Ukens dirigentmøte: Rune Rebne

Rune Rebne er en norsk komponist og forsker, og er førsteamanuensis og PhD. kandidat ved NMH. Der jobber han for tiden med et forskningsprosjekt som handler om språk og musikk, og utforsker hvordan vi kan kommunisere og drøfte musikk i språket vårt.

Mitt prosjekt har primært vært hvilke ord vi som veiledere på NMH bruker når vi prater om opplevelsen av musikk i møtet med studentene. Blir det fokus på det tekniske, eller har vi også et godt begrepsapparat for å beskrive innholdet, spør Rune retorisk. I sitt arbeid har han funnet flere ulike former for språk som brukes.

Dagligspråket er kanskje ikke overraskende blant det som fungerer best når man skal beskrive musikk. Det er våre normale ord som både beskriver musikken, og vår opplevelse av den. Man kan også bruke et poetisk språk, der man kan bruke bilder og metaforer. Det poetiske er kanskje også den språkbruken som ligger nærmest kunsten, det kan være uttrykk som at musikken flyter sakte forbi, oppløses i et lyst skimmer og så videre, forteller Rune. Et poetisk språk er felles, det skaper følelser og inntrykk, og kan i sin abstrakthet være med å mer presist sette ord på hva som skjer.

Den språktypen som Rune mener fungerer dårligst er paradoksalt også den som ofte er yndet brukt av dirigenter, nemlig den assosiative, der man bruker et konkret bilde eller scenario for å beskrive en følelse. Utfordringen ligger i at selv om det kan være utrolig presist, er det også et veldig privat språk, som tar utgangspunkt i personlige referanser. Om mottageren ikke deler disse referansene vil man dermed også bomme med budskapet.

Om noen sier at et stykke musikk skal høres ut som man går inn i en mørk skog, så vil det kunne innebære mye forskjellig fra person til person. Noen synes det høres spennende ut, mens andre kanskje faktisk har traumer knyttet til akkurat dette. Jeg synes denne typen språk kan være etisk problematisk, og det er større muligheter for å trå feil, utdyper Rune. I sitt arbeid har Rune snakket med mange dirigenter om dette, som kanskje ikke overraskende har vært uenig med tesen. Likevel bør det kanskje være en tankevekker at den språkbruken som mange dirigenter bruker som go-to løper risiko for å også treffe dårligst, eller til og med virke mot sin hensikt. Et ytterligere aspekt er at en dirigent skal adressere mange mennesker simultant. Har alle de samme referansene?

Dette betyr såklart ikke at språket vi skal bruke skal være tørt og kjedelig, tvert imot.

Språket vi bruker skal være ladet og poetisk, det skal tangere den opplevelsen vi har fra musikken, og utvide virkeligheten og hverdagsforståelsen vår. Men vi trenger kanskje å øve oss på hvordan vi bruker språket, og undres og reflekteres hvordan vi kan møtes i språket, sier Rune.

Her kommer vi også inn på et annet element som er viktig for Rune, nemlig kommunikasjon på tvers. Musikere er jo godt vant til å kommunisere gjennom noter og musikk, men for Rune sin del kunne han gjerne sett en større meningsutveksling. Dette inkluderer også å åpne opp prosessene mer, både i tilblivelsesarbeidet til ny musikk, og i møtet mellom komponist og utøvere. Hvor er musikerens rolle som kunstner i møtet med et notebilde?

Jeg skal innrømme at jeg har en liten kjepphest. Jeg synes komponister kunne vært mye flinkere til å involvere andre i arbeidet sitt, når man ser til forfattere så innhenter de alltid input fra mange forskjellige hold. Komponisten sitter gjerne alene, og leverer etter lang tids grubling og arbeid et verk som da er fiks ferdig og «perfekt». Komponister er ikke noe hellig geni, og jeg mener at det burde vært langt mer dialog om hvordan man kan gjøre verket best mulig, sier Rune. Dette gjelder ikke bare nye verker i startfasen, Rune er også av den oppfatning at det burde være rom for dirigenter å gjøre tilpasninger til eksisterende musikk på lik linje som en regissør endrer et teatermanus. I en ideal verden med levende kunst er dette en konstant diskusjon og dialog om slikt, og da trenger man også en felles og presis kommunikasjonsform.

Egentlig kunne jeg tenke meg at komponistene brukte litt mer samme språk som dirigentene. Komponister har litt lett for å forsvinne inn i et teknisk språk, og ikke fortelle nok om tankene og underteksten bak. Og når verket er ferdig har dirigenten en utrolig viktig rolle, jeg mener at dirigenten er en kunstner som ikke bare interpreterer, men at stykket nesten kan gjennomgå en rekomponering. Derfor er det også så viktig at man har et funksjonelt og presist språk når man møtes, slik at man kan utvide begges forståelse, forteller Rune.

Når man kommer til innstuderingen og fremførelsen av et verk, så er man nødt til å gå inn på musikkens vesen, selve innholdet som ligger gjemt under overflaten, og underteksten til musikken må avdekkes. I musikk er ikke det bare enkelt, spesielt når man møter komponister som hardnakket mener at all informasjon ligger klart som dagen i verkets notasjon.

Noter er musikkens tekst. Men det omfatter ikke alt. Når man tenker etter, leser du noe i en bok eller et manus, vet du egentlig hva som skjer da kun basert på teksten? Det er alltid en undertekst, en kontekst som forteller deg hva som egentlig foregår. Det samme gjelder såklart i musikk, men til forskjell fra musikk så foregår ikke lesing og tolking på samme språk, utdyper Rune. Underforstått kan man bruke samme språk som mediet når man diskuterer et dikt eller en bok, men med musikk er man nødt til å ha et språklig vokabular som dekker både objektive og subjektive sannheter. Uansett om man over- eller undernoterer vil det alltid eksistere en undertekst som må formidles for at man skal hente ut kvalitetene i god musikk.

Jeg kan tenke musikk som en logisk rekke, og den må tre tydelig frem. All god musikk har noe som ligger under, og jeg synes det er viktig å kunne presist beskrive opplevelsen slik at alle kan forstå og få en dypere innsikt i det man snakker om.