Ukens dirigentmøte: Philip Hannevik

I år har Philip Hannevik sitt 30-års jubileum som dirigent i Norgesmesterskapet for brassband, med en lang og innholdsrik karriere som dirigent for flere av Norges beste amatørensembler. Nå er han i full gang med oppkjøring til et nytt NM, og deler gjerne tanker og erfaringer om ensemblebygging han har samlet seg opp gjennom årene. Hvordan kan man balansere det tekniske fokuset med et menneskelig og musikalsk uttrykk. Og hva kan man gjøre for å forberede seg mentalt for å kunne musisere akkurat som man ønsker når det gjelder?

I år skal jeg ha to band på NM i Bergen, jeg skal dirigere Sørum som jeg kjenner godt fra før, og Agder Brass som er nye for meg. Det blir da selvfølgelig to litt ulike prosesser, men selv om jeg bare er innom Agder for akkurat dette prosjektet ønsker jeg å gi de verktøy som gjør at de er et bedre ensemble, musikere og lagspillere når jeg har dratt derfra. Jeg føler ikke at jeg kan komme dit og bare slenge på et friskt strøk maling som vil forsvinne med en gang jeg ikke er der, forteller Philip, og vektlegger viktigheten av å raskt opprette kontakt og tillit til de man jobber med.

Etter kun en fellesøvelse hadde jeg gruppeøvelser, slik at jeg kunne få en mulighet til å bli bedre kjent med enkeltmusikerne. Det har såklart for å høre hvordan de spiller, men også for å ta oss tid til å bli bedre kjent med musikerne, hvem er de og hvor kommer de fra? Hvilket skolekorps spilte de før de kom til Agder Brass? Jeg har bodd mange steder, og reist såpass mye, at vi ofte har noe til felles. De skal se ansiktet mitt mye den nærmeste tiden, og da ønsker jeg at vi fort kan bygge en lagånd og en tillit oss mellom, sier Philip.

Det unike og verdifulle med en konkurranseoppkjøring er muligheten til å bruke et stykke god musikk til å jobbe målrettet over tid med alle aspekter ved ensemblespill. Man skal både fokusere på rent tekniske parametre, og samtidig ha en veldig bevisst holdning om mentale prosesser og verdien av godt lagarbeid. Dette setter store musikalske og menneskelige krav til dirigenten, hva skal man gjøre for å hente ut det beste når det gjelder?

I en oppkjøringsprosess er det såklart viktig å oppmuntre og gi selvtillit til musikerne i ensemblet. Det er klart at man ikke kommer utenom tekniske ferdigheter, de må være på plass som best mulig, men vi må være med og dyrke de ferdighetene de allerede har, og hjelpe de der det kanskje behøves, utdyper Philip, som også har blitt mer og mer bevisst på sin egen rolle i å bygge selvtillit og godfølelse.

Tidlig i en prosess er det alltid mye å jobbe med, man skrur ting sammen og trekker tråder mellom gruppene slik at de kan lytte til hverandre. Men så kan jeg merke på meg selv at jo nærmere vi kommer selve konserten, jo mer fokusert blir jeg på de få tingene som ikke fungerer helt, i stedet for å fremheve og anerkjenne alle de mange tingene som er bra. Jeg må stadig minne meg selv på å huske å gi rosende ord samtidig som vi jobber beinhardt helt frem til målstreken med å få det så bra som vi kan, forteller Philip. Det er også viktig å huske at selv om noen av fremførelsene holder profesjonelt nivå, er det ikke dermed sagt at amatørmusikerne har den jevnlige rutinen som en profesjonell musiker i å takle en konsertsituasjon. Dette må også øves mentalt på.

Jeg liker en sammenligning med skihoppere. Når vinneren blir intervjuet etter seieren sier de gjerne at de bare fokuserte på å gjøre arbeidsoppgavene sine. Det syntes jeg lenge var en litt rar ting å si, før jeg skjønte hva det faktisk innebar. På toppen av den hoppbakken setter de seg på bommen, retter litt på brillene, sjekker bindingene, ser på flagget og setter utfor. Det er rutiner de gjør på hvert eneste hopp gjennom hele året, et sett med oppgaver som hjelper de å fokusere og ha kontroll på nervene, sier Philip. Repeter prosessen, ikke resultatet. Lag et rom man kan føle seg trygg i, også når det som er umiddelbart bortenfor scenekanten er noe helt annet enn hva man er vant med.

Det er nok ganske likt det vi møter som musikere, vi øver på øvingsrommet alene og med bandet, og plutselig sitter vi i Grieghallen og skal prestere foran et stort publikum. Det er ikke hverdagskost for amatører. Da er det viktig at man har automatisert en del rutiner, alt fra musikalske ting til hvor man har mutene og vannflasken sin. Slik kan man føle seg trygg i situasjonen og til enhver tid vite hva man skal gjøre, fortsetter Philip, som har forelest for både musikere og næringsliv om den mentale forberedelsen til stressituasjoner. Han har også sett en stor utvikling i hvordan man tilnærmer seg temaet, mye har skjedd de siste årene.

Da jeg begynte å dirigere på NM for snart 30 år siden kan jeg huske at mange dirigenter og ensembler var drevet med en nærmest fryktbasert ledelse. En dirigent sa til og med høyt «you are ruining my performance» til et band mens de spilte på scenen! Denne type pedagogikk er heldigvis på vei ut, det har kommet til nye musikere og dirigenter som bringer med seg mer menneskelighet inn i musiseringen og relasjonene, sier Philip. Menneskelighet og musisering er nært beslektet, vi røres av det som oppleves som personlig og ekte. Dette må alltid få ha et stort fokus, selv i en konkurranse.

Over tid har jeg også merket at det nå heldigvis er mer fokus på et musikalsk innhold, dommerene teller kanskje ikke skødder på samme måte som før. Både musikere og publikum får noe igjen for å formidle det som er litt vanskelig å sette ord på; en følelse, en emosjon, eller dypere sett uttrykke mer komplekse refleksjoner og erfaringer.

I brassbandbevegelsen har vi nok vært litt flinkere til å snakke om korte og lange toner enn om solnedganger og fossefall, men det går fint an å utfordre ensemblet på dette. La oss hjelpe hverandre til å finne det som er bakenfor notene, lytt til hverandre og hør på alt det vakre som skjer i ensemblet.