Å bli fjernet fra historien

Signe Lund (1868-1950)

Med kirurgisk presisjon ble komponisten Signe Lund slettet fra norsk musikkhistorie. En kvinne som hadde båret sin kongelige fortjenestemedalje i gull med hevet hode, og promotert norsk musikk i USA.  Som praktiserte en uprøvet dobbeltrolle som alenemor og yrkesaktiv komponist, og var kjendis i norsk musikkliv. Men noe gikk galt. Det skjedde et sted mellom en suggererende Wagner-forestilling i Bayreuth og en norsk komposisjon ved navn «Føreren kaller.»

Det begynte jo egentlig godt. Signe Lund, alle søsknene, den kjærlige musiker-mor Birgit og faren som var offiser. Hun vokste opp i Norges nest største by, der de skarret på r-en og sa «gåmann». Blant fjell som Fløien og Ulriken, pleiet familien Lund også omgang med fjell som Ole Bull, Rikard Nordraak og Edvard Grieg. Norsk musikklivs største, selv om Edvard Grieg i virkeligheten målte 1.52 på strømpelesten.

Det var denne lille mannen, med den store barten, som mente at unge Signe måtte ut i verden. Lære håndverket nede i Europa, og se til å skaffe seg en solid utdannelse. Piken har jo komposisjonstalent.

- Ikke gift deg, sa han til henne da hun ville forlove seg med en 10 år eldre lege. - Ikke gift deg, det vil ødelegge alt.

Dette veivalget var det første av flere som skulle få en avgjørende betydning for Signes liv. Griegs formaning var stikk i strid med datidens normer. Han hadde vel sett det før. Den fremadstormende komponisten og fiolinisten Amanda Maier, som giftet seg med hans gode venn Julius Röntgen. – Hun var en av mine favoritter, sa Grieg om svenske Amanda. Men Amanda gikk altså kvinnens alminnelige vei, giftet seg og oppfylte sine forpliktelser.

Sliding doors

Nå var det Signes skjebne som banket på døra. Tre korte og en lang, Beethovens skjebnemotiv, og krigens kodesignal for motstand.  Nå kunne hun gå kvinnens alminnelige vei, med mann og barn, eller avvise det hele og skaffe seg en musikkutdannelse.

Det er som i filmen, «Sliding doors,» der hovedrollens liv beskrives i to parallelle scenarier, som får helt forskjellig utfall, avhengig av om hun rekker t-banen eller ikke.

– Skaff deg en sponsor? Edvard forsøkte å komme på ideer. Signes far hadde ikke råd til å gi henne noen musikkutdannelse, og dermed gjorde Signe som Edvard foreslo. Hun la ut på en ydmykende runde til Bergens vellykkede forretningsmenn, med anbefalingsbrev fra Grieg i hånden. Og de rødmussede kinn over snurrebarter, de tykkmagede silkevestene med klokke, alle smilte de og kløp henne i kinnet, og de ristet leende på hodet, for de syntes at hun var alt for pen til å reise ut i verden alene.

Man kunne forestille seg at en rik, musikkelskende bergenser kanskje hadde lest det tungtveiende brevet fra Edvard Grieg og tenkt: Her står et sjeldent talent, hjelp henne med en start. Mye kunne vært annerledes om det hadde skjedd.

I stedet ble det til at Signe Lund gikk på T-banen. Hun giftet seg, for Jørgen Skabo – legen – hadde humoristisk lovet henne både «seng og klaver og mere til». Signe hadde varslet dette: måtte hun velge mellom seng og klaver, ja da valgte hun klaver. Og innerst inne håpet hun jo at giftemålet kunne muliggjøre en musikkutdannelse.

