Torsdagstanker fra Cathrine Winnes
Foto: John Andresen
Cathrine Winnes er sjefsdirigent for Blåsarsymfonikerne i Stockholm, kunstnerisk leder for Båstad Kammarmusikfestival, hun underviser på NMH og har vært både programleder, dirigent og medskaper i TV-serien She Composes Like a Man . Det er med andre ord en svært rikholdig CV vi møter når vi tar en prat med henne om ledelse. Men for å starte med det første først, hvordan opplever hun forskjellen i de forskjellige lederstillingene?
Jeg møter flere forskjellige innfallsvinkler til lederrollen i min hverdag. Som gjestedirigent opplever jeg at man gjerne er ganske fagspesifikk, det er en situasjon preget av hierarki med et krav om å gjennomføre en konsert i løpet av få dager. Som sjefsdirigent har man i tillegg til dette et langsiktig perspektiv, man skal tenke over flere sesonger. Om du da i tillegg er kunstnerisk leder har du et ansvar for å skape en relevans i samfunnet. Orkesteret skal finne sin plass og skape en berettigelse både overfor publikum og bevilgende myndigheter for det prosjektet man bedriver, forteller Cathrine, og viser dermed til en hverdag med ulike utfordringer. Det tar ikke lang tid før vi kommer inn på viktigheten av å kunne behandle sine jobbkolleger på en ordentlig måte, og bære det ansvaret det er å sørge for at mennesker på en arbeidsplass har det bra.
Selve jobben som sjefsdirigent er egentlig også splittet i to, fordi man samtidig som man realiserer sesongen eller konserten, også skal legge til rette for orkesterets utvikling. Musikken utvikler seg gjennom mennesker, og mennesker utvikler seg gjennom musikken, derfor må begge deler ivaretas. Og som sjef tar jeg inn over meg at dersom jeg vil ha et langsiktig resultat må jeg ha en forståelse for menneskene bak, i tillegg til musikken, sier Cathrine, og fortsetter:
Heldigvis er det gjerne slik at den beste motivasjonsfaktoren er musikken i seg selv. Når alle er med på en felles visjon kan det også hjelpe deg å treffe gode valg som leder.
Men hvordan vil da Cathrine beskrive seg selv som leder?
Jeg håper at jeg er en relasjonell leder, og jeg forsøker så godt jeg kan å jobbe ut fra et positivt menneskesyn. I et orkester er det etter mitt syn menneskene, ikke pengene, som er den viktigste kapitalen. Det er en viktig del av mitt lederskap, og jeg håper jeg klarer å jobbe ut fra et menneskesyn der jeg tror godt og positivt om de jeg skal lede. Jeg tror ikke på frykt, og ønsker ikke å skremme noen for å oppnå et resultat. Da risikerer man å miste kreativiteten, friheten og initiativet hos musikerne, at de tør å løpe en risiko for kunsten. Det kan man kun best gjøre når man er åpen, og jeg ønsker at de som jobber med meg skal ha tilgang til den åpenheten. Da vil jeg mye heller bruke litt lenger tid på å oppnå en gjensidig tilliten i stedet for å utøve makt, sier Cathrine, og utdyper videre.
I stedet for frykt tror jeg mye mer på konsentrasjon og høye krav. Det betyr også at når jeg krever noe ekstraordinært av mine musikere, så er det nettopp fordi jeg har tro på at de kan klare det, og at det finnes en vilje til å skape gode resultater.
På dette tidspunktet i vår samtale har vi allerede vært innom flere ulike ledersituasjoner med ulike tilnærmingsmåter, men disse grunnverdiene og menneskesynet ligger hele tiden i bunn som et veiledende kompass. Cathrine forklarer det med en modell.
I praksisteori snakker man om en pyramide med tre plan. I bunn finner man sitt grunnsyn, det er verdiene som er dypt nedfelt i deg. I midten finner man alt man har lært og erfart gjennom et langt liv, det du har lest og kulturen du er en del av. På toppen er alle valgene du treffer, for eksempel i løpet av en prøve. Om man er bevisst sitt grunnsyn vil summen av alle små valg du tar i løpet av en prøve avspeile hvem du er som leder og person, det vil skinne gjennom og farge hele prøvesituasjonen. Men dersom du bare går til plan to, til dine erfaringer og det du har observert, uten å ha kontakt med dine verdier kan du risikere å kollidere med ditt eget grunnsyn. Det handler om å klare å skrelle seg inn til kjernen, og la de verdiene veilede deg i vrimmelen man har av mulige valg i plan nummer to. Målet er å være seg selv på podiet, ikke posere eller kompensere på noe vis. Jeg har stor tro på det autentiske, man kan komme langt med det så lenge man jobber hardt og ønsker at musikken skal bli bra. Det er jo der vi kan møtes, og det at jeg tror vi alle ønsker å spille bra sammen er en viktig del av mine grunnverdier, forteller Cathrine.
Cathrine har bygget seg opp en lang og variert karriere som dirigent, men hennes fartstid som pedagog er faktisk like imponerende. Sin første elev hadde hun som fjortenåring, og på videregående skole vikarierte hun som lærer på samme skole der hun var elev. Siden har det gått slag i slag, og hun har undervist dirigering på NMH siden 2008.
Lærergjerningen er et kall, like stort som det er i kunsten. Jeg trives enormt godt i den rollen, det er noe uselvisk over det som tiltaler meg. På mange vis er det det samme som når vi dirigerer, da handler det ikke om deg som dirigent, men om musikken og orkesteret som spiller. Når du underviser så handler det såklart også litt om musikken som skal få et liv gjennom studenten, men i all hovedsak handler det om studenten og hens utvikling. Der finner vi igjen det relasjonelle aspektet, jeg liker å jobbe med mennesker.
Som lærer skal man hjelpe sine elever å finne sin base, de skal jo ikke bli som meg, de skal være seg selv og min oppgave er å støtte og veilede de frem dit. Samtidig må jeg sørge for at de får en så drillet kompetanse som mulig, slik at de har alle verktøyene de trenger for å realisere sin egen lederstil og kunstneriske stemme. Alle skal jo ikke bli like, da blir det fryktelig kjedelig, og det er bedre for kunsten at vi mange ulike tilnærminger, sier Cathrine med stor innlevelse.
Om man da tar utgangspunkt i at alle skal finne sin egen vei og sin egen plass når man skal gå veien for å bli dirigent, så melder det seg raskt et oppfølgingsspørsmål. Er det rom for alle ulike ledelsestyper i dirigentfaget, eller er man låst til et visst utvalg blant mer eller mindre definerte roller?
Jeg mener det er en plass til alle i kunsten. Den klassiske dirigentrollen i seg selv er i bunn og grunn en avgrenset rolle, men den er ikke det eneste svaret på musikalsk ledelse. Det er ikke alle som nødvendigvis skal dirigere symfoniorkester, og det er godt mulig at man heller skal bruke sin dirigentkompetanse på en annen måte og kanskje gjøre noe som enda ikke er gjort. Kunsten trenger så mange stemmer som overhode mulig, men det betyr ikke dermed at alle får brukt seg selv optimalt på samme sted. Og her vender vi tilbake til studenten man har foran seg. Hva kan man som lærer gjøre for at de finner sine indre stemme og plass i kunsten, og sikre at de er best mulig rustet til å gjøre det største avtrykket de kan i musikken?