Tips til musikere som ønsker å dirigere

Voksenåsen- Senter for svensk-norsk samarbeid og Dirigentløftet inviterte denne høsten til intensivkurs for musikere med en sterk ambisjon om å dirigere eller videreutvikle sin dirigering. Da kurset er på korona- pause inntil videre, kommer her i første omgang en liten “intensivartikkel” fra en samtale med Eivind og Andreas som hadde gledet seg til å holde kurset.

Om veien til dirigentyrket

Andreas: At jeg ble dirigent beror mest på at min pappa er dirigent. Jeg tenkte aldri at jeg skulle bli det, men det fantes hele tiden rundt meg. Egentlig tenkte jeg å bli trompetist, hvilket jeg også ble, men så dirigerte jeg mer og mer og sluttet å spille for å fokusere fullt og helt på direksjon. Men i bunn har jeg en orkestererfaring som trompetist i symfoniorkestrene i Stockholm.

Eivind: Jeg spilte fiolin og trompet og ble tidlig glad i orkestersamspill og var med i 6- 7 orkestre. Jeg var en amatør i ordets rette forstand, at man elsker det man gjør. Jeg var konsertmester i flere av orkestrene og fant ut at jeg hadde et talent til å lede, og til å skape stemninger med hendene. Jeg valgte riktignok en annen vei, men etter et år på NTNU med matematikk og studier til sivilingeniør, begynte jeg imidlertid å studere musikk og fiolin for å bli dirigent, så min vei er litt annerledes.

Andreas: Selv om vi har litt ulik vei, deler vi opplevelsen av lykken i orkesterspillet. Når du befinner seg i samspillet, så forstår du hvor fantastisk det er. Og om du har et talent for å være leder eller dirigent, opplever du at et samspill må ledes og det kan jo trigge til å ville ta det steget å ville bli dirigent. Orkesteret i seg selv er en inspirasjon for å ville gå et steg til for å bli dirigent.

Det beste dirigentuniversitetet

Eivind: Hvis du som orkestermusiker har dirigentambisjoner, sitter du jo på første rad, på orkesterplass bokstavelig talt, for å kunne observere de dirigentene du jobber med. Ved å gå over fra å tolke dirigenten intuitivt og spille på impulsene man får til å prøve å analysere hva som skjer. Hvordan reagerer orkesteret på impulsene som kommer?  Hva er det som er likt i impulser og spilleteknikk? Er det sånn at dirigenten beveger hendene sine i en hastighet som passer med min strykebue? Ja, kanskje det er en grunn til det?  Hvis dirigenten beveger hendene raskere enn buen, kanskje det betyr at han vil ha en klang som er lettere?

Begynn å analysere alle de hundre tusen impulsene du får i løpet av et år, fra alle de dirigentene du jobber med og begynn å analysere. Hvorfor kjennes det annerledes? Hvorfor responderer jeg som jeg gjør og hvordan kan jeg bruke min instrumentale erfaring i mitt dirigentvirke?

Det er veldig mange ting du kan ta helt intuitivt fra å spille et blåseinstrument, et strykeinstrument eller slagverk og over i dirigentyrket. Og når du finner de nøklene, tror jeg at du kan ta mange snarveier. Det er et håndverk - men det kan læres. Ved å gå fra å tolke intuitivt til å tolke analytisk kan du suge til seg så mye informasjon hver dag på jobb som du kan ta med deg når du skal prøve selv. Men det er jo kanskje lettere for en trompetist enn for en konsertmester, eller fiolinist , som spiller hele tiden.

Andreas: Her er jeg helt enig med Eivind. Den analytiske evnen er jo enestående bra å ha. Hvor mye musikkhøgskole vi enn går, må jeg fra et personlig perspektiv si at jeg har lært meg mer om direksjon ved å være analytisk i orkesterspillet. Ved å titte på dirigenten og forsøke å forstå: Hvorfor hender det når han eller hun gjør så? Hva er det ved kroppsspråket eller signalene som får orkesteret til å låte på den her måten?  Hvorfor spiller vi sammen?  Hvorfor spiller vi ikke sammen, selv om dirigenten forsøker å være veldig tydelig?

Om du er orkestermusiker og har dirigentambisjoner, går du på det beste dirigentuniversitetet ved å få se riktig gode dirigenter arbeide. Men det krever ydmykhet. Du må flytte deg fra din stol som musiker, billedlig talt, og sette deg ved siden for å kunne høre hvordan hele orkesteret låter, ikke bare hvordan du som musiker presterer.

