Ukens dirigentmøte: Rasmus Hella Mikkelsen

Foto: Nikolaj Lund

Rasmus Hella Mikkelsen er for tiden deltager i eliteprogrammet Dirigentforum, og har på samme tid en aktiv karriere som fiolinist. Han har lenge holdt to spor aktive i sin studietid, men har ikke en formell dirigentutdannelse. Likevel danner summen av hans erfaringer et solid fundament for å kunne sikte mot en karriere som dirigent. Lidenskapen for orkesterrepertoaret våknet lenge før Rasmus hadde tenkt tanken på at dirigering kunne være en mulig yrkesvei.  

Lysten til å dirigere springer ut fra kjærligheten til orkesterspill og det symfoniske repertoaret. Jeg kan fra tidlig alder huske følelsen av å spille i et symfoniorkester - det var som å oppleve en helt ny verden. Jeg ble veldig fascinert av opplevelsen, og av det kollektive - at man kunne få til denne komplekse musikken sammen! Jeg lyttet tidlig til store deler av det klassiske repertoaret, forteller Rasmus.  

Det var likevel først på bachelorstudiet i utøvende musikk (med fiolin som hovedinstrument) ved Barratt Due musikkinstitutt at Rasmus begynte å snuse på dirigeringen, og der fikk han muligheten til å lære mer om faget gjennom det som etterhvert har blitt Dirigentforum Junior. Her han han fått utvikle seg som dirigent gjennom regelmessig veiledning av hans mentorer de siste årene, Alf Årdal og Eivind Aadland. Etterhvert gikk turen til masterstudier på NMH, der Rasmus fortsatte sine studier i fiolinspill hos professor og konsertmester i Oslo-filharmonien, Elise Båtnes. I praksis var dette også en veldig viktig kilde til kunnskap om dirigentfaget.  

Samtidig med min mastergrad hadde jeg to uvurderlige år som stipendiat i Oslo-filharmonien, som gav meg muligheten til å utvikle meg videre. Der kunne jeg fordype meg i orkesterspill som fiolinist, samtidig som jeg hadde gleden av å observere det hele fra en dirigents perspektiv. Jeg studerte de ulike dirigentene vi spilte med, og forberedte gjerne partituret som om jeg skulle dirigere det selv. I kombinasjon med dette kunne jeg like gjerne komme med et orkesterpartitur til spilletimen med Elise, som med en sonate, noe som var fantastisk for meg i den situasjonen! Så jeg følte egentlig ikke at jeg studerte to ulike fag - jeg studerte rett og slett orkesterspill og orkesterrepertoar. For meg var det som å se på det samme fra to ulike vinkler, forteller Rasmus engasjert. 

Alle som begynner å spille et instrument lærer mye om samspill, lytting og kommunikasjon. Dette er både bevisst og ubevisst kunnskap alle tar med seg videre. Men dobbeltrollen til Rasmus viste seg som en stor mulighet, å kunne veksle mellom mentale ståsteder var en fordel i utviklingen både som dirigent og fiolinist. 

Jeg vil si at jeg har fått min viktigste utdannelse som dirigent gjennom å spille i profesjonelle orkestre. Det er såklart noen markante forskjeller i rollen som dirigent og tuttimusiker, men jeg er bevisst på dette. Jeg lytter alltid veldig aktivt, som om det er jeg som står på podiet, og forbereder også musikken grundig for å få mest mulig utbytte av ukene jeg spiller. Hva er det som kan forbedres, og hva er det som fungerer? Jeg prøver også å skjønne hvorfor noe er bra eller dårlig, hva er det som skjer innad i orkesteret? Alle musikere lytter såklart aktivt, men man lytter kanskje litt annerledes fra en dirigents perspektiv? Jeg vil si at det å spille på et høy nivå har gjort meg til en mye bedre dirigent, på samme måte som mine studier innen dirigentfaget har gjort meg til en bedre fiolinist. Alle erfaringene jeg får gjennom å være i samspill med andre gir meg mengdetrening i mange av de kvalitetene en dirigent trenger, forteller Rasmus. Erfaringen gir han også mulighet til å reflektere over hva som kreves av han både som instrumentalist og dirigent, og hjelper å sette rollene i perspektiv. 

Som fiolinist har jeg et sett med ganske definerte oppgaver, men som dirigent må jeg både lede og forsøke å være oppmerksom på og søke hva orkesteret trenger av meg til en hver tid - enten det er en impuls, en bevegelse, et samlende fokus, vise hva man lytter til, inspirasjon, eller det å gi orkesteret plass til å utfolde seg fritt. Jeg synes nettopp dette søkende og varierende landskapet er et veldig spennende landskap å være i - å forsøke å åpne rommet for at denne kontakten med musikerne i orkesteret kan skje. Det kreves at man er tydelig i sitt budskap, men samtidig skal man ikke forstyrre, sier Rasmus. Dette er på en og samme tid både et av de mest spennende aspektene ved dirigentyrket, men samtidig også noe av det som kan være mest utfordrende. Hvordan forholder man seg til musikere som besitter en enorm kompetanse, samtidig som man skal overbevise de om sitt eget kunstneriske prosjekt? Også her har erfaringene fra orkesterspillet vist seg uvurderlige - å vite hvordan en orkestermusiker forholder seg til en dirigent gjør overgangen til podiet lettere.

Det at jeg har spilt så mye gjør at jeg vet at musikere har et genuint ønske om å utrette noe sammen med dirigenten, og jobbe sammen frem mot et felles mål. Det opplever jeg som litt avvæpnende for situasjonen når jeg selv skal på podiet - jeg vet at orkesteret er grunnleggende interessert og nysgjerrig på hva jeg som dirigent og kunstnerisk leder kan bidra med. Det er også befriende med den ærligheten man da kan ha som dirigent. Det går an å snakke om det meste så lenge det gjøres med respekt, og for musikkens beste. Det gjør at jeg sjelden føler meg bekymret på podiet, samtidig som jeg tar hensyn til hva kollegaene mine i orkesteret ønsker og forventer av meg, utdyper Rasmus. 

Som enhver dirigent vil kunne gjenkjenne er det dog noen erfaringer man kun kan gjøre seg på podiet. Da er praksistid avgjørende, og gjennom Dirigentforum får Rasmus viktig podietid både foran deres eget øvingsorkester og på mesterklasser med de fremste orkestrene i Norge. 

Det er mye man kan lære om musikk gjennom å spille, men noen deler av dirigentfaget må man rett og slett ha vært i ilden for å forstå. Bare hvordan man skal beregne en prøve eller en uke med prøver og å bli vant til denne prosessen, er en utfordring man rett og slett må føle på kroppen. Noe av det jeg setter mest pris på med Dirigentforum er å ha en arena der jeg faktisk kan prøve og feile med litt lavere skuldre, uten at det får store konsekvenser. Det er overhodet ikke en hvilepute, men det gjør at jeg får muligheten til å utvikle meg i gode rammer, forteller Rasmus, som også har hatt oppdrag utenom Dirigentforum, blant annet ved flere nasjonale festivaler som Festspillene i Bergen, og senest ved Barratt Due musikkinstitutt og Griegakademiet. 

Jeg elsker det kunsteriske arbeidet ved det å være dirigent, og ikke minst den menneskelige kontakten man får med musikerne i orkesteret når man står på podiet. Dette er øyeblikk jeg lever lenge på!