Tirsdagstanker fra Kari Elisabet Bekken

Utover hele Norges land er det spredd kulturelle kraftsentre i form av lokale orkestre, teatre og operahus. Felles for mange er at de forener profesjonelle og amatører i en vakker symbiose, og henter frem mye av det beste i hele musikklivet. Men hvordan er det å lede en slik organisasjon, og hva er det som kreves for å kunne ivareta alle behov? Vi snakket med operasjef Kari Elisabet Bekken ved Ringsakeroperaen. Hvordan endte hun opp i denne posisjonen?

Jeg vokste opp i en liten bygd, der det var kor, korps, fotball og mange andre aktiviteter. Jeg kan også huske at jeg ble eksponert for mye forskjellig musikk hjemme, hvor variert det faktisk var skjønte jeg nok først i ettertid. Men det var aldri slik at det var en studieretning jeg vurderte, jeg endte opp med en helt annen utdannelse fra Landbrukshøyskolen på Ås. Og videre derfra jobbet jeg i næringsmiddelindustrien, både som fabrikksjef og som produksjonssjef, forteller Kari.

Og selv om man kan si at det er et stykke fra å være fabrikksjef til å bli operasjef, så er veien kanskje kortere enn man skulle tro. Forbindelsen kom gjennom ren og skjær dugnadsånd, da Kari som nyinnflytter fant et sted der hun både kunne dyrke sine interesser og engasjere seg i lokalsamfunnet. Det stedet var Ringsakeroperaen.

Jeg havnet inn i operaen da jeg kom hit for snart 25 år siden. Jeg har alltid hatt med meg fra oppveksten i hjembygda at man stiller opp på dugnad, så det falt meg helt naturlig å engasjere meg som frivillig i Ringsakeroperaen. Over årene var jeg innom mange funksjoner i organisasjonen, fra venneforening til styrearbeid, jeg har jo en tendens til å ville blande meg inn i ting, og synes det er veldig gøy når vi får til ting sammen. Så ville tilfeldighetene til at vi trengte en midlertidig operasjef, og siden jeg som tidligere styreleder var den som kunne organisasjonen, økonomien og systemene best falt valget på meg. Jeg skulle egentlig bare ivareta jobben i en kort periode, men ble fullstendig hekta! Og nå er jeg inne i mitt andre åremål, forteller hun med stor glede.

Erfaringen som leder fra tidligere jobber har kommet godt med, men det er en grunnleggende forskjell som gjør at Kari virkelig ser frem til å gå på jobb.

I min gamle jobb som fabrikksjef så handlet alt om effektivisiering og rasjonalisering, mens her er det helt motsatt! Her handler det om å få mest mulig operaglede ut av alle ressursene du har! Vi snakker ikke om om å kutte årsverk eller konserter, her fokuserer vi på om det er noe mer vi kan gjøre, og se på alle muligheter som ligger foran oss. Jeg får veldig pågangsmot og drive av dette, å virkelig se det store potensialet til å samarbeide på kryss og tvers!

Og det er akkurat det med samarbeid som Kari trekker frem når vi lurer på hva hun ser som sin beste egenskap som leder.

Jeg mener jeg er god på å koble folk, og se muligheter. Det er ofte jeg kan møte noen, og umiddelbart tenke: Åh, du skal jo jobbe sammen med denne personen, dere passer utrolig godt sammen, sier Kari, og spøker med at hun kanskje kunne hatt en karriere som matchmaker.

Kombinert med en solid dose nysgjerrighet og veldig lav terskel for å spørre, gjør det at man kan innhente den kompetansen man trenger for å få det beste mulige resultatet.

Jeg har jo egentlig ikke den faglige bakgrunnen, men gjør mitt beste for å årelate kunnskap fra fagfolk, og jeg spør og graver veldig mye. Når jeg da har fått den informasjonen som trengs kan jeg da være veldig tydelig på hva jeg vil. Jeg har et veldig godt nettverk som jeg kan snakke med, og opplever også at når jeg snakker med folk på den måten får jeg også mye hjelp tilbake, forteller Kari entusiastisk.

Å være operasjef på en distriktsopera skiller seg fra andre jobber i kulturledelse på mange områder, og blant annet må man hele tiden være bevisst sitt samfunnsansvar. I Ringsakeroperaen har man blant annet hatt språkpraktikanter, en ordning som allerede har ført til store ringvirkninger.

