Ukens dirigentmøte: Martyn Brabbins

Foto: Benjamin Ealovega

Dirigentuka i Stavanger samler hver august 100 dirigenter på absolutt alle nivå. Et av tilbudene er mesterklasse med Stavanger Symfoniorkester og i år var det Martyn Brabbins som ledet to intense dager sammen med orkester og studenter. 

Å undervise betyr mye for meg rett og slett fordi jeg hadde en så god lærer selv. Jeg var så privilegert at jeg fikk studere to år med Ilya Musin, og å erfare den kulturen og hans tanker om dirigering endret mitt liv. I to år var jeg 100 prosent dedikert til studier i hans klasse, og den opplevelsen har preget meg mye som dirigent, forteller Martyn om sin egen bakgrunn, og hvordan den har farget han både som dirigent og pedagog. 

Vi hadde flere timer i uken, oftest med klaver, men også jevnlig med et orkester. Orkesteret kunne være litt så som så, men dersom du dirigerte bra spilte de også bra. Den tanken har fulgt meg siden, og viser for meg viktigheten av å lære et godt håndverk. Det er selvsagt for alle som studerer et instrument, og det burde være like innlysende for en ung dirigent å skulle lære og forstå hvordan man kan bruke gestene sin til å koble seg på musikken og orkesteret, forteller Martyn. I motsetning til instrumentalundervisning er det ikke gitt at alle dirigentstudier fokuserer så mye på grunnteknikk, og dette forklarer også litt om hvorfor Martyn føler sterkt for å videreformidle dette videre til nye studenter. På masterclassen med SSO fikk de unge dirigentene en smakebit av hva Musin-skolen hadde å by på.  

Egentlig er mye av det jeg lærte hos Musin ganske grunnleggende, det handler om å være i kontakt med lyden, og puste sammen med musikken og musikerene. Musin hadde en filosofi om at man skulle kunne bære klangen, og jeg introduserte også disse tankene for studentene, selv om det sikkert kunne føles litt uvant for flere, sier Martyn.  

Det er en åpenlys forskjell på et flerårig studium og en todagers masterclass, også i hvordan man underviser. Går man jevnt hos en lærer er det mer naturlig å følge tradisjonen tro, reflektere underveis, og lage sin egen versjon av prinsippene etterpå. Og Martyn er veldig klar over at han er streng med sine studenter på at de skal lære seg teknikkene og øvelsene han formidler. Men det er kun et utgangspunkt, etterpå så må man bruke det til å finne sin egen vei og sin egen stil. 

To av de mest kjente studentene til Ilya Musin er Valery Gergiev og Semyon Bychkov, og begge to har sin helt egen distinkte personlige stil. Men de lærte seg grunnprinsippene nøye i studiene. Når vi har en to dagers masterclass er det såklart veldig begrenset hvor mye man kan utvikle seg. Derfor er det utrolig viktig å være veldig åpen, og ta alle de nye impulsene til seg, så kan man heller reflektere over det i ettertid. Det blir som å lette på sløret til noen hemmeligheter eller innsikter, men kanskje det er det som kan sette igang noen prosesser, undres Martyn. Uansett er det mye arbeid som er foran enhver ung dirigent som ønsker seg en profesjonell karriere. 

Man må jobbe veldig hardt for å virkelig lykkes som dirigent, og man må alltid søke etter å utvikle seg. Samtidig gir jeg også rådet om at man ikke skal være alt for ambisiøs, om studenten har urealistiske mål vil man stange i taket ganske lang tid, og det vil også minske sjansen å bygge opp gode erfaringer underveis i karrieren. Sett deg alltid et mål om å bli bedre og jobbe med gode orkestre, men aksepter også hvor du er i karrieren og gjør det beste ut av de sjansene du får. Da har du også mulighet til å bygge opp en grunnmur som kan vise seg gull verdt videre i karrieren. Selvtillit er alt for en dirigent, og den beste måten å bygge opp en sunn selvtillit er å kunne bygge på gode opplevelser. Da kan det være skadelig både for selvbildet og karrieren om man gaper over for mye for tidlig, sier Martyn, som selv ikke er udelt begeistret for forventningspresset som hviler på skuldrene til unge dirigenter om å lykkes i ung alder. Det kan oppleves demoraliserende å få avslag etter avslag på konkurranser og masterclasses, og konkurransen er hardere enn den har vært på lenge. Ikke minst tar det ikke hensyn til et av de viktigste aspektene som en dirigent bør få erfare, nemlig modning. 

Det er ikke bra å få for store oppgaver for tidlig, som dirigent blir du konstant evaluert fra orkester og publikum. Og det er ikke å komme bort fra at man er nødt for å ha en viss personlig egnethet for å kunne håndtere et ensemble med 100 brilliante mennesker. Det er ytterst få som innehar den evnen i tjueårene, det krever en modenhet som tar lang tid å opparbeide seg. Det er kanskje det punktet som skiller dirigenter fra instrumentalister, det er fullt mulig å være 25 år og være en fullt utviklet konsertpianist. Som dirigent er du da bare i startgropen.  Nå i midten av 60-årene tenker jeg fremdeles at jeg ikke er god nok, men jeg begynner gradvis å stole på at det vil fungere på podiet, smiler Martyn.