Søndagsstykke med Henning Kraggerud

Foto: Kaupo Kikkas

Henning Kraggerud er en av våre mest kjente fiolinsolister, og har også en lang karriere som orkesterleder for kammerorkester. For tiden er han kunstnerisk leder i Arktisk Kammerorkester, og har der gjort et stort og spennende arbeid i repertoarutviklingen. Vi fikk snakke litt med Henning om hvordan han jobber for å finne godt repertoar. Og allerede fra starten fremhever han et element i den klassiske orkesterverden som gjerne kan utfordres på litt flere fronter.

En ting jeg har tenkt litt på er det faktum at arrangementer av komposisjoner var veldig vanlig i det klassiske musikkliv frem til 40-50 tallet, mens det i den siste tiden har det nesten blitt slik at det ikke er stuerent å spille noe annet enn originalversjonene. Eventuelt så fremføres det noen få godkjente arrangementer skrevet av store komponister, men det klassiske orkestermiljøet vegrer seg gjerne for å programmere noe som ikke er originalt. Og man kan spørre seg hvor denne trenden kommer fra, for det var lenge svært vanlig å lage arrangement av verk for å tilpasse til den besetningen man hadde tilgjengelig. Mozart skyndte seg alltid å arrangere sine egne operaer slik at ingen andre skulle gjøre det før ham, og flere av orkesterverkene vi i dag kjenner av Grieg ble instrumentert av andre enn ham selv i hans levetid, forteller Henning. Selv har han ved flere anledninger arrangert om musikk som han sterkt ønsker å gjøre, men som ikke finnes for den besetningen han har tilgjengelig.

I Arktisk Kammerorkester ønsket vi å spille mer musikk av Grieg, men det var ikke så veldig mye som var tilgjengelig. Sammen med Bernt Simen Lund arrangerte jeg rett og slett da Griegs fiolinsonater for strykeorkester med enten 4 blåsere eller klassisk orkesterbesetning, så nå har Grieg tre fiolinkonserter, sier Henning spøkefullt. Selve prosessen var spennende i seg selv, med utgangspunkt i Griegs egne orkestertranskripsjoner av egne klaververker var det mulig å se hvordan han tenkte og prioriterte i arbeidet med egne arrangement. Og på sett og vis gav det muligheten til å komme enda nærmere til komponistens tanker og ønsker.

Vi studerte nøye hva Grieg selv hadde gjort i sine transkripsjoner, og hvordan han løste det når han gikk fra klaver til et annet medium eller vice versa. Hvordan han tenker klanger, fraseringer og pedalbruk kom ganske tydelig frem, det var veldig lærerikt, forteller Henning som også understreker viktigheten av å bringe sin egen stemme med i prosessen.

Av natur er jeg relativt puristisk, så jeg begynner gjerne der Grieg begynte selv når det gjelder toner og oktavering. Men så kan jeg også forandre ting der det ikke fungerer, og når Bernt Simen og jeg ble inspirerte tok vi oss kunstneriske friheter der vi mener det tilfører noe genuint til musikken.

Viktigheten av å tolke og tilføre noe personlig står sterkt hos Henning, og han oppfordrer sterkt til å ha et nært forhold til musikken man velger å fremføre.

Jeg synes det er viktig for unge musikere å følge hjertet sitt, og ikke la seg begrense av hva som finnes eller ikke. Om man har tankegangen at absolutt alt man spiller skal være originalt fra komponisten så hjelper det ikke det klassiske musikklivet, det trenger kunstnere som forteller dr historiene de tror aller mest på!

Robert Schumann sa at når man går på scenen SKAL man elske den musikken man fremfører, man skal ikke gå på scenen og spille musikk man ikke føler nok for, men man skal alltid også være nysgjerrig, og hele tiden lete etter noe nytt man kan elske, utvide horisonten i alle retninger, sier Henning entusiastisk.

Det finnes nok etablerte sannheter i det klassiske musikkliv om hva som er god og dårlig musikk. Enkelte komposisjoner spilles kanskje fordi de er komponert av berømte komponister, mens andre juveler forblir glemt, like mye som et resultat av tilfeldigheter som av andre grunner. Og det er ikke slik at det alltid mangler god original musikk heller, en nysgjerrig holdning til hva man da kan finne i arkiver og biblioteker kombinert med grundig letearbeid kan fort føre til store musikalske oppdagelser.

