Ukens dirigentmøte: Ole Kristian Ruud
Professor i dirigering på NMH, Ole Kristian Ruud har i det siste gjort et dypdykk i den norske dirigenthistorien, og funnet en tradisjon som er mye mer omfattende og vital enn vi kanskje er klar over i dag. Fredag 25 oktober holder Ole Kristian et innlegg på fagtreff for dirigenterlærere på NMH om dette temaet, og vi fikk en liten forsmak om hva Ole Kristian har avdekket.
Da jeg begynte å grave litt i historien var det veldig interessant å se hva våre forfedre har gjort, hvilke resultater de faktisk fikk og hvilken tradisjon de etterlot seg. Det jeg oppdaget gav meg svar på hvorfor mine pedagoger underviste på den måten de gjorde, og hvilke verdier de hadde i bunn, sier Ole Kristian som selv hadde undervisning av blant andre Karsten Andersen og Arvid Fladmoe, dirigenter som fremdeles er kjente i dag.
Det som gjennomsyrer hele tiden er at det er musikeren som står på podiet, dette var mennesker som selv var utøvende instrumentalister. Hele tradisjonen bygger på dette, og danner grunnlaget for den tradisjonen som har vært førende nesten helt til vår tid, utdyper Ole Kristian videre. Dirigenter og musikklivet har også fulgt samfunnsutviklingen, og i stor grad vært påvirket av dette.
I dagens samfunn har vi et mye rikere musikkliv enn man nok hadde før. Samtidig var musikken mer synlig før i tiden, det var ikke så mye som konkurrerte om oppmerksomheten. Alt gikk langsommere, og kulturen hadde et stort ståsted i Norge. Vi tenker gjerne gamle Norge som et litt fattig land, men sannheten er at musikklivet i Norge var veldig rikt, sier Ole Kristian. Mange vet godt at Bergen Filharmoniske ble stiftet i 1765, men det er trolig mindre kjent at rundtomkring i hele landet fant man vitale musikkmiljøer som var fullt oppdaterte på dagens musikk. Allerede tidlig 1800-tall kunne man finne mange eksempler på en levende musikktradisjon, og dette var også miljøene der norske dirigenter fikk sin introduksjon og opplæring.
I Hurdal var det et glassverk tidlig på 1800-tallet, der man hadde mange tyske gjestearbeidere. De dannet et orkester, og spilte ukentlige konserter i paviljongen. Da spilte de sannsynligvis musikk av datidens samtidige, Mozart og Haydn, og dette var ikke unikt i Norge. I slik miljøer ble grunnlaget lagt for dirigenter, de fikk begynne i ung alder, og komme inn i det aktive miljøet der, forteller Ole Kristian. Det fantes ingen utdanningsinstitusjoner, men i dette miljøet hadde man en vital mester/svenn tradisjon, som gjorde at det likevel ikke manglet på musikalske ledere.
I tillegg til det høyst levende musikkmiljøet her hjemme, dro mange ut av landet og tok derfra med seg impulser og tradisjoner hjem. Norske dirigenter fikk tilbud om særdeles prestisjefylte jobber i utlandet, og fikk også utenlandske kunstnere av høyeste kvalitet til Norge.
I mange år hadde vi tilgang til musikere, dirigenter og solister i verdensklasse. Dette forandret seg nok litt etter andre verdenskrig, verden gikk litt raskere, og da forsvant norske dirigenter etterhvert i konkurransen. Samtidig tør jeg kanskje påstå at med det løftet vi nå gjør så er vi på vei tilbake i søkelyset, vi er mer synlig nå enn vi har vært på lenge, sier Ole Kristian.
Men hva var det som kjennetegnet disse dirigentene, fra Svendsen og Halvorsen, Kielland og Andersen, frem til vår tid? Først og fremst var de utøvende musikere med sterk vilje og personlighet, og de fikk muligheten til å lære seg å lede gjennom sitt daglige virke. Og når Ole Kristian ser tilbake på undervisningen han fikk, så sprang den ut fra akkurat denne tradisjonen.
Jeg tviler på at noen av de jeg studerte hos noensinne hadde lest en bok om psykologi eller ledelse, men de var likevel fryktelig kunnskapsrike. De kunne mye om repertoaret, kjente orkesteret fra innsiden, og visste nøyaktig hva forskjellige musikere trengte. Jeg har av og til tenkt tilbake hva jeg lærte, vi lærte egentlig ikke så mye om dirigering, men jeg lærte å forberede meg godt, og vi jobbet mye med partituret og formidlingen av musikken. Dirigeringen lærte vi gjennom praksis, men det handlet om at du måtte være musikant, forteller Ole Kristian. Selv har han høstet mye av sin erfaring som utøvende klarinettist, og er om mulig enda mer overbevist i dag om viktigheten av å være en god instrumentalist for å lykkes som ung dirigent.
Jeg underviser nok litt mer teknikk nå enn jeg gjorde i mine første år som lærer, men det har også mye med at studentene nå begynner med dirigering på bachelor. Skal man også kunne dirigere samtidsmusikk er man også mye mer avhengig av en god teknikk enn hva man var for bare 50 år siden. Men det er essensielt å forstå musikken man skal lede, og da finnes det ingen bedre måte enn å spille den. Musikk er et modningsfag, og selv om man kanskje ikke alltid skjønner musikken med en gang er det en enorm fordel å ha fått oppleve den fra innsiden. Derfor kommer vi alltid til å ha et 50/50 fokus på dirigering og spilling, det er avgjørende at våre dirigenter også kan spille musikk på et høyt nivå.
Hvis du vil være med på fagtreff for dirigentlærere på Norges musikkhøgskole den 25. oktober, send en epost til post@dirigentloftet.no. Fagtreffet er i Lindemannsalen og varer fra 12-16. På programmet står også blant annet Lars Thomas Holm, Vivianne Sydnes, David Hveem og Bjarte Engeset.
