Torsdagstanker fra Berit Cardas

Foto: Magnus Skrede

Det er mange som gjør en stor innsats for barn i landet vårt, dirigenter for barnekorps og barnekor, frivillige som stiller opp, og et grunnfjell av mennesker som gjør en innsats for at unge skal få ta del i opplevelser. Men det er knapt noen som gjør det på samme måte som Berit Cardas.

Gjennom sitt Gåsehud-prosjekt har hun fulgt utvalgte skoleklasser i ett helt år, og lært dem utdrag fra noen av de største klassiske musikkverkene, både med sang og bevegelse. Alt kulminerer i en stor konsert sammen med orkester, og for noen knappe uker siden fylte hun og barna hele Oslo konserthus i en konsert sammen med Oslo-filharmonien. Hvordan tar man fatt på en slik oppgave?

Det som kanskje er litt spesielt med å lede Gåsehud-konsertene er at man skal egentlig styre en gjeng med motstandere, sier Berit helt innledningsvis.

Vi som har jobbet med musikk hele livet vet hva det vil si å fores av en drøm, det er det som gjør at du orker å plukke opp instrumentet hver dag, og være disiplinert nok til å stå i det harde arbeidet. Disse ungene jeg møter har ikke akkurat den drømmen, og jeg må alltid starte prosjektene med å plante et lite frø, en ide om hva det kommer til å bli, forteller Berit, og legger ikke skjul på at det første møtet gjerne er preget av en viss skepsis. Da har man ikke noe annet valg enn å starte på toppen.

Jeg begynner alltid med å fortelle hva det er de skal få være med og oppleve. Da gjesper de gjerne, og viser sjelden den store entusiasmen. Det er jo heller ikke rart når de ikke aner hva en slik konsert faktisk vil innebære. Da sier jeg at dere tror det ikke nå, men dere kommer til å elske det når vi kommer frem til konserten. Av og til synker dette inn tidlig. Men jeg har også opplevd at den oppdagelsen først har kommet ved første møte med orkesteret, forteller Berit. Og det krever sitt når hun også blant annet er kompromissløs i musikkvalg, dette er ikke akkurat musikk som barna blir eksponert for til vanlig.

Jeg åpner ikke for om musikken vi gjør oppleves som god eller dårlig musikk. Jeg sier at det er denne musikken vi skal gjøre, og det godtar de stort sett. De er akkurat i den alderen at de ikke helt har kommet dit at noe er kult eller ikke kult. Samtidig minnes jeg å ha lest at det skjer noe spesielt rundt 14-års alderen. Den musikken du elsker da følger deg resten av livet. Så klarer vi å plante noe da, så er det noe du vil huske for bestandig, utdyper Berit

Metodikken som brukes underveis er en hårfin balanse mellom gulrot og pisk. Å holde på interessen og oppmerksomheten til en skoleklasse med sterkt varierende motivasjon er ikke nødvendigvis den letteste oppgaven man kan ta på seg. En av de tingene som har fungert bra er når man klarer å involvere elevene ekstra godt.

Vi hadde med en gjeng jenter som var veldig aktive turnere. De var i utgangspunktet overhodet ikke interesserte, men våknet litt til liv når de fikk ansvar for å vise bevegelsene til de andre i koret, samtidig som de flinkeste også fikk gjøre turnøvelser foran orkesteret. Det endte med at de lærte seg utenat en lang koreografi til Kastcheis dans fra Ildfuglen, og sluttet av hele dansen med en perfekt timet salto helt på slutten. Når de da spikret landingen i synk med orkesteret, så er det et øyeblikk de alltid kommer til å huske.

En av hovedtankene bak er at barna fortjener alltid kvalitet, det er ingenting som er FOR bra til unger. Derfor er det også en viktig del av premisset at konsertene skal være på et høyt kunstnerisk nivå, også sett fra et profesjonelt ståsted.

