Ukens dirigentmøte: Manfred Honeck
Foto: Todd Rosenberg
Denne uken spiller Oslo-filharmonien sine nyttårskonserter, og i år har de besøk av den østerrikske dirigenten Manfred Honeck. Honeck har en rikholdig internasjonal karriere og har vært sjefsdirigent for Pittsburg symfoniorkester siden 2007. Han har også en nær tilknytning til Norge, både som gjestedirigent og som tidligere sjef for Den Norske Opera. Med seg til konserten har han et program som hadde vært Wien filharmoniske orkester verdig. Det bringer med seg kunnskap om en høyst levende fremførelsespraksis. Hva er hemmeligheten i nyansene bak den østerrikske tradisjonen?
Gustav Mahler sa en gang om sin musikk at alt er skrevet i notene, men det aller viktigste gjemmer seg bak notelinjene. Underforstått, hva er uttrykket og meningen bak notene, og hva trengs fra en dirigent for å formidle budskapet, spør Honeck retorisk. Nettopp denne forståelsen gjør musikken levende, i årene før Mahler var dette ikke nedtegnet i musikken, men levde som aksepterte sannheter. Alle var innforstått med kodene.
Tradisjoner vil hele tiden endre seg, men jeg synes det er veldig interessant å se tilbake til tiden de levde, og undersøke hvilke vaner og tradisjoner som rådet på den tiden. På Johann Strauss sin tid var det utbredt bruk av rubato og portamento, det var veldig åpent for personlige tolkninger av musikken. Visse ting var sedvane, 2. slaget kom litt tidligere i en vals, men akkurat hvor mye var et spørsmål om smak eller vane. Man så an karakteren på valsen, i en energisk vals kan toeren nesten ikke komme for tidlig, mens det er mer avslepent i en sentimental vals.
Det var en utbredt aksept for individuelle preferanser og variasjoner hos den enkelte, men en fare med tradisjoner er jo at det fort kan bli overdrevet. Det er en god grunn til at Mahler skriver så nøye anvisninger i sine partitur, han visste nøyaktig hvor en dirigent kunne finne på å gjøre en overdrevet rubato eller vibrato, forteller Honeck, og viser hvordan man faktisk kan bruke Mahlers partiturer som et kildedokument for eksistensen av tidligere tradisjoner. Andre nøkler for å forstå den wienerske musikken ligger langt nærmere dagliglivet.
Det er en ting som er nyttig dersom man vil forstå østerriksk musikk, gjerne helt tilbake til Schubert og enda tidligere, og det er å høre på den wienerske dialekten, hvordan språket synger. Den er ganske fleksibel med myke konsonanter, og kan nesten høres litt lamentoso ut. Man vil alltid finne litt melankoli blandet inn med glede i melodiene. En annen stor innflytelse finner man i folkemusikken, og man må vite hvor de ulike elementene kommer fra. En Ländler vil for eksempel ha variasjoner basert på geografiske forskjeller, og dette gjenspeiles hele tiden også i musikken. Jo mer man kan verdsette disse nyansene, desto rikere vil musikken og tradisjonen bli.
Det sier seg selv at dette er et stort fagfelt, man vil aldri bli utlært. Selv fikk Honeck mye kunnskap gjennom sin tid som instrumentalist. Han var opprinnelig fiolinist og bratsjist, og tilegnet seg mye kunnskap om orkester, dirigenter og tradisjoner gjennom 8 år som bratsjist i Wien filharmoniske orkester.
Jeg kan huske første gangen jeg skulle spille Nyttårskonsertene i Musikverein, jeg henvendte meg til min langt mer erfarne pultkamerat og spurte, hva skal jeg gjøre? Han så avslappet på meg og sa rolig; start etterslagene fra strengen, da kommer de automatisk litt tidligere.
Og han hadde så klart rett, og om man da i tillegg lytter godt til karakteren så er det nesten alt som trengs dersom du har et godt orkester med intuisjon. Jeg merker det godt her i Oslo-filharmonien, de skjønner umiddelbart karakteren, og tilpasser seg veldig elegant til musikken, forteller Honeck, som også tok med seg visdommen som følger av å ha muligheten til å følge de største dirigentene på nært hold.
