Ukens dirigentmøte: Tone Bianca Sparre Dahl

Foto: Vahur Lõhmus

Dirigentfaget er innhyllet i et slør av myter. Selv musikere sliter til tider med å forklare hva en dirigent tilfører for å skape en magisk opplevelse, for utenforstående kan det fremstå som et ugjennomtrengelig mysterium. For de aller fleste dirigenter vil erkjennelsen av å stå i en konstant spagat mellom teknikk, musikk, formidling, kommunikasjon og menneskeforståelse gjøre at man nesten aldri vil føle seg utlært. I det aller minste vil man få en gryende forståelse for at faget rommer så enormt mye mer enn hva man gjerne trodde før man gav seg i kast med det. 

Tone Bianca Sparre Dahl, kordirigent og førsteamanuensis ved NMH, har i sin siste bok, “Å dirigere med en fugl på hånden”, tatt for seg de litt mindre konkrete aspektene ved dirigeringsfaget, og systematisert tanker og erfaringer som er opparbeidet gjennom en lang karriere som sanger og dirigent. 

Jeg har alltid vært opptatt av gyldne øyeblikk, de gangene man kjenner at det skjer noe magisk og alle er i samme flytsonen. Etterhvert som jeg har blitt eldre og mer erfaren merket jeg at disse øyeblikkene kom oftere, og på et tidspunkt kjente jeg at jeg hadde lyst å finne ut hva som lå bak, hva er det som skjer når vi opplever disse følelsene? Var dette noe jeg kunne lære bort, spør Tone seg retorisk. Hva er det hos de dirigentene som klarer å skape magi? Hvordan trener man opp evnen? 

Jeg begynte å forske litt på meg selv og andre dirigenter. Jeg kom også i kontakt med et forskermiljø som forsker på noe som heter Kama Muta, noe som på godt norsk kan oversettes til gåsehudsøyeblikk. Det er tydelig at dette er noe som er i tidsånden, mennesker søker akkurat disse opplevelsene. Min tanke er at dette er ikke nødvendigvis magi, dette er en del av håndverket som en dirigent kan anvende, forteller Tone, som dermed gikk systematisk til verks med å kartlegge elementene bak disse opplevelsene. 

Jeg mener at vi kan snakke mer om dette i dirigentutdanningen. Jeg synes ofte man fokuserer for mye på teknikk, uten å kommunisere hva det faktisk skal brukes til. Teknikk er et verktøy for å formidle det du har på hjertet. Man må også kunne foredle det man faktisk vil si, og det er et sentralt tema i boken, forteller Tone. Dette fordrer selvfølgelig at man faktisk har noe på hjertet, og det er en fanesak samtalen vår med Tone hele tiden vender tilbake til. 

Som dirigent er du helt nødt til å finne ut hvem du er og komme i kontakt med det indre, sanne og ekte man finner bak fasaden. Det viser seg gang på gang at de dirigentene som viser genuine følelser og er i kontakt med seg selv, oppfattes som ekte og oppnår den kontakten med sine musikere som kreves for å skape disse gåsehuds-øyeblikkene, sier Tone. Et vesentlig poeng er dermed å være i stand til å koble på sine egne impulser med det som skjer i rommet. En tilstedeværelse som nok krever mer enn hva man skulle tro. 

Et eksempel er at jeg føler mer og mer at det handler om timing. Evnen til å kontrollere en tidsstrøm både på et helhetlig og et mikronivå er avgjørende for å kunne skape et øyeblikk. Det punktet der noe forløses er gjerne når noe uventet skjer, men det er ikke noe man kan planlegge. Man er nødt til å gripe tak i det der og da når noe spesielt skjer i rommet, og det må man sette seg i stand til å oppfatte. Mange dirigenter, særlig unge dirigenter, baler med seg selv og teknikken, og blir dermed ikke i stand til å oppfatte disse mulighetene. Boken min prøver å ta tak i det, og jeg bruker tanker, metaforer og øvelser for å prøve å vise at dirigenter selv må oppfatte de magiske øyeblikkene. De oppstår ikke av seg selv, man må være i stand til å gripe de når anledningen byr seg, understreker Tone. Sentralt i tankegangen er at dette er noe som kan læres, på lik linje som man lærer teknikk eller musikkhistorie.  

Jeg tror ikke man må ha levd et langt liv for å trene opp disse egenskapene, det går fint an å tilegne seg dette også som ung dirigent. Men det krever kanskje litt andre ting enn man er vant med, man må være lyttende til stede i verden, være påskrudd med intuisjonen sin, og trene seg på å lese et rom og menneskers kroppsspråk. Man må også klare å være i kontakt med seg selv, og dypest sett er dette et arbeid man er nødt til å gjøre på egen hånd, utdyper Tone. Ikke minst er dette aktuelt i en verden som stadig er fylt med flere distraksjoner, det krever sitt å kunne være i øyeblikket. 

For mange dirigenter, særlig de som nettopp har startet, vil dette utgjøre et lite paradigmeskifte. I en læringsfase er det utrolig mye å forholde seg til, og det kan oppleves trygt å ha et fokus på det intellektuelle aspektet av dirigering. Dette gjelder ikke bare i den faglige forståelsen av musikken og partiturene, men også i måten man lærer teknikk. Video er for eksempel et mye brukt hjelpemiddel, men det kan også ufrivillig sette fokus på fremtoning og utseende, fremfor mening og innhold. Men dersom man ønsker å åpne opp for de magiske øyeblikkene er man også nødt til å åpne opp for sitt indre emosjonelle liv.  

For å trene opp denne evnen lister Tone opp syv forskjellige akser i boken. De omhandler alt fra teknikk til emosjonell tilstedeværelse, lytting og selverkjennelse. Et av de sentrale grunnpunktene er å hele tiden kunne balansere behovene og virkemidlene, et gjennomgående prinsipp er at alt må oppleves naturlig og i kontakt med ditt indre.  

En dirigent må være i balanse for å kunne oppfatte alt som pågår. Jeg har et mentalt bilde av at dirigenten står i midten av disse kunnskaps-aksene, og hele tiden holder ting i balanse. Det innbefatter jo alt fra lytting og bevegelse, til å bruke kunnskap på en god måte og lese et rom og behov. Man er midt i øyeblikket der det skjer, når det skjer. Man må være klar over at man står i så mange fagfelt samtidig, forteller Tone. Slik sett er boken et utmerket verktøy til å begynne å bli kjent med egne evner. Den hjelper deg å identifisere de ulike områdene, og gir også øvelser på hvordan å trene og utvikle deg. Men sannheten, den ligger i hver enkelt dirigents indre. Noe som kan være skummelt nok som det er. Det eneste som er sikkert er at forandring starter nettopp der; innenfra. 

Vi kan ikke forandre andre mennesker, men vi kan forandre andre gjennom å forandre oss selv. Det er ikke sikkert at læringen foregår gjennom ord, men det er enormt mye som formidles gjennom hva du gjør og hvem du ER.