«Kvinnan tige i församlingen»

Amanda Maier-Röntgen (1853-1894) og Elfrida Andrée (1841-1929)

Orkester som saboterer uroppførelser, bibelord som ber kvinner tie og ikke minst potensiale sosiale selvmord. To pionerer i 1800-tallets Sverige pløyet hard mark for kvinners profesjonelle stilling i musikklivet. De het Amanda Maier-Röntgen (1853- 1894) og Elfrida Andrée (1841- 1929), og opererte på samme tid i svensk musikkliv. Likevel tok karrierene deres veldig ulike retninger. Den ene skulle etterlate seg en hel rekordbok full av «firsts,» og snu deler av Göteborgs musikkliv på hodet. Den andre foldet komponisthendene vakkert i fanget, og gikk kvinnens alminnelige vei. Likevel mistet hun aldri musikken av syne. Hvordan kan det ha seg at to parallelle komponistkarrierer fortoner seg så forskjellig?

- Concertspillerske? Nei, at kunde blive det, men å ikke behøve det, det er det bedste. Den norske komponisten Halvdan Kjærulf skriver i et velmenende brev til sin elev Agathe Backer, om den framtidige pianistkarrieren hennes. Og naturligvis. Kvinnens musisering skulle være et vakkert smykke, ikke et levebrød. Ikke hvis man kunne hjelpe for det. Ble man dessuten godt gift, var det da ingen ting å streve rundt i Europa for? Nei, bli nå ikke concertspillerske, mente Kjærulf. Men det ble Agate Backer, og komponist også.

Samtidig, i Sverige, skulle en ung kvinne på 19 år skrive svensk musikkhistorie. Amanda Maier fra Landskrona var den første kvinne noensinne til å avlegge musikkdirektøreksamen ved den Kungliga Musikaliska Akademiens undervisningsverk i Stockholm. - En supertalang, ble det sagt, og eksamenen hennes stod til toppkarakterer i så nært som alle fag.

Når man skal bli musikkdirektør

Kungliga Musikaliska Akademien, det var Stockholms tyngste institusjon for utdanning i musikk, og en eksamen herfra innebar både fiolin- og cellospill, samt komposisjon og orgelspill. Dessuten fikk man direktørtittel.  Slike musikkdirektører måtte, ved siden av de nevnte disipliner, også motta undervisning i et blåseinstrument. Nå var nok cellospill allerede problematisk nok for en 1800-tallskvinne, som helst ikke skulle spre lårene til fordel for en cellokropp. Men å spille blåseinstrument, det må virkelig ha vært en sosial utfordring der i 1872. Kvinnen fikk jo en fryktelig ufordelaktig munnstilling, og kanskje ble hun rød i ansiktet. Det kunne være hun fikk bollekinn.

Men bollekinn fikk være bollebollekinn, for frøken Maiers hovedinstrument var fiolin, det kunne hele Nybrokajen høre. Og med direktørtittel i fiolinkassen forlot hun Stockholm for å studere videre i den pulserende musikkbyen Leipzig. Denne gangen som privatist, for det var ennå ikke lov for kvinner å studere ved Mendelssohns prestisjefylte musikkonservatorium.

Leipzig

Isteden fikk hun innpass hos skolens komposisjonslærer Carl Reinecke og fiolinlæreren Engelbert Röntgen.  Det må ha vært spennende år i musikkmetropolen, der superstjerner som Clara Schumann og Johannes Brahms var en naturlig del av bybildet. Grieg og Tsjaikovskij frekventerte også byen, og den britiske rebellen Ethel Smyth, som ikke gikk av veien for å smelle litt med de ærverdige konservatoriedørene. Få år etter at Amanda Maier var kommet til Leipzig, var nemlig Ethel Smyth endelig tatt opp som ordinær komposisjonsstudent ved Hochschule für Musik Mendelssohn Bartholdy, som verdens første kvinne. Mens Smyth protesterte over Reineckes mangelfulle undervisning - hun sluttet resolutt på skolen og byttet til studier hos Herzogenberg - slo Amanda Maier seg til ro med Reineckes undervisningsstil.