Jeg mener det er viktig for alle unge dirigenter å kunne spille et instrument på høyt profesjonelt nivå, slik at du vet hva perfeksjon faktisk innebærer. Og det er så mye man må kunne, man skal kunne sin historie og sin tradisjon, og det er også veldig mye læring i å observere dirigenter. Prøv å analysere hva det er som gjør at noen dirigenter er gode, mens andre er geniale. Jeg kunne også se hva jeg ikke likte, og hva jeg ønsket å unngå. Og såklart gjorde jeg akkurat de samme feilene da jeg selv skulle dirigere, ler Honeck, som likevel understreker viktigheten av å finne en teknikk og væremåte som harmonerer med din personlighet og musikalske idealer.
For Honeck ble Carlos Kleiber et forbilde, der Kleiber gjennom sin dirigering evnet å virkelig vise musikken som lå gjemt bak notene. Det er så klart også en personlig innfallsvinkel, og klangnyansene er et spesielt viktig punkt for Honeck når vi spør han om hans klangideal sett opp mot tidligere tiders tradisjoner.
Også i Wien har vi hatt svingninger i tradisjoner, på 60-tallet var det en trend at man skulle være veldig tro mot teksten, man droppet mye av rubatoen og portamentoen som hadde rådet tidligere. Samtidig hadde de vibrato på absolutt alle noter, helt uten nyanser. Så kom Harnoncourt og hans likesinnede, og tidvis fjernet vibrato helt og holdent. Jeg personlig støtter meg på Leopold Mozart sine ord, der han sier at uansett hva du gjør skal du gjøre det med smak. Jeg mener for eksempel vi trenger å bli mye mer sensitive på de ulike typene vibrato, bruk nyansene aktivt for å støtte opp om en frase. Jeg mener også det er en tendens til å overse de små notene i en melodi, når man bruker vibrato for å skape noe vakkert må man også ta godt vare på de små notene, og sørge for at de også får synge. Disse små nyansene kan utgjøre forskjellen på en god fremførelse og et musikalsk mirakel, understreker Honeck, som er veldig opptatt av å gjøre sitt for å ivareta nyanserikdommen som følger med en gammel tradisjon.
Det kan være lett å glemme at Norge også er en del av denne lange historien. Komponister som Johan Svendsen var en sentral del av musikklivet i Europa på 1800-tallet, og var nær venn med datidens store musikalske profiler. Det er da en veldig naturlig slutning at hans musikk også drar veksler på de strømninger som rådet på den tiden. Likevel er dette en tradisjon som har blitt oversett i Norge, mange av nyansene fra datidens spillestil er forsvunnet fra Svendsens musikk gjennom årene. Da er det veldig interessant at flere filharmonikere fremdeles snakker om en fremføring for mange år siden, dirigert av nettopp Manfred Honeck, en dirigent med den sentraleuropeiske tradisjonen i ryggmargen.
På programmet stod Karneval i Paris, og i møte med den wienerske dirigenten fikk Svendsens musikk en dimensjon som nok har vært glemt og oversett i mange tiår her i landet. Musikalske referanser som tidligere lå gjemt bak notelinjene, kom nå frem i lyset gjennom en livgivende fremføring. For Honeck selv handler det om respekt og kjærlighet til musikken. Alt ligger der dersom man bare tør å lete.
Alle land har sine musikalske helter, og det er alltid viktig å kjenne til historien når man skal videreføre tradisjonen. Hva er det komponisten referer til, og hvilke tradisjoner var rådende på den tiden? Svendsen, Grieg og flere andre var nybrytende i sin tid, de fant den norske sjelen samtidig som de hadde god kontakt med en europeisk tradisjon. Det er viktig at man ikke bare stirrer seg blind på teksten, men tillater seg å hente inn sedvaner fra tiden det ble skrevet og legge til personlige følelser, sier Honeck. For han er dette uansett en fremgangsmåte som gjelder all musikk, og er nærmest som et mantra i møtet med historiens storverk.
Vi som dirigenter må være ydmyke nok til å gjøre vårt beste for å finne storhet i alle komponister. Husk, vi er bare tjenere, og uten de store komponistene er vi ingenting. Om man ønsker å tenke litt utenom boksen og prøve noe nytt for å oppnå dette, så skal man gjøre det. Alle dirigenter må stille seg disse spørsmålene, og svare etter aller beste evne.