Mon om hun hadde latt det være? Ekteskapstoget tok henne ikke dit hun hadde håpet.  Men nå som Signe hadde fått en familie, nå som hun forstod hva alt var verdt, var hun ikke da bare glad for å bli betraktet som en god hustru og mor? En lege måtte dessuten utvikle sin praksis. De nygifte flyttet og flyttet. Signe fødet og fødet. Til slutt rant begeret over, og Signe satt foten ned. Det vil si, hun satte foten ut. Ut av hjemmet, bort fra mann og barn, spedbarn på 6 måneder, vekk fra det hele og vendte nesen mot Tyskland. Musikkhøgskolen i Berlin, det magnetiske musikkens knutepunkt, var målet, og reisen var merkelig nok finansiert av svigerfar. Sterk kost dette, å reise fra et spedbarn, selv om hun skulle komme hjem igjen etter ett år. Skyggen av et annet fjell, et Ibsensk et, lurer i bakgrunnen, når Signe tar sin Nora-manøver.

-Jeg var dødsens trett av det hele, skriver Signe, og påpeker at hadde hun ikke kommet seg ut på det tidspunktet, så hadde det kommet «en rolling til». Isteden rullet det nå Wagner-operaer og konsertopplevelser over Signe, som beruset av kunst og kultur forelsket seg der og da - i Tyskland.

Forholdet til Jørgen, familielivet; Signes hjemkomst ble en kald dusj. Hun følte seg like til overs hjemme som hun følte seg hjemme over i Berlin. De hadde lært seg å leve uten henne.

Signe Lund ved klaveret

Livet 2.0

Ekteskapet holdt ikke. Signe skrev nå stor musikk, et orkestralt festforspill til kong Oscars 25-års jubileum og en kantate til Ibsens 70-årsfeiring, mens ekteskapet forvitret og rolig ble avsluttet.

Etter den fruktbare tiden i Berlin, etter ekteskapets havari, etter tap av barn, det er nesten utrolig at Signe går hen og gjør det samme en gang til. For det ble nytt ekteskap på fru Lund. En fransk arkitekt ved navn George Robard, som hun møtte i Paris. Hun var kommet dit, i sulten etter mer kunnskap, og på tross av et skuffende avslag om kunstnerstipend. Så mønstret hun på igjen. Amerikalinjen denne gangen, for den nye mannen skulle tegne konserthuset til Chicago Symphony. Barna til Signe ble tilbake i Norge med sin far.

Et nytt barn ble født i Amerika. Og nye ideer. For Signe hadde amerikakofferten full av norsk musikk og kultur, og hun foreleste, konserterte og promoterte Norge. Hvordan levde disse nordboere i det fjerne land av fjell og fjord?  Det hele gikk så strykende at hun mottok Kongens fortjenestemedalje i gull for innsatsen.

Penger eller stemmerett

Lykkelig? Vel, det kan synes som at Signe Lund følte seg trukket i alle retninger. Med barn på begge sider av Atlanteren var hun jo alltid, ifølge noen, på feil side. Det skulle heller ikke bli siste gang for Signe Lund. Dette med å stå på feil side. Mannen George var heller ikke helt der han burde være, og Signe begynte å mistenke. Han hadde en annen. Dessuten var det denne dragningen mot kunstens verden, behovet for å skape. Og selv var hun fortsatt forelsket i Tyskland, men nå satt hun jo fast der i USA. -  Slik en udannet kultur, mente Signe, og nå hadde de gått hen og blandet seg inn i første verdenskrig også!

George fortsatte å blande seg inn i den andre kvinnen, og til slutt ble det Signe som vennlig hjalp ham med å få ekteskapet opphevet. Intet vondt ord falt mellom de to, og advokatene måtte bare riste på hodet av det hele: Dette var den rareste skilsmissen de noen gang hadde vært med på.

Nå var hun pengelens og alene, mens spanskesyke og krig raste rundt i verden. Middag så hun seg råd til et par ganger i uken, men lunsj sikret hun seg på cafeen der hun jobbet for en lusen skilling. Kunne hun komponere symfonier da?

