Med musikken som morsmål
Clara Schumann (1819 – 1896)
Musikken fortsetter der ordene stanser. Men for Clara Wieck begynte musikken allerede før ordene. I de fem første leveårene snakket hun ikke. Familien var overbevist om at det var noe galt med henne, og man lurte på om hun var uintelligent, så stum hun var. Da begynte det lille barnet å spille piano.
- Er jeg blant mennesker? En bestyrtet Robert Schumann skriver etter å ha bevitnet et skrekkelig opptrinn i huset til den unge Clara Wieck. Komponisten Robert var elev av Claras far Friedrich Wieck, og sjokkert tilskuer mens Clara og lillebroren mottok undervisning. Den lille guttens fiolinspill svarte ikke til pappas forventninger. – Er dette slik du takker din far, skrek Friedrich Wieck, mens han ristet sønnen, som ba pent om å få slippe straff. Han ville gjerne spille, sa han. Friedrich Wieck var så sint at han knapt kunne stå på sine ben, beskriver Robert. Men det verste var nesten denne jenta, Clara. Hun bare satt der bak pianoet med en Weber-sonate og smilte! - Er jeg blant mennesker?
Andakt og takknemlighet
I familien Wieck var noe fryktelig galt, men på utsiden framstod de som framgangsrike. Faren, som var pianopedagog og solgte flygler, var en hardtarbeidende mann som hadde slått seg opp fra ingenting. Hans egen opplæring på instrumentet hadde vært begrenset. Likevel tiltrakk han seg studenter fra fjern og nær, for selve beviset på hans fortreffelige undervisning satt jo der i stuen. Hun, den smilende med Weber-sonaten.
Clara levde under et strengt øvingsregime. En times spasertur om morgenen, siden fransk, kontrapunkt, klaverundervisning, egenøving. På kvelden ble det skrevet dagbok. Og om musikken var Claras førstespråk, hennes morsmål, så ble dagboken skrevet på «farsmål». Det var nemlig ofte far selv som skrev i Claras dagbok.
- I dag har jeg øvd dårlig og vært lat, kunne det gjerne stå, ført i pennen av Herr Wieck. Eventuelt: - Far fortjener min største andakt og takknemlighet for sin utrettelige innsats på mine vegne.
Wieck vs. Wieck
Regimet begynte da Clara var fem år og mamma flyttet. Å bli innvilget en skilsmisse i 1824 var høyst uvanlig. Det måtte dreie seg om vold eller utroskap for å få godkjenning, og etterpå ble kvinnen stående igjen på bar bakke. Barna var mannens eiendom. At Marianne Wieck valgte som hun gjorde, vitner om et meget tøft ekteskap. Likefullt ble tre barn under fem år nå alene med en mann som var så grusom at staten fant det for godt å la mor få slippe. Det er usikkert hva de små barna så og opplevde i sine første leveår. Det eldste av disse barna, Clara, snakket overhodet ikke. Man lurte på om barnet var riktig vel bevart? Var hun evneveik?
I Sveriges Radio P2s program «Pianovirtuosen Clara Schumann» diskuterer psykologen Egil Linge muligheten for at en sterk form for angst kom i veien for Claras språkutvikling. Først etter at hun for alvor begynte å spille piano, ble språket forløst. Litt etter litt kom ordene, og Clara kunne begynne å snakke.
Beate Gilje Tumyr, Phd-stipendiat i musikkterapi ved Universitet i Stavanger, kjenner igjen fenomenet:
- Da var nok musikken et trygt sted. Jeg bruker metaforen om et rom for ungene jeg skriver om. I det rommet, gjennom møtet med musikken, får man tilgang til seg selv. Ressursene kan bli synlige på nye måter, det er et rom hvor rike uttrykk kan få plass.
Klaverkonserten
Clara hadde ikke mye frihet i sitt unge liv. Ikke engang dagboken sin fikk hun ha i fred. Dermed ble kunstnermyten sann i tilfellet Clara Wieck: Musikeren som kommuniserer best gjennom sin kunst, som tidvis oppfattes som eksentrisk eller virkelighetsfjern, men som ved tangentene – eller over notebladene – frigjøres til å nå sitt fulle potensiale. Clara Wieck utviklet seg til å bli en av Europas mest berømte pianosolister. Hun var kjent for en svært uttrykksfull spillestil, noe hun bar preg av allerede som barn. En kritiker sa det slik: «Hun føler hva hun spiller, og vet hvordan hun skal uttrykke det». Da var Clara 11 år.
