Søndagsstykke med Tom Brevik

Foto: NMF

Tom Brevik kan trygt kalles en nestor i den norske korpsbevegelsen, med bakgrunn som dirigent, komponist, arrangør og ildsjel. Med en lang karriere på utrolig mange felt har han satt et solid avtrykk i musikk-Norge, og på nettsidene til 100-årsjubilanten Manger Musikklag står det like greit at man kan dele inn historien til musikklaget i tiden før og etter Tom Brevik. Vi fikk en interessant prat om utviklingen til repertoaret for brassbandbevegelsen her til lands.

Når det kommer til spørsmålet om repertoar møtte jeg raskt et dilemma da jeg begynte å dirigere brassband på begynnelsen av 70-tallet. Jeg hadde min bakgrunn fra Frelsesarmeen, og der hadde vi masse musikk som henspilte på tekst og religiøsitet. Når jeg da kom til brassbandbevegelsen var det litt annerledes. Der hadde de jo mye flott eldre musikk som jeg kjente godt til, men når vi skulle fremføre det mer folkelige repertoaret måtte vi gjerne ty til engelske folketoner eller lignende, forteller Tom, som har et spesielt levende minne over øyeblikket han innså behovet for en egen norsk repertoartradisjon.

Jeg kan huske vi skulle spille på en 17 mai-konsert, og det var en helt nydelig dag. Rundt oss var det grønne trær og norske flagg, og overalt var folk kledd i flotte bunader. Og der stod vi og fremførte Fantasy on British Seasons. Det var for så vidt ingenting feil med arrangementet eller musikken, men det slo meg at dette måtte vi gjøre noe med, forteller Tom muntert. Det skulle bli startskuddet for både en stor musikkproduksjon, og en oppblomstring av en egen repertoartradisjon.

Jeg var veldig inspirert av arrangører som Gordon Langford, som var gode til å arrangere engelske folketoner og den slags. Jeg ønsket å prøve noe tilsvarende, og begynte å arrangere mye forskjellig musikk. Det var så klart mye å lære seg, men det kom seg godt i gang etter hvert, og jeg har vel aldri egentlig stoppet, forteller Tom som fant inspirasjon og råmateriale i overflod i den norske kulturarven.

Jeg følte et veldig behov for å gjøre noe som kunne knytte brassbandbevegelsen opp mot det spesifikt norske. Vi hadde jo blant annet den norske sangskatten, med masse melodier fra tradisjonell norsk folkekultur som vi kunne bruke som inspirasjon og materiale. Det spredte seg heldigvis fort, og med tiden har det jo kommet til mange flinke arrangører og komponister som har plukket opp tråden. På mange måter har den delen av repertoarsituasjonen blitt veldig mye bedre nå her til lands.

På 70 tallet var Tom dirigent både for Eikanger-Bjørsvik og Manger Musikklag, og var en stor brikke i den store utviklingen brassbandbevegelsen gikk gjennom på denne tiden. Og i forbindelse med at Manger Musikklag denne helgen har feiret 100 år har det ikke gått ubemerket hen at de faktisk stilte med norsk musikk på sin første EM-deltagelse i 1978.

Jeg hadde nettopp et intervju med nettstedet 4barsrest, som skriver om brassbandbevegelsen. Der fortalte jeg om denne bakgrunnen til at jeg ønsket å være med å lage en egen norsk repertoartradisjon. Vi spilte jo på det første EM for brassband, som fant sted i Royal Albert Hall. Da hadde vi med oss en nyskrevet norsk fantasi over folketoner som jeg hadde skrevet, og spilte det som vårt selvvalgte stykke. Jeg skal innrømme at jeg er litt stolt av at vi gjorde akkurat det, forteller Tom med begeistring.

Når repertoar skal planlegges har Tom klare prioriteringer, og en av hjertesakene er å ta vare og pleie kontakten med publikum. Å spille repertoar som kan røre og bevege, og ikke minst å pleie kunnskapen om å formidle musikken.

Det er klart, musikantene må like musikken vi skal spille, men så er det minst like viktig at vi skal gi opplevelser til publikum. Og man kan gjerne si at man også kan introdusere de for ting de ikke visste at de kom til å like, og gradvis kan man utvide den musikalske horisonten, sier Tom, som også er klar sin mening om konserter som bærer mer preg av å være for musikerne selv enn for publikum.