Forfatteren Virginia Woolf beskriver i «A room of ones own» hvordan jeg-personen arver penger av sin tante, samme dag som kvinnene i England oppnår stemmerett. At hun ble mer glad for pengene enn for stemmeretten. Pengene kunne gi henne et rom, både fysisk og psykisk, til å utøve sitt yrke, sin kunst. Hvis hun måtte velge, mellom pengene og stemmeretten, da ville hun velge pengene, skriver Woolf.

Det kunne like gjerne vært sagt av Signe Lund. Hun som hadde giftet seg i håp om at mannens økonomi kunne gi henne en musikkutdannelse. Og så giftet hun seg i igjen i Paris, sikkert av kjærlighet, men også etter avslag på kunstnerstipend. Signe Lund ville velge klaver over seng når som helst, men innså at man måtte ha begge deler, skulle man klare å holde seg flytende.

Fredsklokker

11. november 1918 ringte kirkeklokkene utenfor huset der Signe bedrev sin musikkundervisning. Freden var kommet og 1. verdenskrig var over. Sønnene hennes som kjempet på fransk side, var endelig i trygghet. Signe åpnet vinduet og lot klokkeklang og frisk luft fosse inn i rommet. Så, forsiktig, startet en stille jam-session, mellom Signes piano og fredsklokkene der ute. Hun spilte med lyden. Først varsomt for ikke å forstyrre, men så stadig sterkere, og mer kraftfullt, til pianoet bar av seg selv. Fredsklokkene ebbet ut, pianosatsen stod på egne ben. En stille stund av flow og flyt, i intuitiv skaperkraft. Intet kalkulert, konstruert eller motivert. Bare fred. I en slik stille stund kan man vanskelig forestille seg en forestående storm. For det var det det skulle bli for Signe Lund. Med en ny krig, og med et tragisk utfall.

Signe Lund i sitt hjem på Loshavn. Foto Rolf Sundt

Med det tredje skal det skje

Så var Signe hjemme igjen i Norge, denne gangen for godt. Under den første verdenskrig hadde George gått til den andre kvinnen. Signe Lund gikk til det tredje riket. I crescendoet mot den neste verdensomspennende krigen ble hun igjen presentert for et veivalg, og en togreise skulle bli avgjørende. Hun ble sittende, tilfeldig, i flere timer med Vidkun Quisling i den skranglete togkupeen.

Jeg kan bare si at på meg gjorde han det dypeste og mest tilforlatelige inntrykk. Det traff seg tilfeldigvis slik at vi kom til å reise sammen – i mange timer i en kupe, hvor vi var alene. Alt hva han sa åndet av kjærlighet til sitt land og av et inderlig ønske om engang å kunne forene folket i en nasjonal samling.

Året var 1935, og det var etter dette møtet at Signe Lund meldte seg inn i Nasjonal Samling. Så kom krigen. Landet som hadde utdannet henne, den kultiverte kunstens høyborg, hennes elskede Tyskland, det veltet seg nå utover Polen, kvelte Danmark og hele Norge, okkupasjonen bredte seg utover, med ondskap og jødeforfølgelse. Men Signe Lund tviholdt på sin forelskelses briller, og virket nærmest ekstatisk over det hun opplevde som tysk fremtidstro, der musikk, kultur og arbeid skulle komme alle til dels. Hun beskriver en suggererende stemning, midt i hjertet av Richard Wagners univers, når Hitler ankommer en operaforestilling i Bayreuth. En liten mann med bart. Ikke en slik viltvoksende og hvit som hos Grieg, men en stram, kalkulert, og meget svart en.

