Ukens dirigentmøte: Stefan Dohr

Fra Dirigentforum, foto: Ole Wuttudal

Få hornister, om noen, har den samme statusen i det klassiske musikkmiljøet som Stefan Dohr. Som solohornist i Berliner Philharmoniker siden 1993 har han spilt med de aller største dirigenter, og har en stor karriere som solist med de beste orkestre i verden. Før påske var han på besøk i Oslo, og var da også mentor på Dirigentforum. Hva mener Stefan er utfordringene unge dirigenter, og hvordan opplever han forskjellen mellom etablerte og ferske orkesterledere?

Som instrumentalist må du øve mye i ung alder for å komme opp i ønsket nivå, men etter det er øving stort sett fysisk vedlikehold, og den virkelige utviklingen skjer på et mentalt plan. For en dirigent er det jo annerledes, såklart må man lære sin teknikk og sine partiturer, men til syvende og sist er den eneste måten man kan lære å faktisk dirigere mennesker. Og man må bli god på det i ung alder. Det er klart at det da er en utfordring, det viktigste du gjør som dirigent må du lære deg mens du står foran de du skal lede, sier Stefan. Et spesielt komplisert aspekt er at man må lære veldig tidlig den kunnskapen som gjerne tilhører godt erfarne musikere. Man skal ha gode, veloverveide tanker om musikken man skal fremføre, og samtidig være trygg og åpen nok til å reagere og interagere med andre mennesker. Det er ikke for ingenting at yrket kan føles både stort og overveldende i starten.

Det er nok ikke enkelt å komme som ung dirigent til Berlin Filharmoniske orkester, hver øvelse der er som en audition. Og det blir nok ikke enklere av at man kan ikke komme der og gjøre som de gamle, etablerte dirigentene. Når vi får besøk av de gamle maestroene så kommer de nesten hjem til familie, og har ikke noe behov for å bevise sitt eget nivå. De vet at hver minste lille bevegelse vil omsettes til musikk. Men de unge dirigentene vil rett og slett ikke få den responsen, forteller Stefan. Som musiker er han selv klar over paradokset i dette, og peker selv på hvor vanskelig balansegangen kan være.

Om en ung dirigent kommer og prøver å gjøre det samme som de gamle maestroene så vil det fort oppleves som kjedelig og uten innhold, fordi du har ikke den tilliten fra orkesteret. Men samtidig så står man også i fare for å overdirigere, en like stor fallgruve er at unge dirigenter gjerne vil vise absolutt alt, noe som rett og slett ikke lar seg gjøre! Å finne denne balansen er utrolig krevende, og tar mye tid, fortsetter Stefan, og viser til hvordan noen av våre største gjennom tidene brukte god tid på å perfeksjonere faget sitt.

Når man ser på starten på karrierene til Mariss Jansons eller Simon Rattle så hadde de lange perioder i sine respektive orkestre der de fikk mulighet til å lære seg håndverket. Jeg har fremdeles tro på at det er rett vei å gå, man trenger et sted der man har tillit til hverandre, og få muligheten til å prøve og feile, forteller Stefan. Siden veldig mye av en dirigents arbeid i bunn og grunn handler om å best mulig lære seg å formidle et budskap og få musikere til å samhandle er slik erfaring avgjørende. Og det tar gjerne lang tid å opparbeide seg erfaring før man er klar til å lede de aller beste.

Når man står foran et orkester er man nødt til å vite hva som er viktig, og hva som er irrelevant. Bare prøvesituasjonen er vanskelig å lære seg, man vet egentlig ikke hva det vil innebære før man har mye erfaring. Kan man løse et problem ved å vise løsningen, eller trenger man å instruere? Og kanskje er det ting som ordner seg helt av seg selv dersom orkesteret får spille uten innblanding? I tillegg til dette må man være tro mot seg selv dersom man ønsker at orkesteret skal ha tillit til deg, man blir gjennomskuet umiddelbart når man prøver å gjøre noe som ikke er deg. En god dirigent viser sin personlighet på podiet, og du er nødt som dirigent å være tro mot deg selv. Derfor, er du ung, må du få lov til å dirigere som en ung dirigent, fortsetter Stefan, og setter dermed fingeren på en av de mange paradoksene som omhandler dirigering og autoritet.

Dette arbeidet gjelder ikke bare dirigentens musikalske valg, men påvirker også prøvesituasjonen. Musikere verdsetter alltid gode prøver, og sjekklisten for hva som ønskes er gjerne uuttømmelig. Det skal ikke være for detaljert, men heller ikke overflatisk, man skal gå i dybden, men også gi stort rom. Man bør ha en veldig klar formening om hva man vil jobbe med, men det kan heller ikke fremstå planlagt hva man skal si. Denne formen for multitasking kan gjerne ta motet fra noen og enhver, men for Stefan henger det veldig tett sammen med den kammermusikalske måten å tenke på.

Å dirigere er i veldig stor grad som å lage kammermusikk, men uten at man har lov til å lage lyd. Som kammermusiker er det avgjørende at du kan føle musikken når den skjer, og nærmest kjenne intuitivt på hva du ønsker å gjøre annerledes. Samtidig må man være veldig klar på hvor man vil, og likevel klare å åpne opp for samspill. Vi har jo nå en sjefsdirigent som virkelig krever enormt mye av oss, men samtidig så er han ingen diktator. Det er alltid åpninger for det kammermusikalske, og vi får veldig stort ansvar, forteller Stefan. 

Dette krever naturlig nok en sterk musikalsk vilje, og et budskap som også resonnerer i din egen personlighet. Mulighetene har aldri tidligere vært så store for input, og det er paradoksalt også en av snublesteinene for å danne sin egen musikalske identitet.

En av utfordringene som både unge musikere og unge dirigenter møter på er at de har tilgang til alt for mye informasjon. På Youtube er det tilgjengelig uendelig timer med video, og jeg mener det er lett å gå seg bort. Paradoksalt nok tror jeg kanskje det er vanskeligere nå å skape sin egen identitet når man har alt tilgjengelig. Jeg sier alltid til mine horn-studenter at de ikke skal se så mye på videoer, fokuser heller på deg selv, og form deg din egen mening frem for å shoppe ideer. Det samme kan man egentlig si om masterclasses, det krever mye å skulle sortere informasjon dersom du får input fra alt for mange mentorer. Å bli en musiker handler om selvutvikling, og det produktet du til slutt skal selge må være genuint, og ikke en kopi av andre, utdyper Stefan.