Søndagsstykke med Thomas Caplin

Hvem: Thomas Caplin, dosent/ professor Høgskolen i Innlandet
Ensemble: Amatør/ungdomskor
Verk: God norsk kormusikk

I denne ukens søndagsprat om repertoar snakker vi med Thomas Caplin. Thomas Caplin er et meget kjent navn i korbevegelsen i Norge, og har virket som dirigent, pedagog, forfatter og inspirator i det norske kormiljøet i flere tiår. Han er lidenskapelig engasjert i å fremme sunne og inkluderende tanker om korledelse, og bruken av repertoar i denne sammenhengen.

Hvordan jeg tenker om repertoar har endret seg for meg i løpet av mine år som dirigent og pedagog. Tidlig i min karriere fokuserte jeg gjerne like mye på meg selv som på selve koret. Jeg valgte musikk som jeg personlig ønsket å gjøre, og fokuserte på å utvikle min egen kjennskap til repertoaret.

Da var koret mitt et fint redskap for å oppnå dette, jeg var så heldig å ha et dyktig kammerkor som kunne gjøre akkurat det jeg ville, og som var i stand til å synge det aller meste.

Dette fungerte bra i lang tid, til det kom til det punktet der Caplin innså noe fundamentalt om sitt eget virke.

Det skjedde noe for omtrent 10 år siden, da jeg begynte å jobbe med et ungdomskor. I forbindelse med det gikk det opp for meg at ensemblet ikke var der for meg, men snarere tvert imot, jeg var der for ensemblet. Det var veldig befriende for meg å se det på den måten, og det gjorde at jeg begynte også å se på repertoarvalgene med et litt annet perspektiv. Hvordan kan jeg få til en utvikling hos mine sangere gjennom å bruke repertoaret og musikken, slik at den enkelte sanger kan nå en høyere bevissthet og få kunnskap til å gjøre riktige musikalske valg ved å musisere sammen?

For Caplin handlet dette om mye mer enn repertoar, det innebar også en stor endring i hans lederstil. Han gav mer plass til sin indre pedagog, og begynte å bruke repertoar aktivt i utviklingen og involveringen til sine kor.

Mitt lederskap gikk fra å være autokratisk til å bli mye mer demokratisk og holokratisk, der jeg ønsker å involvere de unge sangerne i de kreative prosessene. Man kan gjerne si at jeg har flyttet meg fra et utøverperspektiv til et mer pedagogperspektiv, der utvikling står i fokus. Og som en konsekvens av dette må repertoarvalget være utviklende for ensemblet. Som dirigent har jeg en lang erfaring med repertoar, som jeg kan bruke til å gjøre de riktige og sunne valgene for den enkelte sanger, forteller Caplin, og understreker sterkt at valgene hans er i stor grad basert på hva som kan hjelpe koret og den enkelte sanger videre i sin utvikling. Dette langsiktige perspektivet handler mye om å lære sangerne viktige musikalske byggestener som de senere selv kan bruke i møtet med ny musikk, og det krever et gjennomtenkt bruk av repertoar.

Jeg tenker mye mer langsiktig og prosessorientert nå en hva jeg gjorde før. Det jeg for eksempel ser nå er at det er ikke alle sesongbaserte konserter som nødvendigvis er spesielt utviklende for koret. Derfor har jeg tonet ned den funksjonen, til fordel for å kunne velge musikk som jeg vet er riktig å gjøre nå, med tanke på hva koret skal gjøre om et halvt år. Slikt som julekonserter kan i og for seg tilføre mye positivt og hyggelig, det er tradisjon og fint for publikum, men det tilfører ikke nødvendigvis det musikalske jeg ønsker for koret.

Sjangerbevissthet er sentralt for Caplin, og han er derfor påpasselig med å bruke variert musikk fra flere stilarter.

Jeg mener min jobb er å utvide perspektivene til den enkelte unge sanger gjennom at de får kontakt med ulike stiler og ulike sjangere, forteller Caplin, og nevner blant annet pop, jazz og klassisk musikk. Hver sjanger har sine utfordringer, som til sammen utgjør et pedagogisk lappeteppe som gir sangerne en solid stilistisk og musikalsk ballast.

