Søndagsstykke med Peter Szilvay
Peter Szilvay er en av Norges mest anerkjente dirigenter, med en lang merittliste bestående av innspillinger, urfremføringer og samarbeid med det meste som kan krype og gå av profesjonelt musikkliv i det klassiske musikkfeltet i hele landet. Han er også førsteamanuensis i dirigering på Universitetet i Stavanger, og får der god kontakt med det som skal bli den neste generasjonen av norske dirigenter.
Om man spør musikere og dirigenter hva som kreves for å bli en god dirigent, vil man med stor sannsynlighet få en uendelig rekke forskjellige svar. For Peter er dirigentens relasjon til repertoar avgjørende.
Et av de første spørsmålene jeg stiller til unge studenter er gjerne hvorfor ønsker du å bli dirigent, og jeg blir alltid veldig glad når noen umiddelbart svarer at det er repertoaret. Om det bare er en leder man ønsker å bli er det alltids et stort behov for det i næringslivet og andre steder, men jeg mener at man er nødt til å være nysgjerrig og engasjert i selve musikken for å kunne være en god dirigent.
Denne nysgjerrigheten og lidenskapen er for Peter ikke bare avgjørende når man skal oppdage og tilegne seg repertoar, det er rett og slett en drivkraft som ligger bak uansett hvilket felt du ønsker å jobbe i som dirigent.
Vi trenger jo alle typer dirigenter i vårt land, noen blir dirigenter fordi de elsker å jobbe med mennesker eller formidle musikkglede til barn og unge. Og man kan jo da si at man ikke trenger å kunne Strauss sine tonedikt om man skal dirigere et ensemble med 12-åringer, men man er likevel nødt til å ha nysgjerrigheten og lidenskapen i bunn. Jeg mener nysgjerrighet er universell uavhengig av karriereambisjoner og karrierevalg..
For Peter sin del kom denne nysgjerrigheten naturlig og har fulgt ham siden barnsbeina. Første møte med Beethoven 6 fikk han da han lå influensasyk i en uke, og like gjerne lå og leste partituret mens han hørte på Ormandys versjon på platespilleren.
Min mor er usannsynlig nysgjerrig, på grensen til irriterende. Når det irriterer meg svarer hun med at «jeg er forsker, og det er ikke rart at jeg er nysgjerrig av natur». Det samme gjelder meg , jeg har alltid vært nysgjerrig på mennesker, kolleger og musikalske inntrykk. For meg var det helt åpenlyst at det var viktig i min utvikling som musiker, jeg oppsøkte folk aktivt. Nysgjerrighet på musikk er en av dirigentens viktigste verktøy, og det er det som driver meg. Når jeg da oppdager noe jeg liker, kan jeg også få andre til å like det. Og i øyeblikket du står foran et ensemble trenger du dette, du kan ikke overbevise musikere om et stykke musikk dersom du ikke har overbevist deg selv i prosessen, forteller Peter
Det er gjerne forskjell mellom studenter når de begynner på dirigentstudiet, noen har allerede en bred bakgrunn, mens andre er kommet inn i feltet i en senere alder og har mindre kjennskap til repertoar og de ulike sjangere. Det behøver ikke være en bakdel, så lenge nysgjerrigheten og iveren etter å suge til seg nye inntrykk er stor nok. Og en viktig del av Peters oppgave som lærer blir da å fylle i kunnskapshullene, og åpne opp dører så studenten kan oppdage ny musikk på egen hånd.
Det er for eksempel ikke uvanlig at studentene har sterkest forhold til senromantikken, men har kanskje tilsvarende stor hull i wienerklassisismen, opplyser Peter, og legger til at dette like gjerne kan ha med musikalsk modning å gjøre.
Av egen erfaring vet jeg at det er en del musikk som har kommet til meg senere i livet, og jeg har åpnet mer for det introverte i musikken. Derfor prøver jeg alltid når jeg snakker med studentene å tenke på hvor var jeg i livet når jeg var 21 eller 28 år, hva var jeg opptatt av? Jeg forsøker så godt jeg kan å ikke bli belærende, det verste jeg visste når jeg var student var de som fortalte meg at «dette skjønner du når du blir eldre». Da mener jeg det er viktigere å bli eksponert for det på riktig måte, slik at man er klar til å få dypere forståelse av det når man blir eldre, sier Peter
Peter er samtidig tydelig på at verden har endret seg fra hans studiedager til nå, og han er ikke redd for å våge påstanden at noe var bedre før.
På mange måter levde jeg i en mye mer lukket tilværelse som musiker da enn studentene gjør nå. Tilgangen på informasjon i dag er så ekstrem, så jeg kan skjønne at man kan bli litt kvelt av det. Vi var helt nødt til å gjøre mye mer oppsøkende virksomhet for å lære noe nytt. Om vi ville se Haitink dirigere var vi nødt til å bestille VHS fra utlandet. Nå er det tastetrykk unna, det metter oss, og vi står i fare for å bli blaserte. Det må ikke skje, vi må aldri slutte å la oss forundre, fastslår Peter med ettertrykk.
En av de viktigste måtene å trigge nysgjerrighet er møter med mennesker, og Peter kommer jevnlig tilbake til lærere og kolleger som har gitt ham inspirasjon til å oppdage ny musikk og repertoar.
Jeg hadde så utrolig mange inspirerende lærere på NMH, forteller Peter, og lister opp velkjente navn som Olav Anton Thommessen, Bjørn Kruse, Nils Bjerkestrand, Are Sandbakken og mange flere.
Jeg er også veldig glad for å ha fått jobbe med så mange norske komponister, og dermed fått dirigere en så stor palett av norsk samtidsmusikk, sier Peter, som ønsker å gi noe av den samme inspirasjonen og nysgjerrigheten videre når han møter sine studenter
Når jeg skal snakke om repertoar forsøker jeg å snakke om det som jeg liker, jeg forsøker aldri å snakke tørt om musikk. Jeg tror egentlig ikke jeg kan snakke tørt om musikk, for meg følger det alltid med en entusiasme når det er noe som opptar meg, sier Peter.
I løpet av samtalen har vi kommet inn på det som er av komponister, og har stilistisk dekket det meste mellom Palestrina og Jon Øyvind Ness. Men er det et verk han virkelig vil anbefale folk å sette seg inn i, et verk som bør vekke nysgjerrigheten til enhver dirigent og musiker?
Om jeg får velge et verk vil jeg fremheve Finn Mortensens symfoni. I mine øyne er dette Norges beste symfoni!
Og om leseren ennå ikke kjenner verket, sier vi oss helt enig med Peter at dette er en utmerket tid og anledning til å dykke ned i verket!