Jeg ble veldig godt kjent med en av medlemmene i Dizzie Tunes, som på den tiden hadde blitt brassbandfrelst. Han fortalte om hvordan de tenkte program, de brukte 100 prosent av tiden før et prosjekt til å tenke på hva var det beste programmet for sitt publikum. Hva de aller mest ville spille selv var egentlig underordnet. Det gjorde veldig inntrykk på meg, og jeg tenker at det nesten er motsatt av tankegangen til enkelte korps, sier Tom, og forteller om flere korpskonserter preget av musikernes ønske om tekniske og spennende utfordringer, snarere enn en intensjon om å formidle et musikalsk budskap. Konserter der de som spiller gjerne har hatt det fryktelig moro, men publikum mer har fått være vitne til en sportsprestasjon enn en sjelelig opplevelse. Og selv om man absolutt ikke skal overse denne delen av repertoaret, understreker Tom viktigheten i å hegne om musikk som berører og imponerer på andre måter enn det rent tekniske.

Det er jo klart man skal ha en balanse, hvert år får brassbevegelsen møtes for en intern-fest i Grieghallen, og den er utrolig viktig og fin å ha. Der kan vi spille for hverandre, og fremføre musikk som utfordrer og engasjerer musikerne både musikalsk og teknisk. Men jeg tenker også på en opplevelse jeg hadde på EM i Amsterdam for noen år tilbake. Det var generelt et enormt nivå gjennom hele dagen, det ene korpset etter det andre imponerte med overskudd og brilljanse, det var ikke måte på. Etter konkurransen var det så festkonsert med messingen fra Concertgebouw. Der kom Philip Cobb fra London Symphony Orchestra på scenen, og fremførte en enkel og nydelig melodi på kornett. Han gjorde ikke et eneste teknisk krumspring, det fantes ikke antydning til å skulle imponere eller være flashy på noe vis. Men det var fremførelsen som virkelig presset frem tårene hos publikum, som frem til da hadde sittet en hel dag og latt seg imponere over det ene tekniske c-momentet etter det andre. Applausen over fremførelsen ville ingen ende ta, og jeg husker det fremdeles som det var i går! Og da tenker jeg, er det ikke derfor vi egentlig driver med dette?

Mye av forklaringen til Toms engasjement for dette bunner i hans bakgrunn, å formidle var og er en essensiell del av tankegodset fra Frelsesarmeen. Og i denne filosofien finner en verdier som utgjør en stor forskjell for alle som driver med musikk.

Jeg vokste opp i Frelsesarmeen, og alt vi spilte der var så nært knyttet til et budskap. Musikken hadde alltid en mening, og var gjerne knyttet til en tekst, og når vi spilte musikken så kunne folk assosiere og bli berørt av det. Utenfor den bevegelsen så fungerer det jo ikke helt på den måten, og det er kanskje derfor viktig å finne en måte å tale til indre følelser og assosiasjoner. Akkurat det er kanskje noe som har gått litt tapt den siste tiden, sier Tom som ikke er redd for å understreke viktigheten av å vite sin arv og hvor man kommer fra.

En ting som jeg husker var veldig viktig for oss var å kjenne til tradisjonene. Vi hørte utrolig mye på innspillinger av det vi skulle gjøre, jeg tok til og med med meg platespiller på øvelser slik at vi kunne lytte sammen og analysere hva det var et band gjorde som fikk de til å låte slik som de gjorde. Å kjenne tradisjonen er så viktig, skal man spille et så velkjent verk som Resurgam av Ball så er man jo nødt til å vite at dette er et høydramatisk og åndelig verk. Hver takt betyr noe, og man må gjøre seg kjent med dette. Å bare fremføre notene uten å tilføre noe gir ingenting, nerven og budskapet må få lov til å stå i fokus, ellers så hjelper det ikke å fremføre slik musikk, sier Tom, og avslutter med en påminnelse over respekten man skal ha for musikkarven man forvalter.

Husk at Mariss Jansons hadde dirigert Oslo Filharmoniske Orkester i 15-16 år før han gjorde en Haydn-symfoni med orkesteret. Det sier noe om at han ville gjøre det ordentlig når han først skulle fremføre musikken. Virkelig god musikk trenger og fortjener å gjøres med ærbødighet og respekt.