Søndagsstykke med Andreas Hanson

Foto: John Vint Photography

Navn: Andreas Hanson
Ensemble: Brassband
Stykke: Gamle klassikere

I denne ukens søndagsprat om repertoar snakker vi med en kjent bidragsyter til Dirigentløftet, nemlig Andreas Hanson. Gjennom en lang karriere har han bidratt til musikklivet i Norge både for amatører og profesjonelle, og vil dagens søndagsprat slå et slag for de gamle klassikerne i brassbandrepertoaret. 

Hva er det som gjør det klassiske brassbandrepertoaret så spesielt, og hva kan dirigenter og ensembler av i dag lære av å spille og fremføre dette repertoaret?

Mye av det vi har av de tidlige store verkene for brassband ble komponert av etablerte komponister som ikke egentlig kom fra brassbandverden. Store navn som Edward Elgar, Arthur Bliss og Herbert Howells, dette er navn som nå gjerne blir litt glemt når man snakker og diskuterer repertoar. Musikken fra disse generasjoner av komponister spilles ikke så mye om dagen, gjerne fordi den ikke anses å være utfordrende og passende nok til konkurransebruk i de høyere divisjonene, sier Hanson.

Jeg mener dette er et feilsteg av to årsaker. For det første er mye av musikken som ble skrevet mellom 1930-tallet frem til rundt 1970 virkelig enestående musikalske perler. For det andre så overser man gjerne at kravene som blir stilt til dirigent og ensembler ligger på et helt annet plan enn det tekniske, siden det er langt færre svarte noter enn i musikken som er komponert i nyere tid. Samtidig er det da langt flere hvite noter som man er nødt til å fylle med innhold, både musikalsk og personlig. Dette er en utfordring som er minst like vanskelig som å spille et teknisk utfordrende stykke, på mange måter kan det til og med være vanskeligere.

Hanson tror det kan være flere grunner til at denne musikken ikke spilles så ofte lenger, og det er mange påvirkende årsaker. Men han mener også at det kan være sunt å reflektere over hvilken utvikling musikken for brassband har tatt, og hva det medfører for et ensemble.

Jeg synes man skal spørre seg selv, hva er det som utvikles, og hvordan? All utvikling har en pris, og man kan si om man ofrer de hvite notene for de svarte, har man da valgt vekk noe essensielt? Man bør være bevisst når man velger repertoar til sitt band, at man da ikke utelukkende velger verk som har et kosmetisk fantastisk ytre, men der det mangler et indre og sjelelig innhold. Om man tar vekk det blendende ytre, hva står man igjen med da?

Hanson mener å kunne se en utvikling, der flere og flere komponister ser tilbake mot nettopp gamle helter, og henter inspirasjon og innhold fra tidligere tider.

De siste 15 årene har mange komponister begynt å skue bakover i tid, vi ser det med komponister som Gregson og Wilby med flere, at de siterer gamle verk og komponister. På mange måter er også dette en søken etter sine røtter, forteller Hanson, og fortsetter med noen implikasjoner dette får for utøvere og dirigenter.

Om man virkelig skal lykkes med et verk som On the Shoulders of Giants av Peter Graham trenger man også å ha et forhold til Anton Bruckners symfonier dersom man virkelig ønsker å kunne formidle musikkens innhold. Vi har en pedagogisk utfordring her, når man møter unge og ivrige musikere som ikke kjenner til alle de store komponistene som er grunnen til at vi musikalsk er der vi er i dag. For de som skriver musikk har definitivt et forhold til komponistene.

Til syvende og sist har man et ansvar i repertoarvalg overfor amatørmusikere til å kunne bidra med en meningsfylt musikalsk opplevelse.

Amatørmusikere spiller i et ensemble fordi de ønsker å være der, de gjør dette på sin fritid. Dette må tilbakebetales med noe, og det er dirigenters og programråds ansvar å sørge for at man finner repertoar som oppleves som meningsfylt å spille, musikerne skal stimuleres, ha det gøy, få utfordringer, og kjenne at de utvikles!

Og hvilket stykke er det Andreas Hanson gjerne skulle sett mer oppført?

Edward Gregson, som har skrevet neste pliktnummer til NM, skrev et stykke tidlig i sin karriere som heter Essay for brass. Når man leser partituret tenker man gjerne at det ikke ser spesielt vanskelig ut, men når man ser nærmere på det finner man et verk fullt av utfordringer fra en ung komponist som fremdeles var veldig preget av sine idoler. Det er påvirkning fra Bartok og Walton, man får virkelig bli kjent med hvor han har sine musikalske røtter. Det spilles ikke så mye nå for tiden, men er et utmerket stykke å bruke for å utvikle sitt korps. Går man enda lenger tilbake i tid har man komponister som Bliss, Howells og Ball. Det interessante med Ball er jo at hans verk Resurgam har nærmest fått en mytisk status for brassbandmusikere, og det er et verk som virkelig krever et rikt indre liv for å forstå og fylle musikken med meningsfylt innhold.

Og kanskje det da er verdt å lete litt ekstra blant gamle helter, og finne mer av musikken som fremdeles kan gi musikalske og personlige åpenbaringer også i dag.