Som en hekkeløper gjennom musikkhistorien

Om Grazyna Bacewicz (1909- 1969)

-Faktisk har jeg en liten usynlig motor som gjør at jeg på ti minutter kan gjøre noe som for andre tar en time. Polske Grazyna Bacewicz levde et intensivt liv, under intensive omstendigheter. Forbudte krigskonserter, sovjetisk sensur og en fæl trafikkulykke; Grazyna Bacewicz sprang som en hekkeløper gjennom sine 60 år i musikkhistorien. Lytt her til hennes overtyre fra 1943! Den kan leses som en metafor på det hele.

Ulmende starter fiolinene i denne allegrosatsen. Løse strenger som i folkemusikken, åpne og luftige, tillater dem å spille fort, rytmisk og voldsomt suggererende. Èn etter èn faller strykegruppene inn i satsen, til de til slutt låter som en bisverm der alle enes om ett felles punkt. Fanfaren er startskuddet, her begynner overtyren for alvor.

Fiolin som følgesvenn

Musikken starter som Grazyna selv. Det begynner før det egentlig begynner. Etter bare syv måneder i mors liv ble Grazyna født. Selv svangerskapet gikk altså i tempo allegro, og nå var hun klar for verden.

Fiolinen er i førersetet på overtyren, slik den også var det i Bacewicz eget musikerskap. Mange av hennes komposisjoner bærer preg av inngående kjennskap til instrumentet. Hun var professor i fiolin ved konservatoriet i Lodz, og konsertmester i det polske radioorkesteret. I tillegg turnerte hun verden rundt som fiolinsolist, og var en glitrende konsertpianist.

Nå skriver hun en heseblesende strykesats i overtyrens åpning. Hun ber dem om mye, men hun vet nøyaktig hva hun gjør. Å spille det er krevende, men ikke umulig. Virtuost, men fortsatt idiomatisk; De hurtige passasjene ligger godt i hånda på musikerne.

Bacewicz setter krav til orkesteret, slik moren hennes må ha satt krav til henne da hun selv var ung. Med en oppdragelse som vektla disiplin og selvstendighet, spilte Grazyna både fiolin og piano på høyt nivå fra tidlig alder. Det var pappa som underviste de fire barna der hjemme i Lodz, med Grazyna som den tredje i rekken.

 I sin egen lærergjerning sørget også Bacewicz for å legge tilstrekkelig med verktøy i studentenes skolesekker. Selv i dag kan man møte fiolinister her oppe i Norden som nikker gjenkjennende: De forbinder navnet Bacewicz med endeløse fiolin-etyder.

-Jeg hadde en polsk lærer, fortalte en av fiolinistene i Sveriges Radios Symfoniorkester. Vi hadde pause etter første økt, da vi prøvet på nettopp denne overtyren.

Hver uke måtte han hamre seg gjennom nye etyder, alltid signert Grazyna Bacewicz. I Polen derimot, huskes hun godt for sine komposisjoner, og særlig den store produksjonen av musikk for strykere.

Boulanger

Tidlig på 30-tallet reiste Bacewicz til Paris for å studere hos den legendariske Nadia Boulanger. Da hadde Grazyna for lengst truffet beslutningen at det var komponist hun ville bli.

Boulanger vektla dyp kjennskap til de gamle mestres arbeid, hos alle sine studenter. Skulle man vinne Mademioselles gunst, gjaldt det å mestre fugens kompliserte kontrapunkt, men også harmonilærens skjønnhet og de sykliske formers arkitektur.

Men Nadia Boulangers studenter skulle også hjelpes til å finne sin egenart. Filosofien kan kanskje ha gitt gjenklang hos Grazyna, som kom fra en familiekultur der både disiplin og selvstendighet ble framholdt.

En fugert og kontrapunktisk start på en overtyre. De åpne strengene som klinger så naturlig på en fiolin, møter hverandre i full kræsj i parallelle kvarter og kvinter. Den største «fy» og rødblyanten i hele harmonilæren. Men iblant må man bare bryte reglene. Spesielt når Tyskland okkuperer landet ditt.

