Ukens dirigentmøte: Ingvill Hafskjold

Ingvill Hafskjold har en lang karriere som klarinettist, og er nå musiker i Oslo Filharmoniske Orkester. I år er hun med som dirigent når Hennummusikken debuterer i Norgesmesterskapet i janitsjar i Trondheim, og det er en spent gjeng som nå skal opptre i 7. divisjon. Hvordan forbereder man et førstereiskorps til den opplevelsen, og hvordan har reisen dit frem fortonet seg?

Jeg har dirigert Hennummusikken nå i 10 år, og da jeg overtok var det en fin gjeng som syntes det var veldig trivelig å bare møtes og spille litt. Det jeg da tenkte var at det var viktig å jobbe mye med grunnleggende ferdigheter, og der har de blitt mye mer samspilte. Vi bruker god tid på oppvarming og hymner, og det har gjort stor forskjell. Jeg har også jobbet med repertoar, vi har blitt veldig glade i marsjer, det er jo nesten som en liten symfoni i miniatyr, forteller Ingvill. Snittalderen i korpset er bill. mrk godt voksen, men Ingvill har sett en merkbar endring til hva det vil si for musikerene å dra på øvelse.

Det jeg merket etterhvert var at de begynte å bli kresne på vikarene, de ville ha dirigenter som faktisk jobbet, og ikke bare pludret og spilte gjennom musikken. Det betyr jo at de nå var blitt glad i å jobbe, de merket at man ble bedre av å lytte og være oppmerksom på hverandre, sier Ingvill.

Det har en stor egenverdi å bare møtes sammen for å spille, men etter hvert som Ingvill også har jobbet metodisk og grundig var det til slutt NM som lokket. Mange følte de nå var modne for denne typen fordypning og forberedelser, og da var konsert i Trondheim en tiltrekkende gulrot.

Det var korpset selv som ønsket at vi skulle dra til Trondheim, dette var noe de hadde lyst å oppleve! Det er nok flere grunner til det, litt kommer sikkert av at de ser andre korps i regionen som drar for å konkurrere. Men jeg mener at det beste fokuset er at vi kan bruke prosessen til nivåheving og god ensembleterping, pluss at man får ta del i kjempestor festival. At det er en konkurranse er langt mindre viktig, forteller Ingvill som ikke legger skjul på at det var litt delte meninger om dette var noe korpset skulle delta på. Men også særdeles erfarne amatørmusikere kan overtales til å prøve noe nytt.

Selv de med mest tvil har blitt begeistret og overbevist gjennom prosessen og den siste ble påmeldt kun få timer før fristen gikk ut, sier Ingvill som har lagt opp et løp for å sørge for at opplevelsen i Trondheim skal bli best mulig for korpset sitt.

Det er sikkert enklere for meg enn for korpset å se hvor veien fremover går, men jeg føler vi er i rute selv om det kan være litt spennende underveis. Jeg merker også at jeg må by litt på meg selv som dirigent, og har brukt mye tid på at jeg og korpset har en gjensidig tillit på at de kan stole på at jeg hjelper de når de trenger det, forteller Ingvill. I tillegg til å jobbe med parametre som de aller fleste korps nå terper på, fokuserer de også på evnen til å koble seg på. Det er muligens litt vanskeligere å konkretisere, men samtidig er desto viktigere å kjenne på.

Jeg jobber med forestillingsevne, hva er det egentlig som er forskjell på lyd og klang. Det er jo ikke helt enkelt å forklare med ord dersom noen spør, men det handler jo om å ha en fysisk fornemmelse av hva det faktisk er å musisere eller å lage lyd. Alle har jo dette i seg på et eller annet nivå, når vi spiller en akkord kan det faktisk være nok at jeg bare ber om at de skal spille bedre for at klangen skal endre seg, selv om de har mye mindre spilleerfaring enn meg. Alle har noe i seg, det er bare å være nøye med hva du slipper ut, og at du er såpass påskrudd til at du kan forme et ideal inni deg som kan hjelpe deg når du spiller, i stedet for bare å blåse ukritisk i instrumentet, sier Ingvill. Dette kan man jobbe med på absolutt alle nivå, siden det handler om tilstedeværelse og bevissthet. I en hverdag der inntrykk kommer og går fortere og fortere, kan det være gull å gi en ekstra oppmerksomhet til akkurat disse elementene.

