Søndagsstykke med Karl Ole Midtbø

Navn: Karl Ole Midtbø
Ensemble: Janitsjar/ brass
Stykke: Norske klassikere

Generalsekretær i Norges Musikkorpsforbund, Karl Ole Midtbø, er et kjent navn i korpsbevegelsen, og med dirigenterfaring som strekker seg over adskillige år har han hatt mye tid til å reflektere over godt repertoarbruk for norske ensembler. Vi var så heldige å få ta en prat med ham i førjulstria.

Spørsmålet om repertoar har jeg brukt mye hjernekapasitet på opp gjennom årene. En ting er å finne og definere god musikk, det vet jeg mange dirigenter rundt om i hele landet synes er krevende. Og når man da skal sette sammen verker til en musikalsk helhet, da begynner det fort å bli komplisert, forteller Karl Ole, og utdyper mer om hva han mener man må ta hensyn til i et godt repertoarvalg.

Jeg har brukt veldig masse av min tid på å sette sammen gode program, og da mener jeg det er flere ting man er nødt til å ta hensyn til.

Noe av det første man for eksempel må tenke på er at man har et publikum, og jeg ønsker at de skal forlate en konsert med et ønske om å komme tilbake for å oppleve mer en senere gang. Jeg mener derfor det er viktig å ha publikum i tankene når man setter sammen et program, hva er det de vil sette pris på?

Videre trenger de utøvende aktørene, inkludert dirigenten, utfordringer på sin kant.

Man må også tenke på musikerne i ensemblet, de skal også ha sine utfordringer, og oppleve utvikling og glede i det de holder på med. Derfor er det viktig for en dirigent å velge ut repertoar som er givende og utfordrende for den enkelte musiker.

Sist, men ikke minst, må man også velge noe som er givende for dirigenten. Det er ikke nødvendigvis gitt at musikken som treffer best hos publikum, er det som faller mest i smak eller er utviklende for en dirigent. Det finnes musikk som kanskje er mest givende å jobbe med for dirigent og ensemble, og det er viktig å ivareta dette også. Musikk kan vokse på både ensemblet og dirigenten, og dette kan være med å skape en fin utvikling.

Dette siste punktet er viktig for Karl Ole, og er med på å understreke hans ønske om å alltid kunne ha et variert innhold i det man presenterer på en konsert. For over alle disse hensynene, finner man et overordnet mål om å oppleve en utvikling, en progresjon. Og denne gjelder ikke bare for de som utøver musikken.

Vi er jo gjerne i en konstant utvikling alle sammen, og når vi har spilt en konsert ønsker vi gjerne å ha forbedret oss litt på noen områder, det kan være alt fra samspill til musikalsk forståelse, men målet er at vi er litt bedre hver gang. Og dette kan for så vidt også gjelde publikum, på en konsert kan de ha erfart noe nytt, og blitt introdusert for ny musikk som de ikke visste at de ville ha glede av å høre. Vi har et ansvar for vårt publikum til å servere litt blandet kost, de kan ikke bare få servert soft-is hele tiden, sier Karl Ole med et smil.

Det er en balanse som man må finne der, og jeg synes det er veldig viktig å legge inn et stykke med jevne mellomrom som utfordrer smakssansene til publikum, forteller Karl Ole, som har prøvd denne oppskriften i en årrekke med stor suksess.

Underveis i samtalen snakker vi litt om hvordan mange konserter gjerne tar form av et konsept, det er et underliggende tema eller en spesiell anledning der musikken skal fremføres. Et veldig tidsriktig og karakteristisk konsept er kanskje julekonserten, der det både er klare forventninger om innhold og opplevelse. Men også her synes Karl Ole at det er viktig å utfordre konvensjoner, og kanskje finne litt repertoar som kan tjene som spennende krydder i en ellers kjent julebuffet.

Jeg mener helt klart at julebegrepet kan strekkes, og det er givende både for publikum og utøvere å finne program som både er uventet og kan gi en fin opplevelse. Selv på en julekonsert tror jeg helt klart på å legge inn noe som kan utfordre ørene litt.

Karl Ole Midtbø har tidligere vært sjefsdirigent for det som før het Forsvarets Musikkorps Trøndelag, nå Luftforsvarets Musikkorps. I sin tid der fikk han en hobby med å grave i arkivet, og det la grobunnen for en interesse og en forkjærlighet for mye god korpsmusikk som ellers lett kan havne i glemmeboken.

Både vi dirigenter og korpsbevegelsen som helhet har et ansvar for musikken, å spille og å vise frem det gode vi har av korpsmusikk, spesielt det norske. Jeg synes det eksisterer alt for mye musikk som det går tretten av på dusinet, og synes ofte heller da at man kan skue litt tilbake og hente frem det virkelig holdbare som fremdeles holder stand, sier Karl Ole engasjert.

Det hersker så klart ingen tvil om at det er sunt og bra å fremelske ny musikk, men det er da viktig å kunne ha to tanker i hodet samtidig.

Jeg liker ikke når det oppstår trender som alle på død og liv skal slenge seg på kun fordi det er nytt, det er dessverre mye av musikken som er platt og har lite musikalsk kvalitet. Flere amatørensembler kan fort bli litt ensporet i sitt musikkvalg, det er utrolig mye å lære i de gamle stykkene om både stilforståelse, artikulasjon og karakter. For all del, vi eksisterer i vår tid, og jeg mener helt klart det er viktig å ta vare på og foredle nyskapingen som kommer, men det er også avgjørende å passe på at en ikke glemmer det som har vært. Vi skal holde en musikkarv levende, og den eneste måten man kan ha en vital musikkhistorie er ved å spille den, poengterer Karl Ole. 

I samtalen vår kommer vi innom flere store komponister og verker som bør løftes frem, deriblant en hel del norske verk som fortjener å løftes frem. Bræins Konsertoverture, rapsodier av Halvorsen og Svendsen, og store klassikere som kanskje ufortjent har havnet litt nederst i skuffen, som Fanfare og Koral.

Og underveis i samtalen, der Karl Ole mimrer litt tilbake om perler som dukket opp på falmet notepapir i arkivet, begynner engasjementet nok en gang å ta form.

Det er jo mange dirigenter som er på jakt etter godt repertoar, men de leter jo i den fiskedammen de er i, på internett og i forlag. En er jo nødt til å bevisst lete litt utenfor bingen, og jeg tror et flott sted å starte hadde vært å kartlegge enda bedre hva som finnes arkivene til forsvarskorpsene, finne fram de virkelig gode verkene og transkripsjonene og tilgjengeliggjøre de.

Kanskje en ide til tidenes repertoar-julekalender i 2022?