Torsdagstanker fra Arvid Engegård
Arvid Engegård er kjent både som solist, kammermusiker og dirigent. Han er primarius i en av Norges mest anerkjente strykekvartetter, og er jevnlig gjestedirigent i våre fremste orkestre. Hva var det som gjorde at Arvid kom til å dirigere, og hva er egentlig likhetene og forskjellen på en dirigent og en spillende leder.
Tidlig i karrieren min mens jeg var i Salzburg var jeg konsertmester i et kammerorkester som ble ledet av min fiolinlærer Sandor Vegh. Han begynte å lede kammerorkester etter et langt liv som fiolinist, og helt på slutten av sitt liv begynte han også å dirigere. Jeg vet egentlig ikke helt om man skal kalle det dirigering, jeg føler på mange måter at mye av det jeg lærte om å dirigere kom der som konsertmester, siden det var jeg som måtte tolke og lede alt med fiolinen min. Det kom jo nesten aldri en tydelig impuls når vi skulle starte, bare en vag og rund bevegelse. Men den impulsen rommet også flere århundre med musikk og kultur, det var helt enormt, sier Arvid med stor innlevelse.
Under årene i Østerrike var det kanskje ikke dirigering som var fremst i tankene, men noen år senere havnet han i en situasjon der han skulle lede en samtidsmusikkfremførelse i Norge med et lite kammerorkester og solist. Det viste seg at de hadde fryktelig liten tid til innøving, og Arvid hadde dermed ikke noe annet valg enn å stille seg opp og dirigere gjennom prøven og konserten. Og som man sier, resten er historie.
Jeg opplever at det er veldig mange fellestrekk mellom å være konsertmester og å dirigere, og det er en nær fysisk forbindelse i hvordan man kan vise en karakter og tempo. En virkelig god dirigent er en del av ensemblet, og kan få med seg musikere bare på pusten og en tydelig gest, sier Arvid. Men samtidig som gestene har klare fellestrekk er man også avhengig av å kunne separere et slikt kroppspråk fra instrumentet, og evne å kommunisere dette kun gjennom gestikk. Og denne evnen er det på ingen måte gitt at alle er forunt.
Å lede en gruppe musikere som fiolinist behøver ikke være spesielt vanskelig, bare du setter i gang et strøk på en overbevisende måte, så kan man få mange musikere til å følge helt automatisk. Likevel finnes det mange geniale instrumentalister som ikke evner å sette i gang en eneste tone i et orkester dersom de skal dirigere. Det krever noe ekstra, en annen type fysisk forbindelse med musikken, understreker Arvid.
Den største forskjellen kommer til syne i hvilke muligheter man har underveis i musikken, som dirigent stiller man med et annet verktøyskrin enn man gjør som ledende konsertmester.
Som spillende leder skal man jo lede selv om man ikke kan taktere. Men da er man også avhengig av mye mer øving og tid til instruksjon. Det er veldig vanskelig å lytte og orientere seg om alt det som skjer i et orkester samtidig som man kanskje har kompliserte ting å spille selv, og da er det en del ting man kun kan gjøre som dirigent. Det er bare som dirigent at man virkelig kan lytte til enkeltstemmer, høre balanse, og styre enkeltmusikere eller grupper mens det pågår. En spillende leder har man bare den muligheten om man stopper og gir instrukser.
Det er et annet aspekt ved musiseringen som også kommer veldig tydelig frem når man tar skrittet fra konsertmesterplass til dirigentpodiet, en må være langt mer bevisst på hva man faktisk skal gå inn og lede.
Min første feil som dirigent var at jeg ville være involvert i hver eneste tone til hver eneste musiker i hele orkesteret absolutt hele tiden. Det sier seg selv at da ble det mye kaving. Orkesteret spiller jo av seg selv, og trenger ikke nødvendigvis dirigenten så veldig ofte, sier Arvid som gjerne søker klarhet i sin egen dirigering. Et langt liv som ensemblemusiker har også lært ham mye om hva en musiker ser etter hos en dirigent.
