Søndagsstykke med Ragnar Rasmussen

Hvem: Ragnar Rasmussen
Ensemble: Kor
Verk: «Miserere», James Macmillan

Ragnar Rasmussen er viden anerkjent som en av de fremste norske kordirigenter. Han har en imponerende merittliste som dirigent, og er for tiden professor i ensembleledelse på NTNU i Trondheim. Når vi spør om han kan dele litt om sine tanker om dirigering våkner entusiamen veldig raskt hos Ragnar.

For meg så har arbeidet med repertoar blitt stadig viktigere og mer interessant med årene. Det kan nesten også oppleves litt frustrerende, jeg er en voksen mann som har drevet med dette i mange år og synes det til stadighet er sjokkerende å tenke på hvor mye av repertoaret som er ukjent for meg, forteller Ragnar. Denne nærmest sokratiske innsikten har også vist ham hvor stor en byggestein som repertoar kan være i å bygge alt fra ensembler og publikum, til å kunne legge til rette for musikalske opplevelser.

Jeg tenker at valg av repertoar er verktøyet til det aller meste av det vi jobber med. Når jeg skal programmere en konsert er det mange bokser som skal krysses av, og jeg er veldig opptatt av å tenke helhetlig når jeg skal finne de riktige verkene. Jeg må ha et tidsperspektiv i planleggingen, det skal utvikle ensemblet mitt, og det er også viktig å ha et riktig fokus på publikumsutvikling. Jeg jobber mye med studenter for tiden, og er opptatt av å bygge et godt miljø rundt produksjonene våre. På konservatoriet i Trondheim der jeg jobber beveger jeg meg mellom alle fagmiljøene, og har like mye kontakt med klassisk og jazzmiljøet som de som driver med kirkemusikk. Og jeg jobber like gjerne med både komponister og og jazzmusikere som folk som driver med elektronika på en laptop. Jeg liker godt muligheten til å tenke bredt på det vi gjør, og er veldig glad når jeg kan være med på å få folk til å samarbeide, sier Ragnar.

Like viktig som selve musikken er presentasjonen og konteksten, Ragnar liker godt å ha en rød tråd i det han programmerer. Han tar gjerne i bruk visuelle element eller tekstopplesning i sine konserter, og opplever at både sangere og publikum responderer godt på dette. Men hva kommer først i planleggingen, er det verket eller konseptet?

Det varierer litt hva som kommer først i planleggingen, jeg kan godt ha et verk som jeg virkelig ønsker å gjøre, og deretter bygge en konsert og et konsept rundt det. Samtidig er det mange verk som jeg har liggende i skuffen til den rette anledningen skulle by seg, som kanskje ikke passer å sette opp akkurat nå, forteller Ragnar, og understreker viktigheten av å vite når det enkelte verk passer for både dirigent og ensemble.

Det er fort gjort å knekke nakken på et ensemble om man har ambisjoner på egne vegner som ikke matcher forutsetningene til koret ditt. Det er aldri artig å ikke kunne kjenne på mestringsfølelsen, og det er heller ikke bra eller sunt å måtte synge musikk som ødelegger stemmen eller som man ikke skjønner poenget med. Som kordirigent jobber jeg med stemmer, og det er vesentlig viktigere for sangere at ting ligger idiomatisk godt for oss enn det nødvendigvis er for instrumentalister. Når vi blir nødt til å gjøre ting som ligger krøkkete eller dårlig merker vi det med en gang, og det går også utover selve instrumentet, utdyper Ragnar.

I et langsiktig perspektiv er det likevel utrolig mye musikk som er verdt å gi seg i kast med, og belønningen kan dermed bli desto større om man treffer med timingen på både verket og ensemblet.

Det er noen verk som er såpass store at de kan være verdt slitet. Friede auf Erden av Schönberg er et slikt eksempel, det er virkelig fantastisk musikk. Men det tok lang tid før jeg turde å programmere det, jeg følte for min egen del at det var viktig at jeg hadde noe å komme med før jeg gav meg i kast med verket. Det er enormt krevende å synge på alle vis, det kan til og med være på grensen til skadelig, men det er likevel så bra gjort at det er verdt innsatsen om man gjør det ordentlig. Det er virkelig ikke all musikk som er verdt en slik innsats, og jeg har knekt ryggen på både meg selv og en del ensembler opp gjennom årene ved å insistere på å gjøre musikk jeg burde latt ligge. Men en ting som er fint med alder og erfaring er at det heldigvis enklere å vurdere slikt jo eldre jeg blir, smiler Ragnar.

