Tirsdagstanker fra Magnus Brandseth
Det er lite tvil om at Magnus Brandseth er en musiker som gjerne går egne veier. Helt siden han ble vikargodkjent på tuba i daværende Forsvarskorpset Vestlandet i den unge alder av 16 år, har han ikke vært redd for å utforske mulighetene som ligger i instrumentet. Det er da kanskje ikke så rart at han også valgte å pense inn på dirigering etter relativt kort tid. For en snau måned siden førte han Smørås Skolemusikk til topps i EM, en stor prestasjon og seier for hele skolekorpsbevegelsen. Så hva er det som motiverer Magnus, og hvordan jobber han for å gi den samme motivasjonen til sine musikere?
Jeg har alltid synes det er gøy når det låter bra. Jeg kan huske første gang jeg kom til Hordaland Ungdomskorps som ung tenåring, og plutselig satt i et korps med mange andre gode musikere. Jeg begynte rett og slett og le fordi jeg syntes det var så bra. Den følelsen har alltid trigget noe i meg, jeg ønsker at det skal være kvalitet. Når vi som korps får det til å stemme både teknisk og musikalsk, og opplever at publikum sitter igjen forbløffet, da er det moro! Det er litt arbeid som skal til for å komme dit, men de opplevelsene gjør det verdt arbeidet, forteller Magnus. I bunn av den nitidige øvingen som må ligge i grunn ligger en erkjennelse av et lagarbeid, alle er nødt til å være med på sin lille del av lasset.
Det er avgjørende for meg at alle kjenner seg viktige, og forstår at sitt bidrag er helt avgjørende for resultatet. Et brassband kan tenkes på som et orgel, alle har hver sin pipe og hver sin viktige funksjon. Jeg gjør mitt beste for å bygge opp under dette både i metodikk og instruksjon, forteller Magnus.
I Smørås Skolemusikk har vi et aldersspenn fra 9 til 19 år, og det er klart det er en utfordring å sørge for at det fungerer både for de eldste og de yngste. Selv barn i den alderen skjønner nivå og nivåforskjeller, og kanskje akkurat derfor er det avgjørende at de føler at de kan bidra med det de gjør. Det kan være at jeg passer på å fremheve at akkurat den tonen er viktig i helheten, eller at man hjelper de ved å skrive stemmen litt om, slik at det lar seg gjøre at de kan prestere etter sitt eget nivå, utdyper Magnus. Tanken om personlig oppfølging gjennomsyrer også hele organiseringen av korpset, det er et team på flere instruktører som jobber med instrumentgruppene hver uke, samt at det er en egen dirigent til juniorkorpset.
Magnus legger ikke skjul på at det krever mye både av korpsmusikerne og ledere for å komme helt til toppen, og heller ikke Smørås Skolemusikk var uberørt av ettervirkningene etter pandemien.
Under pandemien var det en utfordring at vi ikke kunne inkludere juniorene slik vi ønsket i hovedkorpset. Det er viktig å å få kjenne på det miljøet man er en del av, og juniorene våre da fikk ikke denne muligheten på samme måte. Det var derfor spennende når vi startet opp i høst å se hvordan vi kunne håndtere nivåforskjellene, det var ikke gitt at vi skulle kunne vinne EM denne sesongen. Da måtte vi finne gode roller der de kunne gjøre en forskjell, og de yngste har virkelig måttet strekke seg dette året. Samtidig har de vokst enormt på det, forteller Magnus, og avslører en sterk indre kultur i korpset.
Det har lenge vært en ganske kompetetiv kultur der man ønsker å prestere i korpset, og jeg har vært opptatt av å sørge for at vi har en god prosess på veien til resultatene. Når vi da lager en god kultur der alle sammen bidrar, så blir det nesten en bivirkning at korpset kommer i en posisjon der de er i stand til å prestere på høyt nivå i konkurranser. Det er en sterk motivasjon i det å skape en så kjekk og verdifull arena som mulig å tilbringe fritiden sin på, som gjør at man ønsker å være med og bidra. Vi har ofte medlemsmøter der vi diskuterer disse tingene, barna skal alltid skjønne at det er verdifullt at akkurat de er der.
Mye av tankegodset rundt lagkultur har Magnus tatt med seg fra sine rundt 20 år som tubaist i Eikanger Bjørsvik.
Jeg tror nok jeg har tenkt på denne måten om lagarbeid ganske lenge. Det er få ting som slår følelsen av å dra lasset sammen som et lag, det er virkelig stas når alt stemmer og det låter skikkelig bra. Å spille i Eikanger når vi har vært på vårt beste har føltes som å spille i en kvintett med 30 musikere. Det er blant annet fordi det har blitt en kultur for å lytte, alle vet hvem de skal følge og hvor lytteankeret sitt er, forteller Magnus, og utdyper videre.
Det trengs jo trening for å komme dit, men jeg forsøker blant annet å være med og skape grunnlaget for en sterk gruppeledertradisjon i Smørås. De får hele tiden klar beskjed om hvor de skal lytte, og jeg oppmuntrer til å ta ansvar og lede.
Siden skolekorps av natur er en en veldig formbar masse er det med andre ord også viktig å introdusere gode vaner tidlig. Dette er barnas første møte med en god ensemblekultur, og forhåpentligvis noe som vil følge de resten av livet. Men like viktig er det at ønsket om utvikling og progresjon må komme innenfra.
Det er viktig at ungene vil dette selv, og har en forståelse av hva man prøver å få til. De er nødt til å skjønne at det går opp og ned underveis, det er ikke alle dager som er like morsomme. Da må man også tørre å ikke bare gå for det som er gøy eller fristende i øyeblikket, men orke å investere i noe på lang sikt. Da får man jo gjerne igjen med renter om man legger ned innsatsen, sier Magnus, og utdyper mer om sin egen rolle i denne prosessen.
En ting som er felles både for barn og voksne amatørmusikere er jo at de kommer jo til øvelsen av egen fri vilje. Da føler jeg det er mitt ansvar å sørge for at prøven er så god som mulig for alle involverte, musikerne skal helst gå hjem med et smil om munnen. Det er kanskje ikke alltid jeg får det helt til, men det er alltid det som er målet mitt.