Ukens dirigentmøte: Margie Antrobus

NM for brassband nærmer seg med stormskritt, og i tiden fremover vil Dirigentløftet fokusere på alt det gode arbeidet som utføres rundt omkring i øvesaler i hele landet. Hva er den beste måten å forberede et ensemble til å kunne vise frem sitt beste på scenen i Grieghallen? Hvordan kan man hente ut de gode musikalske opplevelsene i et konkurranseformat som kan oppfattes litt strengt og begrensende?

Margie Sutherland Antrobus har en fartstid i brassband som få andre kan skilte med, hun har spilt baryton og euphonium med mange forskjellige ensembler, og har også vært assisterende rektor på folkehøgskolen på Manger. I år skal hun dirigere Flesland Musikklag på NM, og er godt i gang med innøvingen av musikken.

Det er viktig å huske at for mange er dette den sjansen de har i året til å få spille i en fantastisk sal, med et stort og entusiastisk publikum. Samtidig så deltar man i en konkurranse, og man er nødt til å ta hensyn til formatet og føringer. Da risikerer man å ende med et fokus der det viktigste er å spille hver tone til punkt og prikke akkurat slik det står notert i partituret, og ikke fordi det gir musikalsk mening. Det er som at noen tror det eksisterer en fasit, noe som i sin tur begrenser viljen og evnen til å gjøre musikalske valg som passer den personlige musikaliteten, sier Margie som selv har opplevd dirigenter som mer fremstår som regelryttere enn musikalske ledere. Så lenge teksten blir fulgt til punkt og prikke så har man gjort sin del av jobben. For Margie er det da viktig å kunne være med og tilføre en dimensjon til.

Det er flott at ting er polert og perfekt, men for meg så er det ikke det som er i høysetet. Jeg ønsker også muligheten til å skape og tolke, rett og slett lage musikk. For meg er det viktig å kunne få ta de små frihetene som gjør at det låter fantastisk, selv om kanskje ikke akkurat den detaljen står notert i partituret. Også når man tar konkurranse-aspektet i betraktning mener jeg likevel det er rom for at dirigenten kan være med og forme musikken slik at det passer best for både dirigenten og ensemblet, sier Margie. Selv liker hun å bygge trygghet hos sitt ensemble, nettopp for at de skal kunne være i stand til å være fleksible nok til å virkelig kunne være dypt inni musikken når man kommer på scenen.

I startfasen av en slik innøvingsperiode er det såklart mye detaljarbeid, jeg gjør mitt beste for å få det så bra som mulig etter mine musikeres evner. Målet mitt er er å gjøre de trygge før jeg begynner å ta sjanser og tøye grensene. Vi har også ofte gjennomspillinger, slik at de skal få et overblikk og kjenne på hvordan muskler og lepper fungerer i løpet av en konsertsituasjon. Så, når det begynner å nærme seg, åpner jeg mer opp for friheter når alle er innforståtte med sine roller til enhver tid. Da er det viktig at vi er trygge på hverandre, og det er en ramme av forutsigbarhet. Når alle vet hva som skjer, kan man åpne opp for all musikk i verden, forteller Margie. Sentralt står tanken om at man er der for å hjelpe sine musikere å oppnå sitt beste, og det vil også si å ha et riktig fokus.

Vi som dirigenter skal være som et munnstykke for musikerne, og hjelpe de til å formidle det de ønsker å si. For meg er det viktig at det ikke er et show som handler om dirigenten, det blir ofte best på alle måter om man klarer å legge til side egen stolthet og ego. Det vi gjør handler ikke om meg, men er noe vi gjør sammen. Da er det min jobb å gjøre det på måten som passer best for musikken og korpset.

Som dirigent er Margie del av en ganske eksklusiv klubb, hun er en av veldig få kvinner som skal på lede et ensemble på scenen i NM Brass i år. Selv om dette har vært et fokusområde i det siste, henger fremdeles amatørbevegelsen langt igjen når det kommer til andelen kvinnelige dirigenter. Grunnen til dette er nok mangefasettert og det mangler ikke på gode intensjoner, men når det kommer til gjennomføringen og resultat kan det fort virke som man faller tilbake til vante og utprøvde vaner.

Det er på høy tid at man kommer seg ut av et utdatert kjønnsmønster, på en måte er det litt skuffende at man ikke har kommet lenger. Hva er det som hindrer korpsene å bruke de ressursene vi har, invester i de kvinnene som dirigerer her til lands, spør Margie. Selv kjenner hun seg priviligert som har fått muligheten til å dirigere mange gode ensembler. Men det endrer ikke det faktum at det råder fremdeles en kultur der gamle tradisjoner står sterkt. Paradoksalt nok vil dette også si at man går glipp av uforløst kompetanse, og Margie er overbevist om at det er mange dyktige kvinner der ute som kunne vært en stor berikelse for den norske dirigentfaunaen. Men om man ikke slipper til vil man heller aldri finne det ut.

Selv har jeg aldri så god selvtillit som når jeg dirigerer. Det er en enorm følelse av overskudd når man gjør det som man er best til, og har troen på at det er verdi i det man bidrar med. Men når kulturen er slik den er tror jeg det er flere som ikke tør å ta skrittet helt ut. Det er enormt mange dyktige og respekterte kvinnelige musikere og instruktører i hele landet, og det kan være at de feilaktig har en følelse av at de ikke hører hjemme på podiet. Så det er godt mulig at noe av problemet sitter i eget hode, vi må rett og slett begynne å tenke at dette er mulig, sier Margie. En annen måte å åpne opp for nye impulser er rett og slett å tenke mindre dogmatisk om teknikk, det finnes flere måter å dirigere på som kan gi et godt resultat.

For vår del så mener jeg for eksempel at kvinner ikke bør prøve å etterape de samme bevegelsene som menn. Vi har annen fysikk og andre proporsjoner, men det betyr bare at man slår litt annerledes. Det trenger ikke å ha vært slik det alltid har vært for at det skal bli et godt resultat. Det vi trenger er troen på at vi kan gjøre det!