Hennes virtuose pianoteknikk gikk det også gjetord om. Mang en pianist har siden klaget over de utakknemlig vanskelige passasjene i hennes klaverkonsert. Hun påbegynte verket da hun var 13, og uroppførte det da hun var 16. Da hadde hun Gewandhausorchester Leipzig i ryggen, og Felix Mendelssohn på dirigentpulten. Clara hadde høy musikerstatus allerede som ung.
- Men hvor mange fingre hadde hun hun egentlig? En pianosolist peker oppgitt i partituret. Og er man dirigent, får man iblant høre sannheter fra solistene.
- Dette er en gruppe som er tung å spille altså, forklarer en annen, og viser ved tangentene. Den unge komponisten Clara har bedt ham, nesten to hundre år senere, om å spille tre selvstendige melodier samtidig i meget hurtig tempo. På papiret ser det umulig ut, og det låter heller ikke særlig Liszt-virtuost. Ikke slikt som sosietetsdamer dåner av og må ha luktesalt. Bare vanskelig. En tredje pianist tar en skjermdump og sender på messenger.
- Se!
Underforstått: dette her går jo ikke an å spille.
For Clara Wieck ønsker at klaveret skal nå igjennom orkesteret. Trestemt vil det kunne klinge over orkesterklangen, balansere og låte rikt. Hennes 1800-talls-instrument hadde en mindre gjennomtrengelig klang enn de moderne flyglene vi hører i dag. I tillegg var oktaven mindre, med kortere vei mellom tommel- og lillefinger. Og her i ligger litt av kjernen av klagesangen blant dagens pianister, en forklaring til de halsbrekkende passasjer som er krevende på et moderne flygel, men som pianistene heldigvis spiller likevel.
Clara «komponerer tilbake»
Som ung komponist viser Clara lovende takter med pianokonserten. Hun har allerede utviklet en god formfølelse, og en intuitiv forståelse for hvordan orkesteret virker. Ganske overraskende - eller kanskje ikke - blir dette hennes eneste orkesterverk. Overraskende, fordi hun skriver så godt så tidlig. Men likevel ikke, fordi hun levde i en tid der kvinnens plass i det offentlige rom var begrenset. Det var ikke bare å se seg til høyre og venstre og finne andre kvinnelige komponistkollegaer, og Clara uttrykte selv i sine memoarer at hun aldri ville tro så høyt om seg selv, at hun skulle gå hen og bli komponist. Hvorfor skulle nettopp hun være den ene?
Likevel komponerte hun. Robert Schumann og Clara var enda ikke kommet dit at de var blitt kjærester, men de skrev brev til hverandre. Og de skrev noter. Robert hadde nettopp fullført sin Toccata op. 7 i 1834, da Clara svarte ham med en Toccatina. En personlig musikalsk gest, kanskje med en undertone av affeksjon. Eller et streif av koketteri? Anything you can do I can do better - hun er ni år yngre enn ham og skriver så blekket spruter. I sitt musikalske tilsvar avslutter hun resolutt, struttende av selvtillit.
Frauenliebe und Leben
Musikken fortsetter der ordene slutter, ikke minst når følelser skal uttrykkes. Historien om Clara og Robert er kanskje musikkhistoriens mest berømte kjærlighetshistorie. Slik moren Marianne Wieck gikk rettens vei for å bli fri fra sin mann, gikk Clara rettens vei for å få gifte seg med sin. Clara og Robert giftet seg mot Friedrich Wiecks vilje.
I ekteskapets første år, i en forelskelsens vår, skrev de Liebesfrühling, op. 37 sammen. Robert hadde sitt «Liederjahr» bak seg. 1840 var året han komponerte lieder, og nå fikk han Clara med på notene, i et verk der forleggeren ikke riktig visste hvem av dem som hadde skrevet hva.