Min egen bakgrunn er fra det klassiske feltet, og jeg har med meg mitt perspektiv derfra. Men jeg har også for min egen del sett svakheter i den klassiske utdannelsen som jeg ønsker å kompenserer med å jobbe med repertoar fra pop og jazz. Det kan for eksempel være å erfare hva er det som gjør at jazz er jazz, hvordan fraserer og musiserer man, og sist men ikke minst å pleie det rytmiske perspektivet, det som gjør at musikken kan groove og leve, sier Caplin, som jobber veldig systematisk i sin bruk av sjangere.

Gjennom repertoarvalget lærer jeg de hva som er de typiske kjennetegnene på stilartene; hvordan fraserer man i ulike stilarter, hvordan intonerer man i ulike stilarter osv. I stedet for at dette da er overlatt tilfeldighetene er ønsket mitt at de som enkeltsangere skal til slutt være i stand til å gjøre disse valgene selv, basert på sin egen musikalske kunnskap og vilje. Og jeg synes de er flinke til å skjønne selv når de skal bruke de ulike tankesettene for å løse et musikalsk problem

En interessant bieffekt av å jobbe på denne måten er at det har oppstått en kontinuitet i koret som ikke blir påvirket av at det er en relativt høy turnover hvert år, der ca en tredjedel av koret skiftes ut. Tvert imot øker det musikalske bevissthetsnivået jevnt og trutt gjennom årene, og de responderer også veldig godt på såpass variert repertoar.

Det er også fint å erfare at det gjerne koret selv som ber meg om å få synge mer klassisk når vi har hatt en periode der vi har sunget mye pop. Det tror jeg faktisk er et resultat av at vi har et variert repertoar, og ikke har overeksponert de for en spesiell sjanger eller stilart, forteller Caplin.

Akkurat elementet av medbestemmelse og involvering står sterkt for Caplin, og i samtalen vender vi til stadighet tilbake til hvordan man kan utvikle sangere og musikere til å delta aktivt i prosessen, og bli sett og anerkjent i kraft av den man er som person i tillegg til musiker.

Jeg kobler dette opp mot de nye rådende tankene om lederskap, det vi kan kalle assisterende lederskap, hvor det ikke nødvendigvis er meg som dirigent som sitter med alle svarene, men at sangerne selv også bidrar. Jeg mener bestemt at læringen skal foregå minst like mye i deres eget perspektiv, og på deres premisser. Min jobb er å frigjøre denne lysten hos enkeltindividet til å bruke seg selv, sin egen kunnskap og fantasi.

I tillegg til å utgjøre en klar og tydelig stemme innenfor vokalpedagogikk i Norge, har Caplin en solid ballast med seg fra Sverige, som har en rik kortradisjon. Og som svensk i Norge observerer Caplin med en viss forbauselse at den norske korbevegelsen ikke er den beste til å anerkjenne og bruke sitt eget repertoar, som Caplin selv er meget begeistret for.

Det har vært min misjon en stund å finne god norsk musikk, som kan være utviklende for korene. Et verk jeg elsker å både lytte til og dirigere er Kvite Vengjer av Thomas Beck. Det er et veldig passende og utviklende musikkstykke for et godt amatørkor. Stykket innehar alle de gode tingene fra den romantiske kortradisjonen, med flotte harmoniske vendinger, store fraser og fantastisk vakre klanger. Det er rett og slett et stort og flott verk, sier Caplin entusiastisk.

Jeg er også veldig glad i et stykke fra Egil Hovland sin Pilgrimsmesse, en sats som heter «Kan du se Gud Fader». Det er et absolutt praktfullt korstykke som jeg ikke skjønner hvorfor det ikke blir sunget mer. For meg er det Hovland på sitt aller aller beste.

Til slutt vil jeg også løfte frem et stykke som heter «Vinternatt» av Tor Skauge, en liten og nydelig perle med tekst av Hans Børli. Musikken er utrolig vakker, og lett tilgjengelig for de aller fleste amatørkor.