Den dydige og den ulydige

De to kvinnene må ha møtt hverandre i Leipzig. Ethel Smyth som syklet rundt i tweedjakke og gjorde opprør mot Reinecke, og den mer prektige Amanda som passet sine plikter og kunne føre seg. Begge pleiet de den samme omgangskrets. Elisabeth Herzogenberg var pianist og gift med Ethels komposisjonslærer. Hun spilte gjerne sonater med Amanda, men hadde et hemmelig kjærlighetsforhold til Ethel på si. Amanda på sin side pleide nær omgang med fiolinlærer Röntgens familie. Mellom henne og familiens sønn, komponisten Julius Röntgen, oppstod det etter hvert svært så amorøse durakkorder. Mer sømmelig det, enn de skandaløse eskapader som Ethel stelte i stand.

Fiolinlæreren Engelbert Röntgen og familien hans må ha vært en trygg havn for Amanda. Engelbert var konsertmester i Gewandhausorchester Leipzig der Carl Reinecke var kapellmester, og her fikk hun også selv oppføre sin egen fiolinkonsert i 1876. Et ensatsig verk, og produkt av den klassiskromantiske stil som gjorde seg gjeldende i Leipzig på denne tiden. Til tross for at hun gjennom livet komponerte kammermusikk av svært høy kvalitet, med influenser av Brahms så vel som Grieg, forble denne fiolinkonserten hennes eneste orkesterverk.

Nå skulle hun selv spille verket for andre gang. Uroppførelsen hadde hun gjort året før, i Halle. Hun fikk lånt seg en Stradivarius, og med Engelbert trygt plassert på dirigentpulten gjorde både Amanda og fiolinkonserten braksuksess.  I sin dagbok den kvelden skrev Julius Röntgen: «Det gikk meget bra, det klang fint og ble vel mottatt. Meget vellykket.”

Hvor ble det av Amanda?

I de neste årene så det ut som om Amanda var «overalt.» Hun turnerte rundt i hele Skandinavia, tok byene langs norskekysten i et eneste byks, fortsatte over til Finland og hele veien til St. Petersburg. I fire år var det hektisk konsertvirksomhet, reising og øving. Så ble det brått stille fra Amanda. Knapt noen offentlige konserter, og det ble også sjeldnere med slike dryppende ferske noteblad. Musikken hennes ble ikke lenger spilt offentlig.  Hvor var Amanda?

Jo, hun var i salongen. Hun hadde naturligvis giftet seg med Julius, og sammen hadde de flyttet til Amsterdam. Hun hadde også født to barn, og nå var deres hjem blitt et samlingspunkt for prominente musikere som reiste gjennom byen. Til Röntgens kom de alle, både for selskap og konserter i de vakre stuene. Det hendte også at Amanda Maier-Röntgen spilte selv sammen med gjestene, og ryktene gikk om at hun var på høyde med de aller beste. Her spilte hun Brahms’ musikk med Clara Schumann, og pleiet et livslangt vennskap med Nina og Edvard Grieg.  Da hun døde av lungesykdom, bare 41 år gammel, skrev Edvard Grieg til Julius: «Hun var en av mine favoritter.»

At kunde blive det, men ikke behøve det, det er det beste. Amanda Maier-Röntgen gikk kvinnens alminnelige vei, slik Kjærulf hadde rådet Backer-Grøndahl, den gangen i 1866.  Men kvinnens ualminnelige vei, hva med den? En berømt dansk komponist, Niels W. Gade, møter sin første kvinnelige domorganist, og blir forbløffet.

Europas første

- Men ved en Domkirke, det passer da slett ikke. Det var merkverdig! Niels W. Gade måpte da han traff Elfrida Andrée. Hun var domorganist i Gøteborg, faktisk den første kvinnelige domkirkeorganist i hele Europa, og hadde reist til København for å presentere musikken sin for Gade. Men Gade bare ristet på hodet. Hadde hun endelig presentert seg som en organist i en liten kirke utenfor allfarvei, ja det kunne det gitt mening, men noe slikt? Nei, det var da merkverdig.

Elfrida Andrée viste likevel fram sine komposisjoner. En symfoni, en klaversonate, en pianokvintett. Musikken hennes gjorde inntrykk på den danske komponisten, som får år senere også skulle være med og godkjenne Amanda Maiers fiolinsonate for utgivelse. Det stakk altså ikke dypere for Gade, enn et par tidstypiske holdninger. Musikken ser i hvert fall ut til å ha trumfet hans kvinnesyn ved disse anledninger, og Elfrida reiste hjem til Göteborg full av pågangsmot: - Jag vill oupphörligt gå framåt, jag vill vara rätt nyttig och jag ville blifva något mer än vad jag är!!