Er ist gekommen in Sturm und Regen, ihm schlug beklommen mein Herz entgegen. Clara Schumanns første lied i opuset har et dramatisk akkompagnement, med teksten: «Han kom i storm og regn, og mitt hjerte slo engstelig mot ham.» Ekteskapet med Robert skulle bli av det turbulente slaget. I tillegg til Claras åtte barnefødsler, internasjonale pianistkarriere, og en vond spedbarnsdød, ble Roberts psykiske helse stadig dårligere. Stemmer, engler og demoner, Robert Schumann døde alene på psykiatrisk klinikk, og Clara, 37 år, ble enke med syv barn.
Frei Aber Einsam
- Fri, men ensom! En kunstners motto under romantikken i Tyskland, som både Johannes Brahms og fiolinisten Joseph Joachim levde etter. For den som levde alene, som var overlatt til sine egne tanker og indre verden, kunne egne seg helt og holdent til kunsten. De berømte vennene, med Clara og Robert som kretsens midtpunkt, dyrket idéen om den frie og ensomme kunstner, og skrev musikk der kryptogrammet F-A-E, «Frei Aber Einsam,» var komponert inn. De tre tonene danner grunnlaget for blant annet F-A-E-sonaten som flere av dem skrev sammen, i gave til Joseph Joachim.
Clara fortsatte sitt nære vennskap med både Brahms og Joachim, men Robert hadde hun mistet. For å kunne forsørge sine syv barn måtte hun trappe opp konsertvirksomheten sin. Dermed måtte hun også plassere barna sine på kostskoler og hos slektninger. Nå var Clara F-A-E, kanskje for første gang i sitt liv.
I følge mottoets budskap burde hun nå ha vært i full sving med komponeringen. Hun hadde ikke lenger noen ektemann å ta hensyn til, ingen dikterende fader å neie for, hun kunne hatt fri bane til å skape. Slik gikk det ikke. Isteden egnet hun seg utelukkende til konsertvirksomhet, og til å revidere, utgi og promotere Robert Schumanns musikk. F-A-E utløste ikke komponisten i Clara.
For hvordan kunne hun forvente å «være den ene?» Kvinner som kom etter henne, som Ethel Smyth og Elfrida Andree, levde alene og gikk lengre enn andre kvinnelige kolleger, ved å komponere stort for orkester og scene. Deres alenetid, fravær av familiære plikter og mulighet til konsentrasjon, var en av flere forutsetning for at de tok skrittet fullt ut, og komponerte i det store formatet.
Chiarina
Clara Schumanns komposisjonsgnist sluknet da Robert døde. På komponistenes språk hadde hun og Robert hatt intense samtaler, helt siden hun var liten. De to komponerte videre på hverandres temaer, de flettet sangene sine inn i samme opus. Det kan minne litt om slike gamle ektepar som snakker i munnen på hverandre. De avbryter hverandre, korrigerer, supplerer og kommenterer. De fullfører hverandres setninger. Clara og Robert skrev musikk for hverandre, til hverandre og om hverandre.
I satsen Chiarina fra klaververket Carnaval skaper Robert et rørende portrett av Clara. Chiarina var hans kallenavn på henne. En pasjonert sats, dynamisk og inderlig, men med et gjennomgående streif av vemod. Kanskje hadde Clara tross alt vært både ensom og fri hele livet. Ensom, som det lille barnet på fem år som ikke snakket. Men fri, fordi hun alltid hadde musikkens eget rom å utrykke seg i.
For den nysgjerrige
Toccatina fra Soirèes Musicales, op 6, nr 2
Pianokonsert
Er ist gekommen, fra Liebsfrühling (f-moll)
Pianotrio og 3 romanser
Chiarina av Robert Schumann
Dokumentar: Livet enligt Clara Schumann
Kilder
Boyd, M: Gendered Voices: The “Liebesfrühling” Lieder of Robert and Clara Schumann, University of California press
https://sverigesradio.se/avsnitt/1186197
https://snl.no/Clara_Schumann
https://snl.no/Robert_Schumann
https://en.wikipedia.org/wiki/F-A-E_Sonata
Intervju med Beate Gilje Tumyr, PHD-stipendiat ved universitet i Agder.
Intervju med Wolfgang Plagge, i forbindelse med SVT-serien She Composes Like a Man
Om forfatteren
Cathrine Winnes (f.1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram- og framførte- en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.
Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved det Kongelige Teater i København. Siden 2008 underviser hun ved Norges Musikkhøgskole.