Torsdagstanker fra Tomas Austestad

Foto: Helge Hafstad

Tomas Austestad er en energisk mann med mange jern i ilden. Mange har nok møtt den smilende vestlendingen på stand for Norsk Noteservice, men han er også aktiv som dirigent, og har mellom annet ledet Lilleaker Skoles musikkorps i snart 15 år. Hva er drivkraften til Tomas, og hvordan vil han beskrive sin ledelsesfilosofi?

Jeg kan spesielt huske en dirigent jeg ble kjent med i min ungdom, Jan Magne Olsen, som bygde opp et skolekorps på Sagvåg nærmest på egen hånd. Han er for meg et eksempel på hvordan en enkelt person kan transformere et miljø gjennom å integrere sine egen visjon og metode i hele systemet, forteller Tomas. Det ble da en av inspirasjonskildene for Tomas da han noen år etterpå skulle ta over sitt eget skolekorps.

Da jeg da fikk jobb i Lilleaker Skoles musikkorps møtte jeg et ganske typisk slitent skolekorps. De hadde hatt en serie med uengasjerte dirigenter uten klare mål og ambisjoner, men jeg hadde en ganske ambisiøs tanke om å kunne lage et løp der man kunne komme inn som barneskoleelev i ene enden og komme ut som høyskoleelev i den andre, sier Tomas, som raskt la en plan om hvordan han kunne nærme seg dette målet.

Det første jeg sørget for var å innhente kompetanse gjennom gode timelærere. For unge musikanter er kontinuitet utrolig viktig, at man kan bygge tillit og tilknytning gjennom å bli fulgt opp av den samme mentoren over lang tid. Derfor var jeg avhengig av å knytte til oss de riktige lærerne, som var interessert i et langsiktig engasjement og ikke bare ha det som en biinntekt.

I tillegg har jeg hatt et klart fokus på at vi skal ha et godt sosialt miljø. Korps er ikke alltid det hippeste man kan gjøre i ungdommen, og da er det avgjørende å kunne tilby et sosialt miljø som gjør at man likevel ønsker å fortsette for å være sammen med vennegjengen sin. Dette sosiale ønsket er en naturlig del av det å være ung, men det er også en stor kraft i å se hvordan de da også etter en stund tør å stå i sin egen interesse, og holder ut selv om de kanskje opplever litt motbakke.

Bak alt dette ligger nøye planlegging, og medlemstallene taler sitt tydelige språk om suksessen. På en skole med 370 elever spiller hele 110 barn i korpset.

Min rolle i alt dette er at jeg er dirigent og kunstnerisk leder. Noe av det viktigste jeg gjør er å lage en god aktivitetsplan, slik at vi hele tiden kan peke frem mot neste konsert og vise at neste mål ikke er for langt unna. Det er avgjørende for at musikantene skal skjønne det er viktig at akkurat de må komme på øvelsen. En levende semesterplan er kanskje det viktigste verktøyet jeg har for å holde motivasjonen og nivået oppe, forteller Tomas. Han er også opptatt av å fremheve betydningen av et godt apparat rundt seg, både for korpset og seg selv.

Det er klart at som skolekorpsdirigent er du avhengig av gode hjelpere for å nå målene dine. Jeg anser meg selv som utrolig heldig som har en svært dedikert styreleder, og det hjelper enormt både økonomisk og organisatorisk. Det har også innvirkning på rekruttering og veksten, når foreldre ser at korpset er veldrevet og at barna blir godt tatt vare på, inspirerer det foreldrene til å også stå litt ekstra på og investere tid og energi, forteller Tomas. Rent faglig er det en del grunnelementer han mener må kunne være tilstede for å være en god skolekorpsdirigent.

Selv har jeg ikke så mye dirigentutdanning å skryte av, men siden jeg har både spilt og opplevd livet i korps vet jeg godt hva jeg mener er viktig for å bygge et ensemble. Jeg er for eksempel opptatt av å hele tiden holde ved like basisferdigheter i korpset, vi terper hele tiden på grunnleggende ting som intonasjon, artikulasjon, klang med mer.


De siste årene har man sett et voksende utdanningstilbud for de som ønsker å lære mer om skolekorpsdirigering, og en av de tingene som fort viser seg er at når man jobber med barn og amatører så er det ikke nødvendigvis at en oppskrift passer alle sammen.

Jeg får lyst å sitere den store Bruce Lee, som sa noe slikt som «Be Water». Underforstått, som skolekorpsdirigent er du nødt til å være det omgivelsene trenger at du er. Alle korps er ulike, med forskjellige utfordringer og styrker, og det må man ta høyde for som kunstnerisk leder. Jeg har mine spesialkompetanser som jeg vet korpset har bruk for, men jeg er også nøye på å finne de riktige menneskene til å løse andre oppgaver dersom det trengs, sier Tomas. En del av denne kunnskapen er også resultat av egenopplevd erfaring.

Jeg skulle gjerne tenkt på disse tingene litt tidligere selv, jeg gikk nok inn i starten med et større fokus på mine egne forventninger enn å ta vare på tradisjoner som allerede fantes. Etterhvert som jeg har blitt eldre har jeg også innsett at det også er viktig å innse at korpsaktiviteten ikke skal ta over livet, men få være en naturlig del av det. Da er det for eksempel viktig at lille Knut på trompet får gå i bursdagen til bestevennen sin selv om det er øvelse, når jeg ser hvor mye de stiller opp for hverandre i korpset har jeg også lært mye om hvor viktig slikt kan være. Om man ønsker å være en viktig del av livet til barna skal man også være varsom med å stille ultimatum. Det er klart det er oppmøter som er viktigere enn andre, men da gjelder det å velge hvilke kamper som er viktige.

En annen ting som Tomas også brenner for er riktig valg av repertoar. Dette har naturlig sammenheng med jobben hans, han er ansatt i Norsk Noteservice, og er helhjertet opptatt av å fremme godt korpsrepertoar. Ikke overraskende er Tomas da veldig klar på hva han foretrekker for korpset sitt.

Jeg mener musikken barna møter i korpset skal være litt annet enn musikk de møter andre steder. Det er ikke det at jeg ikke vil bruke populærmusikk i det hele tatt, men om du spiller poplåter så har man med en gang et sammenligningsgrunnlag som jeg egentlig synes at de skal få slippe. Uansett nivå på ensemble vil du aldri få det til å låte som et godt produsert popalbum, og da er det en blek kopi. Jeg har mye mer tro på at det vi spiller har sin egen identitet. Musikken kan gjerne ha de samme karakteristikkene og kvalitetene som musikken som barna ellers hører på, men den må være skrevet idiomatisk for instrumentene og på korpsets egne premisser, sier Tomas med stort engasjement. Det finnes mye slik musikk å velge mellom, og Tomas er nøye med å rådføre seg med de eldste musikantene i korpset underveis i programplanleggingen.

Jeg pleier alltid å gi de noen valgmuligheter, så får de velge det de synes høres gøyest ut. Det jeg synes er interessant er da å se at på en konsert med litt mikset repertoar, ender de ofte opp med å like det originalskrevne verket best. Da har det fått blitt deres musikk og deres tolkning, snarere enn en litt ufullstendig gjengivelse av noe annet.