Jeg tror og håper at det er en pendel som er iferd med å svinge. Det kommer til å bli mer og mer nødvendig og viktig i samfunnet at man har noe innholdsrikt å melde og kommunisere. Når vi spiller musikk så må det være ordentlig, det skal bety noe! Jeg er veldig streng med at alle må være med på fraseringer som gjøres, alle stemmer har sin egen verdi og kan løftes frem som noe vakkert og betydningsfullt i seg selv. Man kan høre med en gang om akkompagnementet sover eller er aktivt, forteller Ingvill, som jobber bevisst på å trene opp sanseapparatet til sine musikere. Hva skjer når man har gjort noe som er ekstra bra, hvordan føltes det i kroppen, og kan man åpne opp til å plukke opp enda flere av disse signalene?

Bare se på intonasjon, det vet jeg av egen erfaring at man må jobbe med hele livet. Når du da skal jobbe med det så plasserer du jo tonen der du tror at den skal være, men da er du jo helt nødt til å tro på noe. Det som helt klart ikke fungerer er å bare slenge ut en tone, ler Ingvill.

Når Hennummusikken først skulle til NM gjør de det til gagns, og har som et av sine musikkstykker et splitter nytt bestillingsverk komponert av Thomas Rimul. Verket byr på store klanger som kan minne om Messiaen, og teknikker som normalt sett dukker opp i langt mer avanserte samtidspartitur. Det er ikke ofte publikum i 7 divisjon blir traktert med kvarttoner og whistlenotes.

Stykket er så klart tilpasset vårt nivå, men jeg kjente at når vi først skulle til NM så hadde jeg lyst å utfordre korpset litt. Det sitter masse folk der med stor kapasitet, og de har bare godt av at jeg drar de litt etter øra og introduserer de for noe nytt, ler Ingvill. Bak musikkvalget ligger også en langsiktig tanke, hvordan kan man hente mest ut av en oppkjøring til en konkurranse?

Det er viktig for meg at denne opplevelsen innebærer kompetanseheving, og det aller viktigste er at korpset kan gå av scenen og være stolte av egen innsats. Og hvor mange er det som kan stille med nyskrevet norsk korpsmusikk? Jeg ønsker er at musikerne kan få en følelse som varer lenge, og som vi kan ta med oss når vi er vel hjemme. Det er ikke sikkert vi skal tilbake til NM, og da skal det i det minste være et innhold i det vi gjør, som betyr at vi har kommet oss litt videre som korps, sier Ingvill.

I musikkutvalg over det ganske land diskuteres det gjerne hele høsten hva man skal spille på NM, hva er riktig nivå på musikken og hva ønsker dirigent eller korps å fremføre? Skal man være taktisk i sine valg eller følge hjertet? Men like mye kan det kanskje handle om å åpne seg opp for en opplevelse man kanskje ikke var klar over eksisterte, magien kan godt ligge i krysningspunktet mellom det trygge og ukjente. På et rent menneskelig plan er det viktig for Ingvill å nettopp ta vare på denne åpenheten, og også være villig til å smake på nye musikalske retter.

Livet består av en endeløs rekke med øyeblikk, og vi er nødt til å åpne oss for hva det faktisk innebærer. Jeg hører ofte at mange amatørmusikere ønsker å forstå det vi spiller, nærmest på et mentalt plan. Akkurat det synes jeg er litt komplisert å snakke om, hva betyr det egentlig å forstå, og er vi nødt til å forstå den musikken vi spiller? Er det ikke mye viktigere at vi heller erfarer musikken, og tillater oss selv å være intuitive? Om man da synes noe er stygt så er det faktisk en følelse og erfaring det også! Vi skal leve hver dag, jeg ønsker ikke å se tilbake på mine siste år og kjenne at jeg ikke var åpen for nye inntrykk. Om jeg da har fått noen nye opplevelser, og blitt litt bedre i prosessen, er ikke det bare flott?

Selv åpner Ingvill seg også opp for nye opplevelser, og har for første gang i år meldt seg på Dirigentuka i Stavanger for eget faglig påfyll. Møter hun også deg der?