Nu stod Bayreuth for tur. I en årrekke hadde jeg håpet å få overvære en «festspilluke» i Wagners egen by – og det er vel de fleste musikeres drøm. (…) Strålende vær var det, og menneskene – om mulig ennu mer strålende av bare begeistring. Plutselig blir det sterk bevegelse blant publikum. Man har oppdaget Adolf Hitler ved et av vinduene i foyeren, og nu begynner Heil -ropene. De blir sterkere og sterkere. Jeg ser meg omkring og morer meg over at en del utlendinger – selv amerikanere – roper med.  (…) Nu slukkes lysene, det blir gravstille og musikken intonerer. Aldri før har jeg hørt Wagners operaer slik fremført, jeg kan nesten ikke puste til slutt.

Musikkfronten

Samtidig renskes det norske musikklivet. En filharmonisk konsertmester flykter i tolvte time over grensen til Sverige, og en pianist ved navn Amalie Christie får yrkesforbud. Gjennom radioapparatet klinger nå nasale, nazifiserte NRK-røster.

Amalie var av dem som ytet hard motstand. Musikkfronten kalte de seg, musikerne som stod opp mot tyskerne, og Amalie og de andre spilte motstandskonserter til de ble kastet i fengsel eller ble nektet å spille offentlig. Så fortsatte de i skyggene, under dekkoperasjonen av huskonserter, for da kunne man musisere med tyske «jøssinger,» skaffe seg verdifull informasjon og avtale neste brekk. Amalies konserter var for lengst blitt forbudt. Det skjedde under en protestkonsert hun holdt sammen med sin mann, pianisten Robert Riefling, og et kammerorkester som var sammensatt for anledningen. Robert Riefling havnet senere på Grini. Amalie slapp unna med boikott. Hugo Kramm, dirigenten, ble fengslet. Noen år tidligere hadde den samme dirigert en stor konsert med Lunds musikk, i anledning av hennes 60-årsdag.

Den tyske okkupasjonsmakten boikottet Amalie Christie, men Amalies «Musikkfront» drev sin egen boikott. Ingen fikk oppføre musikk av de tyskvennlige komponistene. En liste med komponistnavn florerte blant motstandsfolk, Signe Lund sin musikk måtte ikke spilles av noen musikere i motstandsbevegelsen!

Amalie Christie og Robert Riefling

Når føreren kaller

Likevel fikk Signe Lund et etterlengtet oppsving. Som kjent musikkprofil var hun perfekt for NS’ propaganda-apparat. Hun skrev musikk til teksten «Heil og sæl, du norske kvinne», og en komposisjon som bærer den sjokkerende tittelen «Føreren kaller.» Nå ble også hennes pianokonsert fra 1931 hentet fram igjen. Den ble spilt i Harmonien i Bergen, orkesteret som en gang var Griegs orkester. Og Filharmonien i Oslo. Som nå manglet en konsertmester. Ernst Glaser og fela hans var for lengst smuglet over til Sverige – han ble fulgt hele veien til grensen av Amalie selv. En deilig orkestervals, Valse de Concert, ble også hyppig spilt i NRK-radio. En slags nostalgisk salongestetikk som flørter med Ravels fargesprakende «la Valse.» Nå fikk også denne en bismak av okkupasjon. For Signe Lund mottok kunstnerlønn fra NS-staten. Riktig nok hadde kollegaen David Monrad-Johansen, han som ledet besluttende organer for slikt, motsatt seg det. Ikke på grunn av hennes politiske overbevisning, den delte han. Han syntes bare ikke at hun holdt mål rent kunstnerisk. Men Signe Lund hadde kontakter nå, og etter alle økonomiske avvisninger gjennom et langt liv, ble plutselig «minus» gjort om til «pluss». Signe Lund hadde endelig fått både seng og klaver. Men det ventet henne et siste regnskap.

