Tirsdagstanker fra Harald Eikaas

Harald Eikaas er et kjent navn for mange, enten som dirigent, tidligere leder i NMF, eller nå som avdelingsleder for kunstfagsutdanningen på Universitetet i Stavanger. Med et så bredt erfaringsområde som leder, hva mener Harald kjennetegner en god leder og dirigent?

Jeg har alltid ment at det er en dirigents plikt å gå på podiet med et smil og godt humør, og sørge for at noe skjer med de som sitter der og musiserer slik at de får en god opplevelse. Dypest sett begynner alt der, ledelse handler jo om å forløse en energi. Personlig har jeg alltid hatt det som et mantra, både som dirigent og leder, forteller Harald, og utdyper videre.

De gangene jeg er lærer eller mentor spør jeg alltid studenten om hva de kan overlate til ensemblet, rett og slett om hvordan de kan lære seg å tørre å stole på sine musikere. Man skal alltid invitere inn til en prosess, så er det da heller viktig å finne det balansepunktet der man er i stand til å lede musikerne på en måte som gjør at de også er bevisstgjorte og engasjerte, ja rett og slett investert i det man ønsker å skape sammen.

Selv om det umiddelbart er mange likheter mellom organisasjonsledelse og dirigering, så er det også et par merkbare forskjeller. Harald trekker med en gang frem tidsaspektet og den umiddelbare kontakten man skal ha med sine musikere.

Som dirigent jobber man ofte på et langt mer operasjonelt plan, man har gjerne ekstremt konkrete mål som må oppnås på svært kort tid. Det er overhodet ikke sikkert det er tid eller plass for langvarige eller store prosesser. Man kan så klart også jobbe langsiktig som dirigent, men det hviler til stadighet et ekstremt kortsiktig perspektiv over det man gjør. Å stå på podiet er på mange måter en improvisert handling, uansett hvor mye man forbereder seg. Det skjer alltid noe der og da, og det skal man forholde seg til, og ta raske beslutninger. Det kan til og med være mindre viktig hva man bestemmer seg for, det viktige er at man opererer raskt, understreker Harald, som likevel kjenner at han har tatt med seg mye erfaring fra dirigentpodiet inn i sin lederrolle.

Denne følelsen av give and take, den følger med meg. Du har noe å formidle, og så er du nødt til å ta det som kommer tilbake og forholde deg til det. Denne dialogen mener jeg bør være allmenngyldig i ledelse, forskjellen er bare at den skjer i litt mer slow motion i forhold til hvordan det fungerer i et orkester, sier Harald muntert. Men med sin bakgrunn i flere leire, hvordan opplever Harald forskjellen mellom musikalske ledere, og ledere i andre områder?

De gamle grekerne snakket i sin tid om de tre begrepene Ethos, Logos og Pathos: Ethos handler om etikk og troverdighet, man er i bunn og grunn et godt menneske og har rett til å stå foran og lede. Logos handler om at man har ferdigheter i det man gjør, og er kunnskapsrik. Pathos står for et engasjement og at man har troen på det man formidler.

Det siste punktet, Pathos, ser jeg musikalske ledere gjerne har i rikt monn, vi har en grunnleggende pasjon for det vi gjør i musikken. Det kan jeg til gjengjeld til tider savne hos ledere på andre felt, der stopper det gjerne ved det kunnskapsbaserte punktet, Logos, forteller Harald, og utdyper videre.

Hele poenget til de gamle grekerne var at disse tre områdene fungerte best når de var en helhet, de var ideelt sett uadskillelige hos en leder. Skulle man oppnå et helstøpt og godt resultat var du avhengig av en solid dose av alle tre. Der merker jeg gjerne en forskjell på de ulike ledelsesfeltene. Samtidig så er det kanskje ikke så mange dirigenter som er veldig oppdatert på organisasjonsteori og den slags, så vi har vel også litt å lære, spør Harald spøkefullt.

Og det er kanskje ikke et helt lett spørsmål når man snakker om å utdanne og dyrke frem unge dirigenter, lar det seg i det hele tatt gjøre å utdanne ledere? Dypest sett, hvordan kan man gå frem, og hva ser man etter?

Veldig enkelt sagt så har vi en dirigentutdanning, så underforstått så mener vi jo at det lar seg gjøre å utdanne ledere. Men det er klart at dette er et veldig vanskelig spørsmål å besvare klart og tydelig, det er veldig mange element som skal på plass i en utvikling. Ideelt skal en student finne sin egen vei, og utvikle sitt eget kunnskapskart. På veien frem dit vil en få et utall av oppfordringer og meninger som en selv er nødt til å filtrere slik at det passer med sitt eget verdikart og sin egen kunstneriske personlighet.

Det er heldigvis plass til veldig mange ulike dirigenttyper i verden. Det som gjerne kjennetegner de aller største er jo at alt går opp i en slags symbiose uansett hvordan de velger å løse utfordringene, det er rett og slett hel ved. Og jeg ser gjerne etter det når vi ser på aktuelle kandidater, er dette noen jeg selv kunne tenke meg å spille for i et orkester? Man merker relativt fort om det er en streng som vibrerer på innsiden, utdyper Harald.

Som avdelingsleder så får Harald brukt mye av sin kompetanse på daglig basis, og akkurat denne delen av jobben er noe av det han verdsetter aller høyest.

Det at jeg får brukt alt jeg kan om musikk i mitt daglige virke er viktig for meg. Hver dag møter jeg studenter og kolleger, og det er godt å vite at det er en faglig innsideforståelse for hva de jobber med, og hvilke prosesser de gjennomgår. Jeg mener det vi gjør er utrolig viktig for fremtiden til norsk musikkliv, gjennom utdanningen vår driver vi også med danning av nasjonen Norge!