Ukens dirigentmøte: Jannicke Eide Ellingsen
Tekst: Trond Husebø
Jannicke Eide Ellingsen er til vanlig ansatt i Hærens Musikkorps i Harstad som euphonist. I likhet med veldig mange av sine kolleger i Forsvarsmusikken er hun også aktiv i det frivillige musikkliv, og har jobbet i en årrekke som dirigent både for skolekorps og voksenkorps. Nå nærmer NM i brass seg med stormskritt, og Jannicke skal i år dirigere Haukås Musikklag i 2 divisjon.
NM oppleves litt annerledes for meg nå som jeg har flyttet til Harstad. Før handlet det kun om konkurransen, nå merker jeg at jeg også gleder meg veldig til å treffe igjen alle kjente i brassbandfamilien. Alle i bevegelsen er der, og alle kjenner alle, det er en unik stemning, forteller Jannicke. Siden hun har flyttet til Harstad for jobb, har hun havnet litt unna episenteret for brassbandbevegelsen, men samtidig gir hennes lange erfaring henne verdifulle innsikter hun kan ta med seg når hun nå skal dirigere. Hva er det som føles viktig for Jannicke i møtet med et ensemble?
De dirigentene som har inspirert meg er de som viser respekt for arbeidet, uansett hvor de er og hvem de dirigerer. Et lite skolekorps fortjener like mye respekt som et voksent ensemble. Det kan vise seg i små ting, som at dirigenten alltid er presis, at man stiller forberedt og har en klar plan for det man skal gjøre, forteller Jannicke, som alltid gjør sitt ytterste for å få det beste ut av sine musikere og ensembler, uansett nivå. Dette handler ikke bare om musikk og teknikk, men også i stor grad om psykologi. Hvordan møter man musikere best, hva er det som gjør at musikere kan blomstre?
Da jeg begynte å dirigere skolekorps fikk jeg faktisk beskjed fra foreldrene at de ville gi meg tillatelse til å kjefte på barna. De syntes ikke at jeg var streng nok. Men så forstod de etter hvert at min metodikk også ga gode resultater. Jeg har alltid opplevd at jeg selv spiller best når jeg får backing og positiv feedback fra dirigenten, og den tanken tar jeg med meg når jeg dirigerer. Hvordan snakker jeg til korpset, og hva kan jeg gjøre for at de føler seg trygge nok til å kunne spille best mulig med lave skuldre, spør Jannicke, som selv mange ganger har sett de negative sidene fra upedagogisk oppførsel.
Det å sitte på en stor scene og gjøre sitt beste kan være skummelt nok i seg selv. Da kan vonde opplevelser sitte i, og man har ikke optimale forhold for å gjøre sitt beste som musiker. Som dirigent må du likevel såklart jobbe grundig og fikse det som trengs å ordnes, men det går også an å gjøre uten å kjefte, understreker Jannicke. Å komme inn som en NM-dirigent skaper unektelig et sett med utfordringer, man har ikke samme mulighet til å følge opp ensemblet over tid som når man er den faste dirigenten.
Siden vi har et så konkret mål som en konkurranse, så er det jo et visst tidspress på å få ordnet alt som skal være på plass. Det er av og til fristende å bare gi en ferdig oppskrift som jeg vet kommer til å fungere, men jeg prøver også å gi bilder som kan være med og hjelpe musikerne enda mer selv om det tar litt mer tid. Jeg er spesielt opptatt av å inkludere akkompagnementet, det er så lett for at man kan bli passiv. Det blir virkelig en stor forskjell når man tenker på at hver tone virkelig skal formes, utdyper Jannicke. I dette ligger også en erkjennelse at musisering handler om så mye mer enn motorikk og teknikk. Man skal ikke bare være mentalt innstilt på å formidle et musikalsk budskap, men man trenger også mentale verktøy for å kunne være i balanse og få en så optimal konsertopplevelse som mulig.
Jeg begynte først å jobbe med prestasjonsforberedelse i løpet av studietiden, det var jo helt nødvendig for at jeg skulle kunne vinne prøvespill til fast jobb. Jeg kan huske følelsen av at jeg var forbløffet over at jeg ikke hadde gjort dette tidligere, det er jo så viktig for å spille best mulig, ler Jannicke. Derfor har mental forberedelse en naturlig plass i verktøykassen som dirigent, Jannicke ønsker å legge til rette for å så god og positiv konsertopplevelse som mulig.
Amatører har kanskje ikke jobbet så bevisst med akkurat dette, så jeg er bevisst på å hjelpe korpset mitt med gode øvelser. På gjennomkjøringer visualiserer vi gjerne hvordan konsertsalen ser ut, og trener på å se at det går bra når vi spiller. Det kan være fort gjort å glemme når man sitter i sitt trygge og vante øvingslokale, men med gode metoder blir ikke overgangen til en stor scene så skummel, utdyper Jannicke.
I år har andelen kvinnelige dirigenter i NM brass mer enn doblet seg. Samtidig så sier det sitt om hvordan situasjonen har vært tidligere, antallet har økt fra 2 til 5 dirigenter. Jannickes egen historie viser viktigheten av synlighet og gode rollemodeller.
Da jeg studerte euphonium, bestod hele klassen på Griegakademiet av fem jenter. Når jeg senere dro til utlandet for å gjesteundervise ble jeg ofte møtt med spørsmål om hvordan det var å være jente og spille euphonium. Det tok kanskje litt tid før jeg skjønte spørsmålsstillingen, for meg var det virkelig ikke noe spesielt, det var bare slik det var, sier Jannicke, og peker dermed på et vesentlig punkt. Fordi hun var vokst opp i et miljø med mange rollemodeller var det å være kvinnelig euphonist ikke en problemstilling man trengte å forholde seg til. Litt av samme tanken kan speile seg når det kommer til dirigenter.
Når jeg nå er på jobb i Hærens Musikkorps tenker jeg mindre på om det er en kvinne eller mann som står der, jeg ser en dirigent som er inspirerende og gjør en god jobb. Dette er nok fordi jeg er mer vant til det, og tenker derfor ikke like mye over det som tidligere. Men vi trenger gode rollemodeller, så det er bare å mate på, oppfordrer Jannicke avslutningsvis.