En ikke-person

I NRK-TV vises «Filmavisen» bare få dager før freden kommer.  I det sort/hvite TV-bildet sitter Signe Lund ved klaveret. Hun spiller sitt stykke «Fredsklokker». Så faller dommen over henne, slik den falt over alle de andre som stod på gal side under krigen. Hun blir fratatt sin offentlige stemmerett og kastet ut av Norsk Komponistforening som hun selv hadde vært med å starte opp. Mange familiemedlemmer brøt med henne. Musikken hennes blir svartelistet, og intet stemmemateriale har siden vært å se, i noen av orkesterarkivene der pianokonserten hennes ble spilt. Hvor lenge skal en slik karantene vare? Signe Lund forsvinner ut av musikkhistorien og blir til luft. Og i norsk biografisk leksikon kan vi lese: «Pauline Hall er vår betydeligste kvinnelige komponist etter Agathe Backer- Grøndahl.» For Signe Lund, hun finnes jo ikke.

Sluttkadens

De siste årene har Lunds musikk begynt å dukke opp på konsertprogrammene igjen. Men det diskuteres: Hvordan skal vi forholde oss til Signe Lunds musikk i dag? Kan vi i det hele tatt hente den fram igjen, og er det egentlig riktig å spille hennes musikk, eller David Monrad- Johansens, eller å lese Knut Hamsuns bøker? Avgjørelsen krever refleksjon. Men da krigen var over, var det i det minste èn som var tydelig i sin tale, og det var Amalie Christie. Hun hadde vært en streng motstandskvinne under krigen, men like sterkt var hun også musikkens talskvinne, og menneskelighetens forkjemper. Nå var det som om hun slo armene ut, og med sin sterke, litt dirrende røst oppfordret hun alle:

 - Skill kunsten fra kunstneren! Utvis tilgivelse, og møt dem med silkefront, ikke med isfront. Vern om kunsten.

 (Samtlige sitat av Signe Lund er hentet fra hennes to selvbiografier.)

For den nysgjerrige

Signe Lunds pianokonsert, sats 1 (høres fra 43.13)
Fredsklokker
Legende(hennes mest spilte pianostykke rundt i salongene)
Klungerose

Kilder
Lund, Signe: Sol Gjennem Skyer 1, Granbakken Forlag 2013 (først utgitt 1944)
Lund, Signe: Sol Gjennem Skyer 2
Dahm, Cecilie: Kvinner komponerer, Solum Forlag Oslo 1987
Solbrekken, Ingeborg: Med Empati som våpen, Genesis Forlag 2004
Herresthal, Harald: Propaganda og motstand, Ad Notam Forlag 2019
Norsk biografisk leksikon: https://nbl.snl.no/Pauline_Hall#-Kilder_og_litteratur

Om forfatteren
Cathrine Winnes (f.1977) er norsk orkesterdirigent, sjefdirigent for Blåsarsymfonikerna i Stockholm og kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikkfestival. I 2019 var hun programleder for TV- serien «She Composes Like a Man,» om musikkhistoriens kvinner, der hun også dirigerte Sveriges Radios Symfoniorkester. Serien gikk siden til finalen i den prestigefylte Film- og TV-prisen «Rose D’Or». Hun ble tildelt Norsk Komponistforenings Likestillingspris i 2019, og i 2020 mottok hun «Hedersomnämnande» av den svenske organisasjonen KVAST (Kvinnlig Anhopning av Svenska Tonsättare). I forbindelse med stemmerettsjubileet for norske kvinner i 2013, lette Winnes fram- og framførte- en rekke ukjente orkesterverk skrevet av kvinner som levde i Norge i 1913.

Gjennom vinteren 2020 så vi henne i juryen i NRKs underholdningsserie «Maestro,» og vi hørte hennes radiostemme gjennom sommeren i «Kjetil lærer Klassisk,» en 10- episoders radioserie i NRK P2. Winnes har dirigert mye rundt i Norden, og samtlige symfoniorkestre i Norge og Sverige. Hun har ledet flere opera- og ballettproduksjoner, blant annet ved den Norske Opera og Ballett, Kungliga Operaen i Stockholm og ved det Kongelige Teater i København. Siden 2008 underviser hun ved Norges Musikkhøgskole.