Det er mange som heier på prosjektet av kolleger, men jeg vet ikke om alle også skjønner hvor bra konserter det faktisk blir av dette. Vi skal ikke glemme at musikken er bra, og at det er en viktig egenverdi at det man presenterer er skikkelig god musikk. Jeg er for å skyte spurver med kanoner musikalsk, det skader ikke å satse på slike konserter, dette er minst like viktig som alt annet man gjør, sier Berit med stor innlevelse

Bak hele kongstanken om Gåsehud-prosjektet er det heller ikke bare en ide om å introdusere klassisk musikk til barn, eller å la de få en stor konsertopplevelse. Etterhvert har det begynt å handle om noe større, verdien i å kunne konsentrere seg i en verden der oppmerksomhetsspennet er redusert til noen få sekund, verdien i å stoppe opp og være i et øyeblikk eller delta i et langt forløp.

Nå har jeg gjort dette over en periode på 15 år, og jeg begynner å merke en forskjell i utviklingen hos barn som skremmer meg. Jeg pleier alltid å slutte av øvelsene med en lek der vi sitter helt stille og lytter til musikk, og så går jeg rundt og blunker forsiktig til hver en, som et signal på at de kan reise seg og gå. Det har stort sett gått bra, men nå er det nesten umulig. Barna klarer ikke å se om du ser på de, eller om man ser på den som sitter ved siden eller bak, forteller Berit, og er rask til å legge til at dette er en uniform tendens som går igjen uavhengig av skoler og bakgrunn. Utviklingen går raskt, og rokker ved noe av det mest fundamentale vi har i livene våre, evnen til å se hverandre.

Vi har brukt tusener og millioner av år på å bygge opp en felles forståelse av hva som skjer når fire øyne møtes, og det ser nesten ut som vi er i ferd med å kaste det ut av vinduet i løpet av noen få år. Hvordan skal det gå når man skal søke kontakt, bli kjent, kaste et blikk tvers over et stort rom eller gjennom en gruppe med mange mennesker? Det er så klart store krefter i sving her, men da er det så viktig at vi introduserer de for en arena der dette er en del av samspillet, de må få øve seg på å se og bli sett!

Noen av skolene som har vært med i prosjektet er fra områder som preges av utfordringer. Klasser som sliter under manglende oppfølging, fravær av strukturer og orden, lærere som ikke skjønner eller interesserer seg for hverken prosjektet eller den pedagogiske tanken bak. Selv for en ildsjel som Berit koster det da å motivere seg gjennom motbøren, og det blir de små lyspunktene som da gjør at man holder ut. Og man kjenner på at dette handler om noe større.

Dette prosjektet er ikke bare koselig, jeg mener det er livsviktig, og kan utgjøre en stor forskjell. Alle opplevelser av en slik størrelse setter spor, dette er kanskje første gangen noen av disse barna føler de blir sett utenfor hjemmet sitt. Og når jeg ser barna som er så stolte under konserten, selv om de var alt annet enn entusiastiske underveis. Jeg ser barna ser på foreldrene sine, og er så kry over det de gjør. Alle får ta del i den samme opplevelsen, alle får ta del av den samme applausen og bravoropene fra en fullsatt konsertsal. Når og hvor ellers i livet får du mulighet til det, spør Berit retorisk. Ett år på et slikt prosjekt kan føles uendelig, men når Berit ser resultatene som kommer i kjølvannet så kommer tanken om at dette burde vært over mye lengre perspektiv.

Jeg tenker av og til at jeg burde hatt en førsteklasse inn på prosjektet, og fulgt de helt frem til syvende klasse, for å se om man kunne gjøre en forskjell. Jeg vet ikke om det lar seg gjøre, eller hvordan. Gjennom de årene jeg har gjort dette har jeg hatt med over 1000 barn, og det er alle mennesker jeg bryr meg om, og der jeg kjenner alle ved navn. De blir også knyttet til meg, kanskje fordi jeg krever, og passer på at jeg ser hver eneste en? Sammen har vi sett hverandre, og det er kanskje noe alle trenger, uansett alder.