozart og Händel skriver for kor er det tett og rikt skrevet, men likevel gjerne kun firstemt og overkommelig å fremføre på en god måte. Og jeg er veldig opptatt av at både musikken og fremførelsen skal være bra, de skal få en opphøyd opplevelse som de kan ta med seg resten av livet. De verkene som ungdommene får fremføre i løpet av de årene de er på videregående sitter gjerne i kroppen, og de får med seg en ballast om hva musikk kan være og hva en slik opplevelse kan gjøre med deg som menneske, forteller Øystein engasjert.

Øystein har også tatt med elevene på samarbeidsprosjekt med orkestre og kor, og det siste store prosjektet var da de medvirket på Carmina Burana med Oslo Filharmoniske orkester i Oslo Spektrum i 2020. Tross utfordringene som står i kø når man musikalsk skal samle et kjempekor på 700 sangere, bidro også nettopp dette til å skape et musikalsk minne for livet.

Jeg ledet korinnstuderingen, og det å dirigere et så stort kor er jo omtrent som å prøve å styre et tog, det er litt begrenset hvor stort spillerom man har når koret er 100 meter bredt. Men det var så mange grunner til at dette var et riktig prosjekt å gjennomføre og være med på. For det første var det et fantastisk skue og opplevelse med et så stort apparat, det var godt over 6000 publikummere i salen som nok fikk seg en opplevelse de sent vil glemme. Mange av disse var jo gjerne slekt og venner som kanskje ikke hadde hørt et så stort orkester og kor fremføre musikk på dette nivået før på denne konserten. Det andre er opplevelsen til ungdommene selv, det gjør noe med deg å få være med på å være en liten del i et så stort maskineri. Jeg mener det er utrolig viktig å få slike erfaringer i den alderen, det åpner opp dørene til en helt ny verden av musikalske opplevelser. Så jeg heier på slike prosjekt, la oss ta vare på alle muligheter vi har til å nå ut til publikum og sangere, og frelse de inn i musikkens verden!