Jeg har alltid ment at språk er en av de beste måtene å integrere mennesker. For en stund tilbake ble jeg presentert for en bulgarsk kvinne som het Plamena Dicheva, hun var scenograf og kostymedesigner. Hun hadde ingen kontakter her, og kunne heller ikke norsk. Da fikk vi ordnet det slik at hun kunne være med oss som frivillig, og lære seg språket i samme slengen. Nå er hun deltidsansatt hos oss som produksjonskoordinator, og har en god karriere som frilans scenograf med oppdrag i flere operahus i Norge!

På denne måten gjør Ringsakeroperaen en virkelig forskjell i samfunnet, og Kari gleder seg stort over å kunne være med å hjelpe frem på denne måten. Og denne historien er på ingen måte unik, et spesielt synlig bevis på dette er i årets oppsetning av La Boheme.

Under pandemien var det en lokal operasanger fra distriktet som flyttet hjem igjen fra Salzburg for å finne seg et levebrød sammen med sin utenlandske kone. Det var flott for oss, for vi kunne bruke ham i vår oppsetning av Jegerbruden, men vi fant også plass til hans kone, Sassaya Chavalit, som er en utmerket sopran. Hun kunne i utgangspunktet ikke norsk, men vi inkluderte henne i operakoret, og sørget for språkopplæring som språkpraktikant samtidig som vi fikk en egentlig overkvalifisert sanger på kjøpet. Og nå er det hun som synger hovedrollen Mimi i vår oppsetning av La Boheme, sier Kari med merkbar stolthet og entusiasme.

Som leder i en semiprofesjonell organisasjon er det viktig å kjenne godt til hva som gjør at man både utvikler menneskene i organisasjonen samtidig som man jobber fremover for et kunstnerisk resultat. Dette påvirker både arbeidsmåte og valg av samarbeidspartnere.

Alle distriktsoperaene i Norge har sin egen forhistorie, og det som er kanskje er spesielt for Ringsakeroperaen er at det er de frivillige som ER selve operaen. I 1979 var det en entusiastisk gjeng med frivillige som startet med opera, og etterhvert så har det vokst og profesjonalisert seg i stadig større grad. Så har de ansatt noen til å organisere alt sammen, men de viktige å huske på er at det er vi som hjelper de frivillige, det er ikke de frivillige som hjelper oss, sier Kari med ettertrykk.

Dette har hun med seg i arbeidet med å velge ut de profesjonelle kreftene som skal bidra i produksjonene, det er ikke bare faglige kvaliteter som veier tungt når man skal caste en stor produksjon.

Vi ser så klart først på kompetansen, det skal være dyktige artister og sangere. I tillegg ønsker vi gjerne å ta vare på på de som livnærer seg som utøvende kunstnere i Innlandet. Men utover det er det utrolig viktig at det er mennesker som skjønner settingen, og kan bidra til å løfte oss både kunstnerisk og som et felleskap. Vi kan fint bytte ut en sanger eller en dirigent fra produksjon til produksjon, men dersom de oppfører seg på en måte som gjør at de frivillige ikke ønsker å komme tilbake så har vi ødelagt for oss selv. Uten de frivillige er det ingen Ringsakeropera, og da har vi et kjempeproblem, sier Kari, og understreker dermed viktigheten av å ta vare på frivilligheten og dugnadsånden.

Men når man treffer balansepunktet perfekt så kan man forløse et utrolig potensial, og Kari er full av lovord om teamet hun har med seg på årets produksjon av La Boheme.

Dirigenten vår nå er helt fantastisk, hun er veldig krevende og engasjert, men hun gjør det også på en måte som gjør at alle vil strekke seg ekstra langt for henne, sier Kari engasjert, og fremhever det som en drømmemodell for hvordan samarbeidet fungerer på sitt beste.

Og hvordan ser fremtiden ut for Ringsakeroperaen?

Vi fikk nettopp egentlig oppfylt ønsket vårt med en økning på statsbudsjettet som gjør at vi kan flytte våre produksjonsfasiliteter til nyoppussede lokaler. Vi har også fått midler fra Sparebankstiftelsene DNB og Hedmark til nytt utstyr. Da åpner det seg med en gang nye muligheter, og vi kan samarbeide enda bedre med lokale lag og foreninger. Til nå har det begrenset seg litt, men nå er mulighetene mye større! Vi er for hele Innlandet fylke, og kan nå samarbeide med alle som vil jobbe med oss!