Søndagsstykke med Lars-Thomas Holm

Dirigent: Lars-Thomas Holm
Ensemble: Orkester/Janitsjar
Verk: Partita Sinfonica av Irgens-Jensen

Lars-Thomas Holm er en velkjent dirigent i norske orkestre og blåseensembler, og er nå i innspurten av sin doktorgradsavhandling om musikken til Ludvig Irgens-Jensen. Arbeidet har ikke bare gitt en mulighet til et dypdykk i Irgens-Jensens musikk, men har også avdekket interessante spørsmålsstillinger om hvordan vi forholder oss til et verk. Hvilken versjon er egentlig den autorative, og hvor kan man trekke grensen mellom en musikers input og en komponists egentlige intensjon?

Når man begynner å kikke nøye på kildematerialet til et verk begynner det å fortelle en egen historie om hvordan det er opprinnelig fremstilt og har levd over en rekke fremførelser. Man får en forestilling om hva komposisjonen en gang har vært og hva det har blitt. Det store spørsmålet er da når er verket egentlig ferdigstilt? Normalt sett vil man alltid gå etter den siste utgaven av et utgitt verk, og akseptere det som komponistens endelige vilje. Men hva om den er en blek gjengivelse av det verket startet som, hva gjør man da? Flere av Irgens-Jensens revisjoner er preget av feil og unøyaktighet, og blir mindre detaljerte og fargerike over tid. Og det sier kanskje litt om komponistens interesse av selve revisjonsarbeidet, spør Lars-Thomas retorisk.

En av grunnene til at dette har skjedd kan spores tilbake til Irgens-Jensens samarbeid med velmenende dirigenter, som kom med forslag og endringer til hans musikk. Dette er en ikke ukjent del av dynamikken mellom en dirigent og komponist, men kan bli et problem når det enten blir for inngripende, eller skjer i lang tid etter verkets egentlige premiere.

Flere av Irgens-Jensens verker starter som noe helt annet enn det de har endt opp som. Canto d'Omaggio fra 1950 begynte som et stort tonedikt, men endte opp som et mindre variasjonsverk. Symfonien, skrevet under krigsårene, hadde opprinnelig 3 satser men endte etter diverse revideringer opp med 2 satser. Mange av disse forslagene kom fra dirigenter som Odd Grüner Hegge, en nær venn og samarbeidspartner av Irgens-Jensen. Hovedproblemet man da må spørre seg er hvordan hjelper dirigenter komponister underveis i prosessen? En ting er å gi tips til en uerfaren og fersk komponist, men i symfoniens tilfelle var komponisten 58 år, og verket allerede 10 år gammelt, sier Lars-Thomas, og peker med det på kvaliteter som kan ha gått tapt underveis.

Underforstått i dette er at det er en stor forskjell mellom å tolke et partitur og i å gjøre endringer som blir stående for ettertiden. Selv om endringene i seg selv kan være gode og velmente for en fremførelse der og da, er det riktig at datidens utøvere kan få så sterk definisjonsmakt i hvordan musikk skal huskes og fremføres i ettertiden?

Vi skal også huske på at Odd Grüner Hegge kom fra en tysk kapellmestertradisjon, der det fantes en tradisjon i å gjøre endringer på verk ettersom hva man syntes det var behov for. Læreren til Grüner Hegge var Felix Weingartner, som på sin side jobbet sammen med Gustav Mahler. Mahler lagde flere ominstrumenteringer, blant annet en revidert instrumentasjon av Beethovens 9 symfoni. Så dette var slett ikke uvanlig. Men det vi vet om den utgaven er nettopp at det er Mahlers versjon av Beethovens symfoni. Hva skjer når vi mister den linken, og dirigentens versjon blir stående som den endelige, spør Lars-Thomas, og setter med det fingeren på et grunnleggende spørsmål om mye av Irgens-Jensens musikk.

Endringer i seg selv behøver ikke være til det verre, ofte kan det hjelpe verket med nye kvaliteter. Men da er det også rett og rimelig å kreditere og tydeliggjøre hvem som står bak. Det er grunnen til at Lars-Thomas også ønsker å kreditere Grüner Hegge i de revisjonene han har medvirket på. Et annet tilsvarende interessant aspekt er det historiske, et i utgangspunktet tragisk verk som symfonien ble for eksempel justert i ettertid slik at det passet bedre til etterkrigstidens optimisme. Og slik sett er både originalversjonen og den reviderte av historisk interesse, siden de ender opp med å fortelle to forskjellige narrativ tilpasset sin tid.

Jeg ønsker at vi kan ha flere versjoner av Irgens-Jensens musikk tilgjengelig, så kan det heller stå at dette er Irgens-Jensens originalversjon, og dette er utgaven revidert av Odd Grüner Hegge. Om vi kan sidestille versjonene og gjøre de tilgjengelig, så kan vi heller i ettertiden vurdere hva vi selv synes er best? Irgens-Jensen er en av de største komponistene vi har, og vi skylder han å i det minste høre på hans originale utgaver, så kan vi heller vurdere om det holder mål.

Lars-Thomas har i tillegg til å forske på musikken også laget transkripsjoner av verkene Passacaglia og Canto d'Omaggio. Disse arrangementene har allerede blitt plukket opp av blåsebevegelsen og lever nå egne liv på konsert- og konkurranseprogram i hele landet. Til høsten kommer også en transkripsjon av Partita Sinfonica.

Partita Sinfonica er egentlig teatermusikk som ble skrevet i mellomkrigstiden til et skuespill som het Driftekaren, skrevet av Hans Ernst Kinck. Irgens Jensen skrev et stort melodrama med masse musikk, og den tok jo nesten for mye plass. Partituret ble omjustert til en 6-satsig suite, der han trakk ut det mest sentrale. Den ble forøvrig kuttet ned til 4 satser i senere tid. Det er veldig fargerik musikk, man kan virkelig si at det er norsk folklore på sitt beste, men det har også dette modale og norrøne preget intakt, forteller Lars-Thomas, som tar vare på de originale 6 satsene i sin transkripsjon.

Jeg har en utrolig stor respekt for den frivillige musikkbevegelsen i Norge. Der bor det en enorm konserteringskraft, med fremførelser av utrolig mye musikk i alle kriker og kroker. Jeg er derfor opptatt av at de får tilgang til den beste musikken, og at det blir laget gode arrangementer av verkene. Samtidig mener jeg at man ikke bare skal velge den beste musikken, men også lage transkripsjonene på en slik måte at det yter rettferdighet til det enorme nivået som de representerer, sier Lars-Thomas. Og for leserne som kanskje ikke kjenner Irgens-Jensens musikk i detalj har han flere anbefalinger, der noen verk skiller seg ekstra godt ut.

Jeg vil si at Partita Sinfonica er en veldig god start for nye lyttere, det er korte og vakre satser, og Bols Vise er en absolutt perle med flotte farger. Og så vil jeg virkelig si, lytt til Passacaglia. For det første er det utrolig gjennomført håndverk, men det er også en kraft der som griper deg. Jeg har fremført verket på mange nivå og flere ulike besetninger, men opplevelsen er lik uansett. Når folk kommer inn i verket vokser det på dem, det er virkelig fascinerende å se. Jo mer tid man bruker på verket, jo mer bli de glade i musikken. For meg sier det mye om kvalitetene som bor i denne musikken!