Ukens dirigentmøte: Ron Davis Alvarez
Foto: Reynaldo Trombetta
Alle som jobber med musikk kjenner til virkningen å spille i et ensemble har på oss mennesker. Følelsen av felleskap, gleden av å kommunisere og oppnå mål sammen. Men det er kanskje ikke alle som reflekterer over hvordan disse mekanismene har kraften til å forandre liv.
Ron Davis Alvarez vokste opp i favelaen i Venezuela, og kom inn i musikkens verden gjennom det etter hvert verdensberømte El Sistema. Nå bor han i Göteborg, og leder flere orkestre og prosjekt der barn og unge fra forskjellige kulturer spiller sammen og lærer om musikk, kommunikasjon og medmenneskelighet hånd i hånd.
Et av orkestrene jeg leder heter Dream Orchestra. Orkesteret består av unge asylsøkere, flyktninger og barn med innvandrerbakgrunn. Dette er gjerne barn i en vanskelig livssituasjon fra alle deler av verden, det er representert 24 nasjonaliteter, og snakkes kanskje 18 eller 19 ulike språk, forteller Ron, og viser hvordan orkesteret blir et sted der de kan lære å kommunisere sammen på tvers av alle bakgrunner.
Orkester er et lite samfunn i miniatyr, og når de kommer til orkesteret er noe av det første de lærer seg at alle er ulike. Til og med instrumentene er unike, og musikertypene som sitter i de forskjellige seksjonene. Men musikken blir det felles språket der alle kan forenes. Det de lærer der kan kanskje hjelpe til at de føler seg velkommen i et land der alt er fremmed, understreker Ron med innlevelse. Og effekten av denne drahjelpen kan knapt overdrives.
Vi er ikke psykologer eller sosionomer, men vi vil at barna skal ha en trygg plass der de kan lære. De får sosiale ferdigheter og verdier, og får hjelp til å integrere seg i en fremmed situasjon. De lærer om punktlighet, kommunikasjon, å jobbe sammen i en gruppe og hva det vil si å lede. I sum så hjelper det barna å bli bedre borgere og medmennesker. Det handler ikke bare om å lage musikk, men også å skape et sosialt miljø der man er trygg. Og da kan man også skape en endring til det bedre.
Selv vokste Ron opp i favelaen, og det var tilfeldigheter som gjorde at han kom inn i El Sistema. Men en ting var avgjørende; orkesterskolen kom dit han var, ikke motsatt.
Bestemor hadde en kiosk der vi bodde i favelaen, og som barn jobbet jeg gjerne der etter skoletid. Vi solgte blant annet iskrem til barna som var i strøket, og det viste seg at det ofte var elever på den lokale El Sistema-skolen. Det var første gang jeg hørte om Sibelius, barna snakket så livlig og engasjert om ham at jeg trodde det var en levende person! Jeg ble utrolig nysgjerrig, og ville også være med på dette, så da startet jeg på fiolin da jeg var 10 år gammel, forteller Ron. Det ble for ham starten på en reise som til slutt skulle ta ham over hele verden. Blant annet har han jobbet tre år på et barnehjem på Nord-Grønland, og ledet kanskje verdens nordligste orkester. Men alt startet på grunn av en orkesterskole som var der han befant seg.
Barn har kanskje aldri hørt om klassisk musikk, og de har i alle fall ikke fått oppleve hva kunst eller kultur kan gjøre for deg. Men da er det viktig at vi er der barna er, at vi møter de på hjemmebane. Jeg synes for eksempel det er flott at profesjonelle orkestre engasjerer seg i lokalmiljøene, men jeg kan av og til savne linken der det står klart for barna hvordan de kan få være en del av dette. Da er det viktig at man har programmer som kan lede de inn i musikken og kulturen.
Et nøkkelord for Ron er representasjon. Det handler ikke bare om å introdusere barn fra ulike verdensdeler om det beste fra vestlig kunstmusikk, det er viktig å hele tiden også knytte bånd til sin egen kultur og identitet.
Alle immigranter har noe å gi, og noe å lære. Når vi jobber med barn fra ulike kulturer må vi forstå at vi har enormt mye kulturell kompetanse tilgjengelig, og vi er på vårt sterkeste når vi tilbyr summen av det vi har, forteller Ron.
Vi jobber godt med repertoar, og prøver så godt vi kan å spille musikk som speiler ulike kulturer. Det er bare å se på språk, man blir møtt med mye mer empati med en gang man forsøker å snakke språket til de man er rundt, og den muligheten har vi også i orkester. Jeg synes det er viktig at barna får spille det beste vi har å tilby fra vestlig kunstmusikk og bli kjent med fortiden, det er så mye levende og vakker musikk. Så kan man koble dette med musikk fra Afghanistan, Grønland eller Sør Amerika. Hvem sier at en konsert må være sammensatt på den ene eller andre måten, spør Ron retorisk.
I bunn og grunn handler det også om energi og innlevelse, og da hjelper det alltid at det man gjør er genuint. Både at man spiller helhjertet sammen, og at musikken betyr noe for de som fremfører den.
Når du spiller musikk må det komme fra hjertet, og det er vanskelig å spille fra hjertet om det ikke er koblet til røttene dine. Jeg elsker masse forskjellig musikk, og ønsker å spille all musikk med samme entusiasme og energi. Mahler og Stravinsky er rock for meg, og jeg vil spille det med samme innlevelse som jeg gjør med musikk fra Venezuela. Det er viktig at vi diskuterer dette, barn kan spille all slags musikk, det avgjørende er hvordan man introduserer det!
Selv startet Ron å dirigere i veldig ung alder, allerede fra han var 15 år gammel. Og med sin lange erfaring og sin egen bakgrunn så har han også mange tanker om hva som trengs for å dirigere store barneorkestre.
Som dirigent er jeg nødt til å være en historieforteller. Profesjonelle og erfarne musikere kan alle kodene, og vet hva alle tegnene og notene betyr. Men når du skal presentere dette til barn fra et utall kulturer må du fortelle en historie og gjøre det levende. Man må speile det gjennom ord og sang, og også vise det gjennom måten du beveger deg. Det holder ikke å stå og dirigere i fire, jeg er nødt til å finne måter å fange oppmerksomheten, ellers forstår de det ikke. Skal man virkelig ta vare på hele gruppen må man også nå gjennom til alle sammen. Da er det viktig å være veldig bevisst på egen kommunikasjon, avslutter Ron.