Okkupert musikk slår tilbake

Tilbake i Warszawa var krigen kommet til Polen. Tyske styrker invaderte landet og gjorde hovedstaden hvor Grazyna og familien bodde til et ulevelig sted. Mens kraftige bomber ødela store deler av byen, ble tusenvis av politikere og intellektuelle skutt. Polsk kultur skulle utryddes.

Men musikken er en kunstform som oppstår i øyeblikket og siden er for evig borte. Man kan skyte mannen, men man kan ikke skyte musikken. Og slik tok den hemmelige subkulturen av polske musikere og kunstnere form. Bacewicz og kollegene bevegde seg i skyggene mellom små cafeer og private leiligheter. Der spilte de sin egen og hverandres musikk, ofte med stor risiko for å bli avslørt. Det var i dette farvannet at Grazyna skrev sin overtyre. Året var 1943, samme år som oppstanden i Warszawa- ghettoen,  der 60.000 mennesker ble drept.

Et kort motiv. Tre korte og en lang. Selve byggesteinen i Beethovens skjebnesymfoni. Morse-signalet for «V». En hemmelig beskjed om Victory: håp om seier, og en paukestemme- slik vi hører den i nettopp denne overtyrens begynnelse. Først gjemmer motivet seg blant flere toner, men får etter hvert selskap av andre dype instrumenter, grovbrass, cello og bass. Hele tiden, med ujevne mellomrom, dukker rytmen opp. Tre korte og en lang, som en hemmelig kampsang, som London calling. Eller som åpningsstrofen i Polens nasjonalsang: «Ennå er ikke Polen fortapt!»

På et tidspunkt i overtyren kommer også en lilletromme på banen. Dette militærinstrumentet som sammen med trompetfanfarer skal hisse til krig, sende soldater beskjeder og gi dem motivasjon.

I en iskald marsj driver trommen orkesteret fram i angrep. Rytmemønsteret er identisk med et av Sjostakovitsj’ mest kjente signum. Denne russiske komponisten som for ettertiden ble kjent som den undertrykte komponist, måtte fordreie sin musikalske stemme for å klare å sno seg unna Stalins drepende sanksjoner. Dette er selve Sjostakovitsj-rytmen. Nå tar den bolig i Bacewicz’ musikk.

Grazyna med mann og barn måtte flykte fra Warszawa. Det var så vidt hun fikk reddet sine komposisjoner ut av huset før resten gikk opp i røyk. Alle bortsett fra denne. Overtyren ble liggende igjen. Etter eget minne rekonstruerte hun den, takt for takt, til det resultatet vi kan høre i dag.

Sensur og motbakke

Endelig kom i 1945 freden, bare for på ny å slynge Polens kunstnere inn i et nytt sensurmaskineri, det sovjetiske. Nå kjørte Bacewicz «usynlige motor» i oppoverbakke. Men husk, hun kunne gjøre på ti minutter det som tok en time for vanlige folk! Det hersket en enorm hunger i folket etter å gjenopplive det polske kulturlivet, og i det første etterkrigsåret skrev Bacewicz hele 10 verker, og mange av dem store, slik som den første symfonien og den andre fiolinkonserten. Likevel var kunstnerskap i sensurert farvann en balansekunst, selv for Bacewicz. For å styre unna sanksjonene la hun gjerne inn små, folkloristiske elementer som kunne oppfylle regimets krav: Musikken skulle «stå folket nært».

Midt i satsen stanser motoren. En etter en lander orkesterets instrumenter på samme tone, en høyspent ciss. Øyeblikket dirrer - hvordan fortsetter musikken etter dette? Så brer det seg ut, små vakre og enslige treblåsmelodier, nesten som små folketoner, mens skimrende klanger av klokkespill og tremolo legger seg varsomt rundt. Øyeblikket klinger av natur, og minner om modaliteten slik Bartok bruker den – folkets klang. Alt er stille, slik det kan være før stormen kommer, og man ikke ennå vet det.

