Ukens dirigentmøte: Halldis Rønning
Foto: Britt Embry
Hva er egentlig rollen til en dirigent? Det spørsmålet vil nok de fleste dirigenter måtte spørre seg opp til flere ganger i løpet av sin karriere. Ofte så handler det om å finne balansen mellom det kunstneriske uttrykket, og forventninger og behov.
Men hva skjer dersom man rett og slett fjerner rammene om hva en dirigent skal gjøre, og redefinerer hele handlingsrommet og samhandlingen mellom musikere og dirigent? Går det an å dirigere uten å slå en eneste taktfigur? Hvordan kan man lede og samtidig gi musikerne rom til skapende utfoldelse?
Ikke minst, siden dirigenten er den eneste musikeren som ikke lager lyd, hvilke muligheter ligger tilgjengelig og ubenyttet for dirigenten, slik at man kan delta enda bredere i et kunstnerisk og musikalsk uttrykk?
Halldis Rønning prøver å belyse noen av disse spørsmålene i sin utøvende doktorgrad ved Universitetet i Stavanger, og beveger seg med det inn i et område som både utfordrer vedtatte sannheter og åpner opp uutforskede muligheter.
En dirigent forholder seg hele tiden til lyd gjennom bevegelse, og er fysisk fullstendig koblet på både det man hører utenfra og lyden man hører for seg i sitt indre. Å dirigere er en lyttende handling. Gjennom flere år bygger dirigenten opp en sanselig bevissthet om hvilken effekt kroppens bevegelser har på lyd, og hvordan musikerne påvirker deg som dirigent. Selve utvekslingen mellom musikere og dirigent, den kinestetiske relasjonen, synes jeg er interessant i seg selv, forteller Halldis. I tradisjonell og historisk fremførelsespraksis er dette handlingsrommet ganske tydelig definert, og det er ofte klare oppfatninger om hva som er akseptabel praksis. En dirigent skal gjerne være i forkant, og styre et forløp. Men hva er mulig om man oppløser det mønsteret? Det har Halldis utforsket gjennom et kunstprosjekt hun startet sammen med komponist Hilmar Thordarson og som ble urfremført på Island sommeren 2022.
Jeg hadde et sterkt ønske om å skape sammen med andre kunstnere på tvers av kunstformer. Når vi fjernet eksisterende rammer så oppstod det helt andre prosesser. Vi hadde en flatere struktur; der jeg kanskje var mer prosjektleder og komponist enn dirigent, og alle musikerne ble invitert med til å utforme og definere det kunstneriske innholdet. Både jeg og musikerne beveget oss rundt i rommet mens vi utøvde musikken, kropp og bevegelse inngikk i det kunstneriske uttrykket. Min performative rolle var en blanding av dirigent og danser, men jeg dirigerte ikke en eneste taktart i løpet av hele forestillingen. Vi hadde avtalte tegn og bevegelser som var forbundet med klanger og komposisjonen, men jeg prøvde egentlig å tilsløre aspektene som hadde med dirigering å gjøre, bevegelsene skulle også oppfylle en estetisk funksjon, forteller Halldis, og utdyper dermed hvordan bevegelsesmønsteret til en dirigent kan romme mer enn det tradisjonelt gjør.
Jeg ønsker å se hva som skjer om man visker ut skillet mellom å initiere og å reagere. Da kan dirigenten også være en mottagende part i musiseringen i større grad.
Et av områdene som Halldis fokuserer ekstra på i denne prosessen er hvordan vi forholder oss til lytting. Selve konseptet har iboende muligheter som går langt utenfor det man gjerne assosierer med ordet, og forskere snakker gjerne om forskjellen på å høre og å lytte.
Lytting er musikerens og dirigentens viktigste redskap. Jeg ser på lytting som oppmerksomhet, det er en kvalitet i seg selv. Om man kan lytte ikke bare med ørene, men være til stede og lytte med hele kroppen kan det gi den musikalske handlingen en ekstra dimensjon som også publikum vil oppfatte. Det handler om å styre oppmerksomheten i forskjellige retninger, å lytte utover mot lyden, mot rommet, mot medmusikere, publikum og å samtidig lytte innover mot sin egen kropp og hva som føles riktig i øyeblikket.
Det er flere begrensninger som kan oppstå når man eksperimenterer med slike ideer, det kan være alt fra notasjonen, konsertens rammeverk, til den faktiske størrelsen på ensemblet.
Jeg tror det gjenstår å finne ut om man kan overføre denne tankegangen til store ensembler. For det første må man nok endre litt på forventningene man tar med seg inn i situasjonen, og jeg tror improvisasjon kan være et viktig element for å åpne opp for nye uttrykk. Jeg merker at jeg er opptatt av at musikken skal være levende, og beveger meg stadig mer inn i et skapende felt. Jeg ønsker meg stadig større frihet som dirigent, men ønsker også at de jeg jobber med skal få oppleve den samme kunstneriske friheten.
Om man ser tradisjonelt på det vil dette i mye større grad åpne for selvbestemmelse blant musikerne, og dirigenten går inn i en mer kammermusikalsk rolle. Det åpner også i veldig stor grad for å inkorporere andre kunstformer enn musikk, og Halldis er veldig opptatt av å utforske mulighetene som ligger i å kombinere forskjellige uttrykk.
For meg faller det veldig naturlig å trekke inn andre kunstformer i det jeg gjør, jeg er vokst opp i en familie med mange billedkunstnere. Jeg føler det er frigjørende, når man jobber interdisiplinært så er man nødt til å være fordomsfri og møtes på et annet grunnlag enn man er vant til. Det legger til rette for en åpen kommunikasjon, som er et godt klima for kreativitet og utvikling, forteller Halldis. Hun legger også merke til at musikklivet i stadig større grad er åpent for å tenke i nye baner, og Halldis blir inspirert av ensembler og kunstnere som utfordrer konvensjoner.
Jeg heier på prosjekt og konserter som tør å tenke nytt, og jeg syntes for eksempel det var veldig interessant å se Shostakovich-forestillingen til Det Norske Kammerorkester, forteller Halldis. Forestillingen som gikk på Den Norske Opera hadde både visuelle og koreografiske element, og tilsammen presenterte forestillingen en historie som gav gjenklang både hos publikum og kritikere.
Når musikerne tøyer grensene på den måten, så tilfører det en kvalitet til forestillingen som jeg liker veldig godt. Jeg ønsker å se mange flere prosjekt som dette, det gir noe merkbart ekstra når du får se mer av utøveren og ensemblet.