Sammen med Christian Ihle Hadland ble jeg spurt av plateselskapet Naxos om å spille inn musikk av Sinding. Vi dro da til Nasjonalbiblioteket og fant der utrolig mange manuskripter og noter på musikk som ennå ikke var dokumentert på lyd. Sammen spilte vi da oss rett og slett gjennom 8 timer musikk, før vi valgte ut hvilke stykker vi likte best, forteller Henning. Denne silingsprosessen var viktig for Henning, det fortalte ham hvilken musikk som talte til ham, og som han virkelig ønsket å fremføre. Denne indre stemmen ble også en ledestjerne når han skulle forvalte musikken videre.

Naxos ønsket i utgangspunktet at jeg skulle spille inn all musikken, men jeg kjente at jeg da ikke ville gjøre Sinding en tjeneste. Vi måtte spille inn det vi personlig syntes var bra, og så fikk heller resten være, forteller Henning.

Å stole på sitt eget instinkt er sunt når man skaper sin egen kunstneriske stemme, men er også avgjørende når man skal manøvrere blant en kanon av etablerte storverk. Hvordan kan man forholde seg til en repertoartradisjon som gjerne kan synes konservativ?

I en verden fylt av keiserens nye klær er det viktig for en ung musiker eller dirigent å ikke la seg blende dersom noen prøver å overbevise deg om at et verk er bra kun fordi det er viktig musikkhistorisk. Om du ikke liker verket yter du verken deg selv eller musikken rettferdighet. Men om du leter med et åpent sinn kan du finne utrolig mye spennende. Og om du er en dirigent og finner et verk du elsker, men som ikke finnes for din besetning, arranger det slik at du kan fremføre det!

Jeg er ekstra opptatt av å lete der hvor fordommer har fungert som sensur. I Arktisk Kammerorkester har vi et eget utvalg som lytter seg gjennom all musikk vi kan lete frem av kvinnelige komponister fra 1800-tallet, rett og slett for å finne den beste musikken som er skrevet, forteller Henning, som alltid søker å se forbi etablerte historiske sannheter om hva som er god eller dårlig musikk.

Clara Schumann skrev en sangsyklus sammen med sin mann Robert. Datidens kritikere slaktet hennes bidrag, godt mulig fordi hun var kvinne. Men publikum likte det, og applauderte vel så mye for hennes musikk. Og man kan spørre seg om dagens publikum hadde visst sikkert hvilke som var komponert av hvem, jeg tror ikke alltid det er tilfellet,sier Henning.Claras beste verk fortjener absolutt å spilles,og Roberts dårligste bør ikke frontes hvis man ikke tror nok på det. 

Og i også i denne søken etter historisk oversett musikk er det ønsket om å finne det som er virkelig bra som kommer først.

Det viktigste er at man skal spille bra musikk, det holder ikke bare å si at man skal spille musikk av kvinnelige komponister og si seg fornøyd med det. Man må lete  grundig, nettopp for å sørge for at man kan finne de musikalske perlene som virkelig fortjener å fremføres. Kvinnelige komponister har lenge vært undertrykt, men måten å kjempe best for dem er å hente frem det man tror aller mest på av det som er skrevet til alle tider, ikke bare sette opp noe ok man tilfeldigvis finner.

Denne måten å tenke går inn i et større bilde, der en nyskapende musiker skal kunne utfordre vedtatte sannheter, og kombinere grundige repertoarstudier med personlig initiativ og tolkning.

I dag er det klassiske musikklivet noe av det mest fundamentalistiske du kan støte på, der hver eneste prikk og strek i en Urtekst-note er hellig. Jeg var selv lenge oppdratt slik at jeg var veldig tro mot notasjonen, men jeg mener nå at det er utrolig viktig at vi ikke blir museale, der vi bare prøver å gjøre det som er korrekt og riktig. Da svikter vi oss selv, og det tror jeg aldri var meningen, sier Henning med ettertrykk, mens han gir flere eksempler på store komponister som ikke bare godtok, men verdsatte personlige tolkninger og endringer av sine verk.

Gustav Mahler uttalte at «vår oppgave på jorden er å bringe flammen videre, ikke å oppbevare asken», det synes jeg er flott sagt. Om man ser til skuespill forventes det jo at man gjør litt endringer på Ibsen eller Shakespeare for å gjøre det relevant for dagens publikum. Sluttresultatet kan slå begge veier, det vil jo avhenge av kunstneren, men det store poenget er at man er ikke ute etter forandringen i seg selv. Det viktige er at man skal ta det kunstneriske ansvaret, elske det man gjør, og stå inne for det uten å bli et offer for notasjonen. Lær deg musikken godt, og ta deg friheter innenfor verkene, slik at du kan presentere en historie du tror på fullt og fast, og skape en klar og tydelig kunstnerisk stemme!