Så smalt det. En forferdelig trafikkulykke, som nesten skulle koste Bacewicz livet. Brått stanset den innholdsrike tilværelsen med reising, konsertering og komponering opp. Skadene etter ulykken gjorde at hun ikke lenger kunne spille fiolin.

Etter rekonvalesensen var det nå bare komponering som gjaldt for Grazyna. Bestillingene haglet inn, og der fiolinisten i henne døde, akselererte komponistens turtall som aldri før. Snart åpnet også Polen opp mot vestens musikkliv, og nye influenser ble virvlet inn i den skapendes eksperimentering. Som i et kaleidoskop omformet hun sin stil trinn for trinn, til hun nådde en moderne og aktuell, men høyst personlig, komposisjonsstil.

Overtyren er på oppløpssida. Trompeter og tromboner spiller feirende fanfarer som virvler rundt over suggererende stryker-rytmikk. Og akkurat når vi tror at musikken ikke kan bli mer ekstatisk, så strekker hun strikken enda litt lenger. Halvtone for halvtone modulerer fanfaren oppover, til den til slutt stiger til himmels, jublende og effektivt. Bacewicz løper lina rett ut til siste takt, uten å se seg tilbake, samler hele orkesteret i en unison D, og med en resolutt aksent er det hele over.

Med samme eksplosivitet som så mye annet i Bacewicz’ liv stanset den usynlige motoren. 17.januar 1969 døde hun av hjerteattakk, 60 år gammel. Hun etterlot seg over 200 verker, deriblant fem symfonier, syv fiolinkonserter, to cellokonserter, en bratsjkonsert og en pianokonsert. Samt denne hastige overtyren fra 2. verdenskrig, jublende og feirende i sin klang.

Dobbel bunn

Ville Bacewicz si oss noe mer med denne musikken, enn fest og fanfarer?

Det var mindre enn ti år siden Dimitri Sjostakovitsj hadde skrevet sin 5.symfoni, som bar undertittelen «En sovjetisk kunstners praktiske svar på berettiget kritikk». Etter Lady Macbeth fra Mtsensks totalslakt i partiavisen Pravda, ble Sjostakovitsj nødt til å bøye nakken for Stalins sensur, og modere sitt dristige tonespråk. Alternativet var å pakke kofferten til Sibir, eller kanskje også bøte med livet.

Hele det russiske musikklivet holdt pusten under uroppførelsen av den femte symfonien. Sjostakovisj’ elektriske dur-akkorder og feirende festmarsjer inneholdt også faretruende dissonanser og musikalske koder som kunne vitne om en opprørsk og frustrert komponist. Stalin selv satt på første benk. Da symfonien var over, klappet han i hendene av fryd over det han tolket som en stor feiring av den russiske revolusjonens 20- årsjubileum. Bak ham satt mange og gråt.

Bacewicz’ Warszawa stod i brann da hun skrev denne musikken. Det som var igjen av offentlig musikkliv var sensurert. De intellektuelle ble skutt. Og Bacewicz begikk en festovertyre med Sjostakovitsj-referanse og Victory-signal.

Dobbel bunn kan være påtagelig, selv når den er tilslørt av sensur. Nei, man kan ikke skyte musikken.

For den nysgjerrige

Fiolinkonsert nr 3 og 7 med Joanna Kurkowicz og Polish Radio Symphony Orchestra

Kilder

https://mugi.hfmt-hamburg.de/en/Artikel/Grazyna_Bacewicz.html
https://snl.no/Oppstanden_i_Warszawa-ghettoen_i_1943
https://snl.no/Polens_historie#-Andre_verdenskrig
Bjørkvold, J. R: Det musiske menneske, Freidig Forlag 2007
Bacewicz, G: Uwertura, Edition Polonaise de Musique 1947

Om forfatteren
Cathrine Winnes (f.1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram- og framførte- en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.

Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved det Kongelige Teater i København. Siden 2008 underviser hun ved Norges Musikkhøgskole.