Til forskjell fra Eivind som har spilt hele tiden, har jeg hatt hvor mye tid som helst til å se på all verdens dirigenter mens jeg teller pauser. Men den analytiske evnen må jo kobles til et håndverk. Visse prinsipper, og dirigentenes språk kan jo alle lære seg. Hvordan flytter vi hendene for å signalisere et tempo eller en karakter. Men det blir ikke troverdig før det blir et personlig signal.

Altså med personlig mener jeg: Dirigenten må med hendene spille musikken som den skal være. Så at du ikke bare tegner figurer og tror at det rekker. Det er ikke egentlig dirigering. Dirigering er å forme musikken med sin gestikk og mimikk, sitt uttrykk og sin person. Punktum.

Eivind: Det er ganske mange bratsjister som dirigerer i Norge, kanskje de har bedre tid til å studere?

Andreas: Min lærer, Carlo Maria Giulini, var bratsjist og han snakket alltid om opplevelsen av strykelyden innenfra fordi han hadde sittet midt i strykeklangen som ung orkestermusiker. Det hadde betydning for hans måte å forme strykeklangen på. Det hører man. Disse røttene i orkesterspillet de er ikke ubetydelige for en dirigents tolkning.

Eivind: Jeg husker godt når han dirigerte Radioorkesteret i Berwalhallen på slutten av sin karriere. For en lyd han skapte, en helt fantastisk klang.

Andreas: En riktig god dirigent kan signalisere hvilken klang eller lyd han vil ha, men gir i samme bevegelse også musikerne frihet til å spille på sitt beste. Det er det man kan kalle magisk, men det er det jo egentlig ikke. Kunsten å stole på orkesteret, at det er de som låter, men samtidig leder man arbeidet. De riktig store vet hvordan man gjør det.

Eivind: Som profesjonell musiker etter flere år, gjør man tanker om instruksjon etter å ha hørt dirigenter instruere sin gruppe. Tanker om hvilke instruksjoner som har funket best og ikke, er en uvurderlig kunnskap som du tar med deg videre. Du instruerer best din egen instrumentgruppe, men du kan bruke den ekspertisen til å få selvtillit på det og finne en bro til hvordan du kan instruere en instrumentgruppe du ikke kjenner. En orkestermusiker vil jo ha en spisskompetanse på sitt instrument som er ferskere enn dirigenter som bruker så mye tid på å studere partiturer og kanskje ikke har tid til å spille instrument lenger.

Finn ut hva som er likheter i måten å jobbe på, og hva andre grupper trenger, som pust for eksempel. Vær nerd og bruk kollegaene for alt de er verdt. Ta en tur bort til slagverksgruppen etter prøven. - Nå sa dirigenten at det var for mye klang i pauken. Hva gjorde du? Bygg opp en kunnskap og instrumental kompetanse ved å bruke kollegaene for alt de er verdt. Førstehåndskunnskap hver dag på jobb er et stort privilegium.

Andreas: Jo lengre bort man sitter rent fysisk fra dirigenten, jo mer svar får man på det man lurer på fordi det finnes et behov for å få et spørsmål fra dirigenten. Denne delen av orkestret teller mer pause enn andre, har mindre å gjøre og må fokusere på å få det de skal gjøre rett. Jeg har aldri fått et dårlig svar av en slagverker noen gang. Hvilken triangel skal man velge i Brahms 4 i scherzo satsen? Slagverkere har en mening og en klanglig oppfatning og er interessert i hva dirigenten vil ha. Den diskusjonen kan pågå i flere timer og det er et fantastisk verktøy.

Eivind: Man setter seg i respekt hos musikere på en annen måte for man viser at man tar inn alt. Ikke bare den store strykekroppen eller at brasskoralen låter rent. Jeg er en nerd selv og har lyst til å vite absolutt alt og jeg kjenner meg igjen i at når du spør om ting, åpner det seg en hel verden av kunnskap og ønske om å dele av seg, og det er veldig inspirerende.

I en historie fra et tsjekkisk orkester jeg jobbet i, brukte dirigenten orkesteret en del tid på å finne den tamburinen som låt riktig, og han ble ikke fornøyd før slagverkeren hadde tatt med en annen tamburin neste dag - alle hørte forskjellen. Orkestersjefen fortalte at siden den dagen kunne han be om hva som helst fordi orkesteret skjønte at han visste eksakt hva han vil ha og han at han ikke ga seg før han fikk det. Og at han lyttet i hele partituret, ikke bare i hovedlinjene.

Andreas: Det vi snakker om nå er viktig fordi det har sin bunn i at det orkesteret vil vite er jo dirigentens ide eller fantasi om klangen. Hva har du som dirigent egentlig tenkt om et triangel, eller hvordan vil du at trombonene skal låte? Her går det ikke an å lure orkestermusikerne for har du ikke en ide, skaper de sin egen syntese.  Skal du virkelig være en dirigent, må du vite hvordan du vil ha det og formulere det med hender, ansiktet og ord. Det er det orkesteret biter på, eller ikke. Orkesteret vil ha dirigentens kraft og visjon.