En annen fordel med å ha jobbet i lang tid som kordirigent er at man utvikler en god nese for hva som er musikk med substans, og hva som er intetsigende komposisjoner uten noe sjelelig næringsinnhold. Ragnar bedyrer selv at han ikke har noe imot å programmere musikk som er vakker og velklingende, men er fast bestemt på at all musikken likevel må ha en dypere mening og substans.

Noe av det vakre med kormusikk er at musikken ofte er basert på noe av det beste vi har fra tekst og poesi. Men en ting jeg har merket meg de siste årene er at det har kommet mer og mer musikk som kun er floskler uten noe innhold, det er musikk med tomme kalorier. Det er gjerne noen som har skrevet noe velskrevet og vakkert, som O Magnum Mysterium av Morten Lauridsen, og så kommer det noen copycats som skal gjøre det samme. Da ender det veldig fort opp med rent sukkerspinn uten substans og innhold, sier Ragnar, som da gjerne etterspør både kunnskap om mediet og evnen til å uttrykke noe dypt personlig.

Det finnes en flere hundre år lang ubrutt historie og tradisjon i å skrive for kor, og det er gjerne ikke en dum ting med utdanning og kunnskap om håndverket dersom man skal skrive for et ensemble. Jeg ser ofte i korverden at det er mange som bare prøver å gjenskape noe de har hørt og som de tror folk liker, mens de heller burde prøve å lære seg repertoaret og håndverket, og leitet etter sin egen personlige stemme, utdyper Ragnar Denne problemstillingen har han selv kjent på, Ragnar var iferd med å etterutdanne seg som komponist etter å ha erfaring med å skrive for kor over lang tid. Men underveis i prosessen gikk det opp for ham hva det ville innebære å faktisk skulle kunne være i stand til å uttrykke noe originalt og dypt personlig, og hvordan dette skilte seg fra å være en brukskomponist der man nærmest skriver på vegne av noen andre. Den gang gjorde respekten og ansvaret overfor musikken at han heller valgte å hoppe av. Heldigvis endrer slikt seg også over tid, og Ragnar har heldigvis igjen funnet driven til å komponere.

I tillegg til å ha stor glede av å komponere, synes Ragnar det er veldig fint å lage spennende konsepter, og er overhodet ikke fremmed for å gi nye drakter til gammel musikk.

Et virkelig vellykket prosjekt vi nylig gjorde var å synge Grieg sine 4 salmer, men jobbe med de som om det var folkemusikk. Vi jobbet blant annet veldig grundig med å gjøre det renstemt, og fremheve de lyse klangene i koret. Ved å bruke en norsk vokalsirkel, som er langt lysere enn den romantiske stilen, prøvde vi å få frem den blanke transparente klangen, en slags nordisk lyd. Og istedet for en klassisk barytonsanger hadde vi med oss Henning Sommero som kvedet og improviserte over koret. Det var utrolig rørende og fint, og jeg kan love deg at det var mange blanke øyne i kirken når han kvedet I Himmelen, forteller Ragnar med stor entusiasme. En slik vilje til eksperimentering ligger lettere til når man kan inkludere koret i materien, og la de selv få oppleve sprengkraften i stor musikk og poesi.

De aller fleste korister nevner sangglede når de blir spurt om hvorfor de synger i kor. Når man kombinerer dette med mestringsfølelse og forståelse kan det gi veldig positive spinoff-effekter. I tillegg får vi en veldig fin innfallsvinkel gjennom å kunne bruke tekst, vi får et nært forhold til det vi formidler. Når de da også får jobbe tett på god musikk får de oppleve vyene og visjonene til de beste komponistene, og det skaper en enorm entusiasme å få være med på dette. Jeg har selv en kjepphest i musisering, musikk må alltid kommunisere og det er nødt til å ligge en historiefortelling i bunn, understreker Ragnar.

Når det gjelder favorittkomponister ligger hjertet nær det man kan kalle samtidsmusikk, og det er spesielt ett verk han gjerne løfter frem.

Det er mange komponister og verk jeg liker veldig godt, det er så godt som umulig å komme utenom H-mollmessen av Bach og Messe for dobbeltkor av Martin. Jeg synes også både Schnittke og Ligeti skriver veldig bra for kor, og det er litt trist at Messiaen ikke skrev mer for kor. Men min favoritt er James MacMillan, en komponist jeg mener er virkelig på høyden av sin karriere nå. Hans «Miserere» er et virkelig godt verk, måten det er komponert på trekker linjer helt tilbake til Allegris versjon, og om man setter de to verkene opp mot hverandre rommer man hele musikkhistorien. Det er virkelig helt fantastisk!