Kvinnan tige i församlingen

Komponisten Elfrida Andrée ble ikke Europas første kvinnelige domkirkeorgainst sånn helt uten videre, og da hun mottok beskjeden om at hun hadde vunnet prøvespillet i Domkirken i Göteborg, besvimte hun. Bak seg hadde hun en aldri så liten kamp for å komme i posisjon.

Bare å skaffe seg utdannelse som organist hadde vært en utfordring. 16 år gammel avla Elfrida orgeleksamen på Kungliga Musikaliska Akademien, men måtte gå opp som privatist. Dette var tolv år tidligere enn Amanda, og det var enda ikke lov for kvinner å studere slikt som orgel. Derfor ble Mamsell Elfrida Andrée från staden Wisby, med sitt privatist-smutthull, den første kvinne i Sverige til å avlegge en orgeleksamen.

Noen jobb var ikke i sikte. En kvinne ved orgelkrakken, det ville bety uro og avledning på Gudstjenestene. Og hadde ikke Paulus sagt: «Kvinnan tige i församlingen,» dette stod jo i bibelen. Elfrida begynte på sitt opprør mot Paulus der og da.

Istedenfor å vente på svar fra oven, skrev Elfrida Andrée nå brev. Hun skrev til den Kungliga Majestät, og ba om at landets lover skulle endres:

-Då det i utlandet, såsom i England och Frankrike länge varit brukligt, att orgelnistbefattningar innehafvas af Fruntimmer, har detta ingifvit mig mod och hopp att inför Eders Kongl Majst våga denna underdåniga framställning. 

Ti år senere satt hun på orgelkrakken i Domkyrkan i Göteborg.  Hun skulle også selv utdanne en rekke organister, og oppmuntret særlig kvinnene. Fruktene hun hadde høstet fra sitt pionerarbeid delte hun nå ut til neste generasjon så det virkelig monnet: Plutselig var alle organiststillingene i hele Göteborgtrakten, bortsett fra to, besatt av kvinner. Ja, kirkene hele veien opp til Marstrand og Kungälv var nå fulle av distraherende fruentimmer, og alle spilte de orgel.

Spilte feil med vilje

Bare ett instrument var større enn orgelet, og det var symfoniorkesteret. Paulus kunne mase så mye han ville om kvinner og forsamlinger, men Elfridas komposisjoner strakte seg etter hvert langt utover det kammerformatet som var egnet innenfor husets fire vegger.  Steget inn i orkestersalen skjedde likevel ikke uten friksjon. Hennes første symfoni i C-dur skulle i 1869 oppføres på Hammar Teater i Stockholm, og komponisten var naturligvis til stede. Men orkesteret låt ikke bra, og etter hvert ble det tydelig for Elfrida: Musikerne sitter og spiller feil med vilje! Til slutt reiste hun seg, midt under konserten, og gikk. Da var orkesteret kommet til siste sats, og førstefiolinene lå konsekvent en takt etter resten av orkesteret.  Elfrida ble i sengen i tre dager, mens aviser skrev om en vanskapt symfoni, og familiemedlemmer bekymret foreslo at hun kanskje skulle holde seg til kammermusikk, og kanskje litt lettere, og kortere, stykker.

Men Elfrida Andrée hadde laget et motto for seg selv: «Det kvinnliga släktets höjande.» Det handlet om å heve statusen og mulighetene for kvinner, og dette var en ledestjerne for hennes arbeide så lenge hun levde. Hun dirigerte, underviste, spilte og komponerte. Og jammen kom det en symfoni til, og en til - for orgel og blåsere, og en rekke flere orkesterverk, samt en helaftens opera.

Operaen bar tittelen «Fritiofs Saga», og var skrevet med Selma Lagerlöf som librettist.  Med wagnerske influenser og i senromantisk stil, var den komponert til en konkurranse for det nye operahusets innvielse i Stockholm 1898. Men den eneste oppførelsen denne operaen noen gang fikk, var med noen amatørmusikere fra Gøteborg. Deretter ble den liggende, halvdød og begravet i 121 år.

