Søndagsstykke med Anna Kirstine Aarsland

Hvem: Anna Kirstine Aarsland
Ensemble: Aspirant og Juniorkorps
Stykke: Suiter av Roar Minde Fagerli

I denne ukens repertoarprat har vi snakket med Anna Kirstine Aarsland, som ganske nylig har levert sin masteroppgave på NMH om nettopp repertoar. Gjennom grundige intervjuer med korpsdirigenter og analyser har hun kartlagt flere viktige element i hvordan dirigenter for skolekorps tenker når de velger musikk for sitt ensemble. Men hvordan går hun selv frem for sine ensembler?

For meg er det viktig at repertoaret kan vekke et engasjement, både for meg som dirigent og for ungene som sitter der og spiller. Det er ikke nødvendig at dette kommer med en gang vi åpner notene, men det er viktig at de får aha-opplevelser underveis i prosessen, og at det er musikk som de kan bli glad i selv på lang sikt. Alle må få noe meningsfullt å øve på, og det gjelder både når vi sitter sammen på øvelse og når de øver alene, sier Anna Kirstine, som legger ned mye innsats i å finne musikken som gir de riktige utfordringene.

For meg henger det sammen med utviklingen til korpset, jeg vil finne den gylne middelveien mellom musikk som ikke er for enkel, men samtidig ikke uoverkommelig. Når jeg ser på ny musikk ser jeg gjerne etter om komponisten eller arrangøren har lagt rett utfordringer i alle stemmene slik at alle musikantene får riktige utfordringer, forteller Anna Kirstine og avslører også at det ikke nødvendigvis er så lett å finne akkurat denne balansen.

Jeg har to juniorkorps, og akkurat nå jobber de med samme stykke. Det vil si, jeg har et brassband som har jobbet med stykket i et halvt år, men når jeg delte det samme stykket ut til janitsjarkorpset mitt nå på nyåret bladleste de det mer eller mindre helt korrekt på første gjennomspilling! Det satte meg nesten litt ut, det er virkelig ikke alltid enkelt å vite hva som korpsene tar raskt og som de responderer godt på.

Og selv om musikken en velger på papiret krysser av de riktige parameterne for riktig progresjon, er det ikke gitt av den grunn at det er riktig for ensemblet. Det må være noe der som kan engasjere, og det er en sentral del av Anna Kirstines filosofi.

Det finnes jo såkalt opplæringsmusikk, som inneholder alle tekniske elementer som man skal innom, men det kan fort også bli fryktelig kjedelig både for korpset og meg! Det er viktig at dirigenten finner givende musikk som kan sette i gang både følelsene og fantasien. God musikk engasjerer, og jeg ønsker alltid at ungene skal sitte igjen med noe uansett hva det er. Det er jo så klart også veldig opp til dirigentens metodikk, man kan alltid lage noe spennende av både en tittel eller historien bak, men man må alltid gjør sitt beste for å engasjere og skape engasjement, understreker Anna Kirstine

I masteroppgaven sin gikk Anna Kirstine ganske bredt ut og søkte å finne ut hva ulike dirigenter egentlig la i begrepet godt repertoar. Det hele startet med genuin nysgjerrighet.

Jeg blir alltid nysgjerrig når jeg møter andre dirigenter, som på Dirigentuka. Jeg opplevde også at når jeg satt med medstudenter i kantina på NMH og diskuterte fag, så hadde vi ganske forskjellige meninger om hva som var godt repertoar. Slikt synes jeg er kjempespennende!

Funnene i oppgaven ble kategorisert i 9 drøftelser, såkalte diskurser, og omhandlet en rekke forskjellige faktorer som påvirket dirigentens valg. Og selv om det var mye gjenkjennbart i intervjuene, var det også noen punkter som skilte seg litt ut når man fikk sett det hele i sammenheng.

En ting som overrasket meg var at jeg fant ut at ingen av dirigentene fremhevet bruken av norske komponister eller arrangører, i hvert fall ikke bevisst. Det kan kanskje ha noe med tilgjengelighet, de siste årene har man jo fått tilgang til enorme internasjonale kataloger med alt som er av musikk, og tenker mer på om det passer til korpset ditt enn om det er norsk musikk. Jeg bet meg også merke i at det var mange som involverte ungene veldig aktivt i repertoarvalget, hos mange var musikerne selv langt mer delaktig enn jeg trodde.

En slik delaktighet må så klart løses på en konstruktiv måte av dirigenten, men det viste seg også at barna og ungdommen gjerne også satt på kunnskap som viste seg å være av verdi.

En del av intervjuobjektene mine påpekte at barn er utrolig intuitive og kan faktisk være i bedre stand enn voksne amatører til å bedømme om noe ligger godt eller dårlig for instrumentet. I tillegg kunne barna også utvise skjønn på når dirigenten burde styre prosessen, en dirigent jeg snakket med fortalte at medlemmene i korpset gav klar beskjed om at de ønsket at dirigenten valgte musikk i forkant av en stor konkurranse som NM. De visste da at det var viktig at de presterte godt, og hadde kanskje såpass konkurranseinstinkt at ville at dirigenten styrte den prosessen, forteller Anna Kirstine

Og avslutningsvis, er det noen stykker som Anna Kirstine vil fremheve?

Det er noe relativt ny musikk for juniorer som jeg nylig har fått testet ut, som jeg synes fungerer veldig godt. Det er av en norsk komponist, Roar Minde Fagerli, og han har skrevet noen suiter med flere satser med ulik karakter. Titlene er ganske konkrete så man vet hva det handler om, men det gir også masse rom til bilder og fantasi som barna kan skape på egen hånd. Jeg synes det fungerer veldig godt i mine korps!