Torsdagstanker fra David Morton

David Morton er kornettist, dirigent og musikkonsulent for NMF Innlandet. Han har sin bakgrunn fra brassbandtradisjonen i England, og har gjennom mange år som musiker møtt på mange ulike aspekt av ledelseskulturer. Det første vi lurer på er hva som var den største forskjellen da han kom over sjøen til Norge. Hva er den mest grunnleggende forskjellen i å drive et ensemble i England versus Norge?

Den største forskjellen i ledelseskultur jeg merket meg da jeg kom over til Norge var at det er veldig ulike syn på hierarki. Jeg kom fra en kultur der de som satt på ledende plasser og var flinkest til å spille også tok mest plass både faglig og sosialt. Det var overhodet ikke vanlig at de som satt lenger bak egentlig hadde noe de skulle ha sagt, forteller David. Og i toppen av denne næringskjeden fant man dirigenten, som hadde veldig stor innflytelse på de aller fleste områder i den daglige driften

Amatørkorpsene i England er langt mer preget av dette, dirigenten har enorm påvirkning, og bestemmer i stor grad selv. Dirigenten er dermed i stor grad den som styrer ambisjonene og alle aspekt rundt den daglige driften, mens i Norge er det mye mer styrt av medlemsmassen, forteller David, og innrømmer at det tok litt tid å venne seg til akkurat denne forskjellen.

Det er fordeler og ulemper med alt, men alt i alt synes David det har mye godt i seg å fordele ansvaret. Det krever dog også sitt av absolutt alle involverte dersom man ønsker et virkelig godt resultat.

For meg så handler det om kvalitet og kompetanse. I et musikkutvalg kan du for eksempel ha tre av de beste musikerene i ensemblet, men det vil fungere utrolig dårlig dersom de bare tenker på seg og sitt. Samtidig kan du ha et utvalg bestående av folk som kanskje ikke er så veldig dyktige til å spille eller har store ambisjoner, men de tenker kanskje mer helhetlig og skjønner hvilke begrensninger og muligheter man har til rådighet. Dersom det er et spesielt stykke musikk man ønsker å spille bør man også vite hva det krever av et ensemble og enkeltmusikere, og hva det kreves for å komme dit. Det er utrolig krevende for en enkeltmusiker å bedømme en helhet og hva som trengs for å oppnå et felles mål, og derfor er det en stor oppgave å skulle sitte i et musikkutvalg, sier David, og understreker at dette er noe han møter i ensembler på alle nivå. Og her vil gjerne den faglige kompetansen til en dirigent spille inn, og være en avgjørende faktor for å fatte de rette beslutningen.

Jeg jobber blant annet mye med at det er de riktige menneskene som skal sitte i styre og stell. De som er med må blant annet være veldig oppdatert, de er nødt til å lytte til utrolig store mengder med musikk, slik at de kan ta informerte valg. Jeg synes også det er deilig med forskjellige meninger, da kan man få istand en god dialog, og ha en god diskusjon om hva det musikalske innholdet skal være. Jeg er også veldig opptatt av å delegere ansvar, folk må få oppgaver som er tilpasset sine styrker og evner. Skal man som principal fordele stemmer innad i en kornettgruppe kan man ikke bare tenke på hva man ikke vil spille selv, det er viktig å se på helheten og finne ut hva som er best for ensemblet.

David jobber som tiden som musikkonsulent i NMF Innlandet, og tar med seg flere av tankene sine om ledelse i sitt arbeide der. Og han er ærlig på at han ser et stort potensial i hvordan man kan strukturere ledelsen i mange av ensemblene.

Jeg opplever litt for ofte at folk ikke vet hvilke krefter de har tilgjengelig, hva de skal gjøre for å hente det frem, og er litt for ubevisste om hva som er oppnåelig. Kanskje rett og slett redde for å drømme? Jeg kunne gjerne ønsket meg at vi hadde enda større fokus på kvalitet i ledelsen, er man sikker på at man har de beste til å styre eller dirigere ensemblet sitt, spør David, som bruker mye tid på å tenke ut hvordan han kan hjelpe sine medlemmer med å bli flinkere til å nyttiggjøre seg av både intern og ekstern kompetanse. Ikke minst gjelder dette innen rekruttering.

Når folk sier til meg at det er for mange korps, snur jeg heller om på det og sier at utfordringen er at vi har for få musikanter. Det beste er å få flere til å spille, og ikke minst å fortsette! Om man ser på tallene er det ikke mangel på aspiranter, men vi har en mangel på ungdommer som fortsetter. Da mener jeg at vi er nødt til å endre måten man tenker på. Vi er nødt til å ha kvalitet på det første møtet med instrumentet, og da kan man ikke bare hanke inn den første instruktøren man kommer over, det er viktig at vi ser på hvordan man kan bli bedre, sier David med stor tyngde og entusiasme.

Dette er såklart ikke en skute man kan snu på en femøring, og David mener nøkkelen ligger i generell kompetanseheving og bevisstgjøring. Og da er det viktig å kunne nå ut til sine medlemmer på en god måte.

Det er nok mange i ulike korpsstyre som er ganske fornøyde med opplegget de har for unge, eller sin egen kompetanse. Da er det kanskje ikke opplagt at man ser kritisk på sin egen innsats, og ser hvor mange som faktisk fortsetter etter et eller to år. Og for flere så handler det kanskje egentlig ikke om at de trenger å bli så mye bedre, men at vi i felleskap må bli mye flinkere til å dele av våre kunnskaper og erfaringer, sier David, som ønsker å finne gode måter å engasjere og nå ut til alle sine medlemmer innad i NMF. For mulighetene og potensialet er utrolig stort, og David undres av og til om hva man kunne oppnådd dersom barn og ungdom fikk den riktige inspirasjonen eller inputen.

Hvor mange barn er det egentlig som blir eksponert for virkelig kvalitet? Hva kunne du blitt om du fikk møte en stjerne når du var barn, hvor ville du vært dersom du fikk møte Dudamel eller Messi da du var 9 år gammel, spør David retorisk.

Jeg mener man kan oppnå mye bedre kvalitet bare ved å være bevisst på hvem man engasjerer. Det er styrene som engasjerer dirigenter og instruktører, og da er man nødt til å velge folk med riktig kompetanse. Med feil valg så vil man oppleve at mange talenter slutter før de egentlig har fått sjansen til å utvikle seg, sier David, som selv er ganske direkte til musikkutvalg når han blir hyret som dirigent.

Når jeg blir spurt om å være dirigent spør jeg alltid tilbake, hvorfor ønsker dere akkurat meg som dirigent? Hva er det dere trenger, og hva ser dere i meg? Jeg kan gjerne da oppleve ganske vage svar, og en ganske lav bevissthet om hva det er de faktisk ønsker, forteller David, som ser det som sin rolle og plikt å gå inn med en visjon og en plan om å oppnå det man ønsker. Og aller helst i felleskap med korpset, et musikalsk ønske som er godt rotfestet i både styre, musikanter og dirigent.

Med en god plan og et felles mål er det ikke så mye som skal til for å få folk til å skjønne hva de har potensial til å gjøre. Man må være bevisst på hvordan man henter ut det beste i musikerene, og hvordan man kan være den beste motivatoren. Jeg vet at jeg har store forventninger som dirigent, men det er også fordi jeg vet hva som er mulig!