Det ble Gøteborgsoperaen og dirigent Marit Strindlund som omsider skulle agere prins, og vekke operaen fra sin Tornerose-søvn. Den 8. mars 2019 fikk verket sin profesjonelle uroppførelse, en begivenhet som ble direktesendt i Sveriges Radio P2.

To grener

Både Maier-Röntgen og Elfrida Andrée var pionerer i Sveriges 1800-tall. Begge motbeviste de tidens oppfatning om at kvinner ikke kunne komponere i slike krevende former som strykekvartett eller symfoni. Maier-Röntgen ble Kungliga Musikaliska Akademiens første kvinnelige musikkdirektør, mens Andrée var den første kvinne som ble valgt inn som ledamot i Musikaliska Akademien, i 1879. Det er en utmerkelse som henger svært høyt, også i dag.

Det må ha vært krevende øvelser i en tid der mange trodde at kvinners hjerner stanset sin utvikling ved 12-13-års alder. Maier-Röntgen drev det så langt det var mulig, innen den retningen hun valgte som hustru, mor og sosietetskvinne. Den alminnelige vei, der hun plasserer seg i tradisjonen etter flere begavede komponister som Fanny Mendelssohn, og til en viss grad også Clara Schumann. Historien gjentar seg på fascinerende vis. Den unge Clara Wieck, senere Schumann, satt ved flygelet, med Gewandhausorchester Leipzig i ryggen og spilte for en jublende sal, den pianokonserten hun hadde komponert til seg selv. Med det samme orkesteret spiller også Amanda sin egen fiolinkonsert, drøye 40 år senere. Ingen av dem komponerte noen gang noe mer musikk for orkester, enn disse to solokonsertene. Som Agate Backer-Grøndahl kommenterte i et brev til Elfrida Andrée: - Ikke helt i min sjanger, tror jeg. Heller ikke hun skrev særlig orkestermusikk.

At Elfrida Andrée likevel valgte å bane vei som symfoniker og forkjemper for «Det kvinnliga släktets höjande,» kan skylder flere faktorer. Helt fra oppveksten hentet hun støtte i en liberal far. Hun giftet seg heller aldri. I tillegg kan personlighet ha spilt inn, med den rebelske Ethel Smyth som et slags friskt ytterpunkt.

Elfrida Andrée ble født i et Sverige der kvinner knapt hadde noen rettigheter. Da hun døde i 1929, hadde kvinnene hatt stemmerett siden 1921. På den tiden hadde Elfrida permisjon fra domkirken i Göteborg, men det hendte at hun gikk inn dit på kveldene likevel og spilte på orgelet til langt ut på natt. En særlig kveld hadde hun spilt ut hele sitt register så orgelet riktig bruste i den store domkirken. Da den siste akkorden hadde klinget ferdig, brast hun ut: - Der fikk du! Lille Paulus! For hun kunde blive det, og hun behøvde å blive det, og det var det bedste.

For den nysgjerrige

Maier- Röntgens fiolinkonsert
Maier- Røntgens fiolinsonate
Maier- Röntgens pianokvartett
Elfrida Andree: Fritiofs färd på havfet
Elfrida Andree: Symfoni nr 2

Kilder
Dahm, Cecilie: Kvinner Komponerer, Solum Forlag 1987
https://levandemusikarv.se/tonsattare/maier-rontgen-amanda/SMH-W2563-Concert_d-moll_fur_Violine_mit_Begleitung_des_Orchesters_componirt_von
https://levandemusikarv.se/tonsattare/maier-rontgen-amanda/
http://www2.ub.gu.se/fasta/laban/erez/kvinnohistoriska/tidskrifter/idun/1891/pdf/1891_25.pdf
https://www.levandemusikarv.se/tonsattare/andree-elfrida/?action=tonsattare&composer=andree-elfrida
 https://en.wikipedia.org/wiki/Ethel_Smyth
St.John, Christopher, Ethel Smyth: A Biography. London: Longmans, Green & Co 1959
Intervju med Christina Tobäck I forbindelse med Tv-serien She Composes Like a Man.

Om forfatteren
Cathrine Winnes (f.1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram- og framførte- en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.

Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved det Kongelige Teater i København. Siden 2008 underviser hun ved Norges Musikkhøgskole.