Tirsdagstanker fra Marius Astrup Thoresen
Denne sesongen fokuserer vår ukentlige intervjuserie i Dirigentløftet på ulike former av ledelse, og det er et felt som dekker utrolig mye, både i og utenfor musikklivet. Det er likevel ikke til å komme unna at å dirigere bortimot 100 gutter i alderen 6-10 år tilhører det som mange vil betegne som risikosport, hva er det som skal til for at barn sitt høyeste ønske er å få synge Mozarts Requiem for full hals? Og hva kreves da av dirigenten?
Leder og grunnlegger av Bislet guttekor er Marius Astrup Thoresen, en mann med minst like mye energi og vilje som enhver uregjerlig guttegjeng.
Det var flere grunner til at jeg startet Bislett guttekor. Jeg ble inspirert av en god venn fra studietida som hadde startet et guttekor litt før meg, og i tillegg hadde jeg flere barn på Bolteløkka skole som jeg ville gjøre noe for. Til sist kjente jeg også at jeg ønsket å ha en arena der jeg kunne øse ut energien min, noe å legge sjela mi i. Om man skal starte opp noe slikt fra bunn tror jeg det er viktig å ha en slik drive i bunn, jeg la virkelig alt inn i oppstarten av dette koret. Jeg kjempet ekstremt hardt i oppstarten for at koret skulle bli en suksess, jeg ville at det skulle være et stort og robust kor, og da må du være på ballen i absolutt alle små og store ting for å lykkes, forteller Marius energisk.
Denne energien gjør seg gjeldende i koret og er helt gull når man skal rekruttere, her blir absolutt alle triks tatt i bruk. Fra et første møte (med iskrem) i allsalen på skolen, via tett oppfølging av foreldre både på mail og sms. Emnefeltet i rekrutteringsmailene er skreddersydd for å skille seg ut i en overfylt innboks, og inneholder heller link til en morsom video med sang enn tørr og saklig info.
Aller først måtte jeg jo tenke etter hvordan man kunne rekruttere gutter til et kor, det har jo helt andre utfordringer enn for et jentekor. Jeg kjørte først på med noen kjerneverdier, blant annet raske karbohydrater i form av hver sin first-price is, og trykket egentlig på alle knapper jeg kan tenke på for å skape et godt og sosialt miljø, forteller Marius entusiastisk. Virkemidlene er alt fra filmkvelder til å sørge for at miljøet gjør at nærmest alle guttene ønsker å være en del av dette. Målet er så mange guttesangere som mulig fra hvert trinn fra de går i 2 klasse, minst 20 i året. Et hårete mål for enhver kordirigent, og i alle fall når erfaringen som fra før var relativt begrenset.
Jeg skal innrømme jeg ikke hadde mye erfaring med kor fra forhånd, så alt dette ble nærmest en slags gründeropplevelse for meg. Samtidig tror jeg det kan være noe bra i det når man ønsker å skape noe nytt! Jeg er veldig målrettet, og ønsker gjerne høyt tempo og mye energi. Samtidig er jeg veldig ambisiøs, guttene synger gjerne Bach allerede fra 3 trinn. Vi har Mozart Requiem som et slags nav i vårt repertoar, og jeg tenker at når man er kommet til 5 klasse skal man kunne være med og synge hele requiemet. Men så er jeg da også veldig nøye på å variere med andre sanger, slik at de ikke dør av for tungt repertoar, ler Marius.
Praten med Marius går både på innpust og utpust, og det er tydelig at det er en dirigent som liker å ha høyt tempo og mye energi på sine prøver. Og det er kanskje akkurat det som skal til for å holde styr på en gjeng med gutter i sin mest uregjerlige alder?
Jeg hadde en helt klar ambisjon om at vi skulle ha en stor klang, det skulle ikke være puslete. I motsetning til andre etablerte kor har ikke vi en grunnklang som man kunne gli inn i, den måtte vi skape selv. Jeg drev kanskje nesten litt rovdrift i begynnelsen, jeg ønsker mye lyd og mye energi. Når jeg da dirigerer har jeg et mål om å ha mer energi enn de, og det går en grense der for meg på 20 sangere samtidig, da klarer jeg å vekke de som sover, og stoppe de som tuller. Jeg er veldig mye armer og bein, og mangler helt den rolige autoriteten som noen har. Min stil er veldig energisk og rar, men samtidig merker jeg at guttene blir veldig trygge på meg, sier Marius, og fortsetter om viktigheten av tillit.
Jeg tror veldig på å behandle alle unikt, noen trenger å skjerpe seg, mens andre gjør virkelig så godt de kan, selv om det ikke nødvendigvis synes. Det er ikke like lett å vite alltid hvordan man skal løse det, jeg er nødt til å stole på intuisjonen. Det er en komplisert balanse å finne ut av, men jeg føler jeg lærer mer etterhvert.
Marius innrømmer at den litt uortodokse tilnærmingen til korledelse også smitter over på den kunstneriske og metodiske delen av arbeidet. Det er ikke mange lærebøker som forfekter at synging av full hals er den beste metoden. Samtidig er det merkbart hvordan ting faller på plass likevel.
En av de tingene jeg har lært er å stole på en utvikling, det skjer mye naturlig av seg selv i stemmen. Jeg føler egentlig at jeg har funnet en formel som fungerer for oss, og jeg lar de synge lyse toner med en gang, gjerne sterkt og mye. De skal få bruke stemmen og kroppen sin. Jeg vet at mange av mine sangervenner sikkert hadde drept meg for min metodikk, i miljøet er det jo et stort fokus på en sunn og god teknikk, og at man ikke skal presse stemmene i en tidlig alder.
Men jeg har opplevd flere ganger at gutter jeg har hatt i koret har nærmest på egen hånd fått stor utvikling, gutter som i starten gjerne har strukket hals for å komme opp i register begynner av seg selv å legge passasjer i hodeklang uten at vi har jobbet med det. Det er akkurat som at naturen finner sin egen vei og det skjer på egen hånd. I den alderen restituerer de seg fort, jeg tror det kommer av at de har med seg hele kroppen og kjenner at dette er virkelig gøy, sier Marius, og forteller engasjert videre.
Det er utrolig viktig at vi gjør dette, og engasjerer ungene. Dagens unge risikerer å gå glipp av så mye kultur og naturopplevelser på grunn av skjermbruk, i en helt annen grad enn hva vi hadde som barn. Nå konkurrerer man med dopamindispenseren (skjermbruk, red. Anm.), så da tenker jeg at man har ingenting å tape på å gi et tilbud. Jeg er ekstrem flink på å overtale foreldre til å hjelpe barna å fortsette, grunnen til at mange slutter i en aktivitet er gjerne at de møter en motbakke, og da er det vårt ansvar som foreldre å hjelpe de over!