Jeg vet ikke om det nødvendigvis har så mye for seg å drive med så veldig forseggjorte og detaljert ting på podiet, om det alltid har en egentlig funksjon. Det er mye man ikke kan eller behøver å dirigere, det viktigste er gjerne rytme og karakter. Enkelhet er ofte det beste, når jeg har dirigert komplisert samtidsmusikk får jeg ofte høre fra musikere at det de trenger aller mest er tydelige enere slik at de vet hvor de er! Jeg mener egentlig at noe av det viktigste man gjør som dirigent er å angi karakteren i musikken. Så for min del har jeg faktisk begynt å gå bort fra å slå taktarter, hvor du beveger hendene mellom enerene er fort mindre vesentlig for musikerene enn at du viser en tydelig retning og karakter i det du gjør, sier Arvid og føyer umiddelbart til at det såklart avhenger av verk og orkesterstørrelse. Men spørsmålet står ved lag, trenger man absolutt alle figurene når man dirigerer Mozart eller Beethoven, eller kan man klare seg med de musikalske gestene som skal til for å troverdig formidle en karakter?
Rent prøveteknisk har man jo en fordel som dirigent ved at en kan løse mye i selve øyeblikket, men det er spesielt en øvingsteknikk Arvid har tatt med seg fra øverommet som også har sine fordeler i et stort orkester.
Jeg bruker mye tid på å øve langsomt, både for meg selv og i små eller store grupper. Når alle involverte har følt hver eneste akkord på kroppen, kjent på alle modulasjoner og tonearter, og virkelig fått det inn i ryggmargen, da har man en felles mulighet til å komme inn i materien som man ellers ikke har mulighet til. Det er noe jeg alltid liker å gjøre, og nesten alt av egenøving for meg foregår langsomt. Om du ikke kan spille det godt langsomt, kan du ikke spille det fort. Man finner karakteren på hver eneste akkord, og ofte faller også intonasjonen på plass. I et stort orkester gjør jeg gjerne det på enkelte passasjer. I den settingen kan man kanskje risikere å bli litt upopulær, men jeg mener at dersom det fører til en god konsert er det det eneste som teller.
For Arvid er også fokuset på selve musikken i sentrum under forarbeidet, det tekniske er et verktøy som kan komme på plass når man har en tydelig og klar ide om hva man ønsker å formidle.
Jeg bruker veldig mye tid på forberedelse, gjerne flere måneder i forkant av et prosjekt. Jeg analyserer musikken grundig, og spiller fra partituret både på fiolin og piano. Det er også viktig for meg å forberede stemmematerialet, jeg skriver inn strøk i alle strykestemmene, og tidvis til og med fingersetninger. Først de siste dagene før jeg møter orkesteret tenker jeg på hvordan jeg skal løse ting dirigentteknisk. Og når man står der er det utrolig viktig å kunne lytte, det handler ikke bare om deg, du må ta hensyn til hvem som sitter foran deg. Det er tross alt viktig at det er kammermusikk, også når man er dirigent, understreker Arvid, og bringer med det tilbake en av de mest grunnleggende likhetene mellom instrumentalisten og dirigenten.
For Arvid sin del så var det en rekke tilfeldigheter som gjorde at han kom inn i dirigentyrket. I bunn lå en brennende pasjon for musikk og formidling, og det for Arvid falt det naturlig at dirigering ble en annen måte å uttrykke dette på. Men det er ikke dermed gitt at det er den riktige veien for alle, det er viktig at gryende dirigenter finner sin vei for å tenne flammen.
Jeg tror det er like mange veier til å bli dirigent som det er dirigenter. Det gjelder uansett hvilken bakgrunn man har. Men en bør gjerne studere musikk fanatisk, kanskje uten å primært tenke på direksjon. Man må rett og slett lyse av musikk- og fremførelseskultur. Jeg vet ikke om det egentlig kan læres, det er noe man har i seg som man kanskje må vekke til live eller oppdage. Følelsen at musikk er hele livet og absolutt alt. Jeg tror nok mange har det i seg, man trenger kanskje bare en inspirerende lærer, eller en skjellsettende konsertopplevelse til å forløse det. Slik sett synes jeg Dirigentløftet er fantastisk, om man møter det riktige forbildet kan man så et lite frø hos noen som virkelig kan vokse til noe stort. Når det da blir så stort at det blir selve meninga med livet, da kan selve arbeidet begynne.