Tirsdagstanker fra Martin Wåhlberg

Foto: Rob Wheal

Å finne musikere med sterke tanker om hva en dirigent skal være og kunne er en særdeles enkel øvelse. Omtrent alle har sine egne meninger og preferanser, og kvalitetskriterier kan variere like mye fra ensemble til ensemble som fra person til person.

Men minst like viktig kan det være å se på veien inn til yrket, hva er det som motiverer til å ønske å bli en dirigent og en leder, og hvordan kan man bruke sine egne styrker og spesialkunnskaper til å få prosjektet sitt til å fungere, samtidig som man søker en faglig og personlig utvikling?

I 2020 ble Orkester Nords innspilling av Gretrys opera «Raoul Barbe-Bleu» fremhevet av BBC Music Magazine som en av de beste operainnspillingene i 2020. Dirigent for prosjektet var Martin Wåhlberg, en barokkcellist som knapt hadde hatt en eneste dirigenttime i forkant av innspillingen. Hva er veien som gjør at en musiker velger å gå veien fra cello til dirigentpulten med i utgangspunktet så liten erfaring med dirigering?

Jeg kommer fra en familie der det alltid har vært stor interesse for tidligmusikk, og jeg var relativt tidlig med å starte et ensemble som vi da kalte Trondheim Barokk. Etterhvert som prosjektene vokste mer og mer, ble det også til at vi inviterte inn dirigenter fra utlandet. Samtidig så tok ofte prosjektene våre utgangspunkt i mine egne ideer, og jeg kjente på et tidspunkt at vi ikke ville utvikle oss som et ensemble dersom vi hele tiden overlot sluttresultatet til eksterne dirigenter, forteller Martin, som avslører at å gå over til å styre selv var et større steg enn han muligvis hadde sett for seg.

Det var et stort steg for meg å gå fra å spille til å stå foran og lede orkesteret. Samtidig kom det på et avgjørende punkt der jeg skjønte at det var nødvendig for vår videre utvikling som ensemble. Men jeg må jo innrømme at jeg gjerne ville spille cello også, så det var faktisk litt sårt det også, deler Martin.

En ting som gjør at Martin skiller seg kraftig ut fra andre dirigenter er hans akademiske bakgrunn. Parallelt som han studerte cello på konservatoriet i Paris studerte han også fransk 1700-tallslitteratur på Sorbonne, og tok sin doktorgrad i Frankrike. Nå er han ikke bare utøvende cellist og dirigent, men er også professor i litteratur på NTNU i Trondheim. En kombinasjon de færreste kan vise til, og en unik kilde til bakgrunnskunnskap som dirigent.

Det er kanskje en litt uvanlig kombinasjon, men jeg føler veldig sterkt at min litteraturkunnskap er en styrke for meg. Veldig mange av mine musikalske ideer springer ut fra det jeg leser om musikken i datidens samfunn. Blant annet er det utrolig mye litteratur som beskriver hvordan musikken ble opplevd av de menneskene som var der, og man kan finne mye om hva som er skrevet og sagt om musikken. Paradoksalt nok opplevde jeg da jeg studerte at det var veldig lite kontakt med miljøene på universitetet, ingen av de største spesialistene på litteratur kjente til de mest anerkjente dirigentene for tidligmusikk, sier Martin, og forteller videre hvordan det som startet som parallelle studieløp etter hvert ble sammenfallende interesser som gav utrolig mye inspirasjon.

I og med at jeg helt fra ungdomstiden har kjørt dobbelt opp med både skole og musikk, har jeg vært vant til den måten å jobbe lenge. Etter hvert som interessefeltene har nærmet seg mer og mer har disse to smeltet mer og mer sammen. Så når jeg nå jobber med opera, så er jo det litteratur. De to interessene møtes, og jeg tror at det kan være med å gi meg en litt annen inngang til innholdet. Det er ikke slik at jeg synes det er artig å gjøre historiske undersøkelser for at det skal bli på en bestemt måte, det er mer at jeg ønsker å gjøre et dypdykk i den mentaliteten som rådde på den tiden. Og med den bagasjen er det kanskje enklere for meg å prøve ut nye musikalske løsninger. Før vi spilte inn operaen av Gretry var de fleste innspillinger av hans musikk ganske sukkersøte, og det er virkelig ikke det som reflekteres i teksten. Der er det et helt annen budskap vi ønsket å få frem, sier Martin.

Men, man kommer ikke unna at det å dirigere er et eget fag. Forutsetningene er de beste når man har den faglige ballasten på plass, men hvordan løser man overgangen til å dirigere når man har null erfaring på forhånd. For Martin sin del så innebar det adskillige aha-opplevelser.

Det var en stor overgang for meg å begynne å dirigere, det var langt vanskeligere enn jeg trodde! Jeg er nok velsignet med en solid dose naivitet, for jeg var virkelig overbevist om at dette skulle gå bra. Og det er bra, ellers så hadde jeg nok aldri turt å gå i gang med det. Nå er ikke dirigenter som spesialiserer seg på tidlig musikk uansett kjent for å være spesielt teknisk dyktige, kanskje tvert imot, og mange tidligmusikere har kanskje en ide om dirigenter som noe fremmed som strengt tatt ikke hører hjemme i musikk fra den tiden. Den tanken har jeg forsåvidt tenkt selv, men der føler jeg at jeg tok grundig feil. Etter jeg kom over det første sjokket så ble jeg slått av hvor mye mer effektivt man kunne jobbe, og hvor stor påvirkningskraft man har til å påvirke musikken mens den fremføres. Det er da veldig interessant å lese hva komponisten Gretry sier selv om dirigenter, han mener helt klart de er viktige. Det står masse om hvordan de kommuniserte og ledet, det er overhodet ikke anakronistisk å ha en dirigent selv i barokkmusikk, forteller Martin entusiastisk.

Under samtalen vår er Martin hele tiden særdeles ærlig på hva han kan og ikke kan med dirigentyrket, og forteller historier og anekdoter om egne erfaringer og tilbakemeldinger fra mer eller mindre velmenende medmusikere. Samtidig så lyser det gjennom en grunnverdi i å stole på sin egen kunnskap og det resultatet man sikter på. Kombinert med en vilje til å lære viser det seg å være en kraftfull kombinasjon.

Det er utrolig mye man skal beherske, og det var som sagt en stor overgang for meg. Samtidig vil jeg faktisk si at jeg mener prosjektene våre har gått mye bedre etter at jeg begynte å dirigere selv. Det kommer av at det nå er en klar linje i alt vi gjør fra start til slutt, det er en rød tråd som går gjennom hele prosjektet. Jeg skal innrømme at jeg har blitt veldig overrasket over at det at jeg begynte å dirigere skulle være med på å løfte ensemblet, men det er samtidig veldig positivt og motiverende for meg. Jeg har både mye å gi, og å lære som dirigent, og det må jeg være ærlig på. Men vi står i det sammen, og prøver å gjøre det aller beste av de ideene vi har. Og jeg synes egentlig det er bra å få fordype seg, jeg gjør mye heller færre prosjekter i løpet av et år, slik at vi kommer virkelig godt inn i stoffet!