Om å lære håndverket

Andreas: Jeg tror at du blir troverdig som dirigent om du er nær ditt eget kroppsspråk. Troverdigheten synker om du ser at dirigenten gjør bevegelser eller mimikk som er øvet inn bare for at det skal se ut på en viss måte. Jeg tror at musikken som må strømme gjennom dirigentens kropp, må komme ut i gester som passer med dirigentens naturlige måte å bruke hendene eller ansiktet på. For det er da det blir sant.

Eivind: En viss koreografi må man jo lære seg. Orkesteret må skjønne når takten begynner og det er en del trafikkregler du må lære deg, spesielt i kompleks musikk. Men ta utgangspunkt i gestene du bruker som musiker, og prøv å fylle inn der du vet at ditt eget instrument ikke strekker til i forhold til musikken. Det vil si: Spiller du slagverk så skjønner du at det ikke strekker til forhold til å forme en strykerklang i Brahms, fordi det er ingen slagverksinstrumenter som har den slags sustain av sound.

Tidlig i min karriere ble jeg med på et kurs med Das Kritisches Orkester i Berlin. Der var det ingen professor som korrigerte hendene hit og dit, men det var musikerne som kom med feedback. Og det jeg husker var fascinerende med tilbakemeldingene fra musikerne fra Berlin filharmonien var at det gikk mest på at de ikke var interessert i overtydelige taktfigurer. Vi kan musikken vi spiller og vet hvor vi er i takten. Det vi har lyst til å vite er hvilke tanker du har om den klangen vi skal produsere. Og hvordan du vil at klangen skal forplante seg videre i en frase. Hvis du klarer å formidle den informasjonen, da respekterer vi deg mye mer.

Det var for meg en viktig påminnelse og samtidig en litt krevende beskjed å få. For som ung dirigent jobber du sjelden eller aldri på det nivået. Å være sammen er det eneste objektive kriteriet som finnes, men det er et mål å overbevise musikerne om å ha et høyere ambisjon enn å spille sammen - at man velger å være mer subtil, slik at alle lytter på en annen måte, slik at vi kan oppnå noe som er større.

Andreas: Jeg er helt enig. Når jeg har undervist korpsdirigenter, så kan jeg se et mønster i gestikken til blåsedirigenter fordi blåsere, i motsetning til strykere, har et punkt når lyden settes i gang . Blåsere spiller mer sustained ved å dirigere mer sustained. En trompetist er vant med å ta inn luft og sette i gang luften, og hvor klangen begynner setter seg i gestikken. Du kan med fremgang utnytte den andre gruppens måte å dirigere på. Ved å bruke "motsatt" teknikk kan du oppnå en masse andre ulike farger i orkesterklangen, og det tror jeg er viktig å eksperimentere med når man lærer seg å dirigere.

Det som er vanskelig med å lære seg å dirigere, er at den egentlige utviklingen jo ikke skjer før du står foran andre som skal spille. Utviklingen kan ikke skje foran et speil eller til en CD plate, for da er vi på det Eivind snakker om, om trafikkregler. Å følge en plate med Berlin filharmonien kan vi jo alle gjøre og ha glede av, men det har lite med å utvikle seg som dirigent. For det her med konsekvensen av det jeg gjør. Får jeg det jeg ber om? Det er det som utvikler oss som dirigenter. Det er da vi finner vår måte å uttrykke oss på, med hender, mimikk og kroppsspråk og av og til snakk, selv om vi jo skal snakke minst mulig.

Som dirigent har du uendelig med detaljer i hodet og når du står der, står du under hardt press, du er i øyeblikket hele tiden. Du må sende relevant informasjon og stole på at orkesteret forvalter den. Om jeg sender en beskjed til bratsjene, må jeg stole på at hornene også forstår at de må bidra her.

Eivind: Du må velge hvem du skal dirigere og lede og så må du ha ørene åpne for resten. Det er en basic ting, men Lorin Maazel sa en gang til meg etter en prøve med Mozart 40: «Du vet, i starten av denne symfonien dirigerer jeg fiolinene, men jeg lytter til bratsjene.» Du skal ikke være over alt med micro management, men være et samlende medium for musikken. Som i adagioen fra Mahler 4 hvor det ved nesten hver eneste harmoniendring ligger en pizzicato i kontrabassen. Du skal ikke dirigere kontrabassene, men du leder cellogruppen og så må kontrabassene lytte til melodien.

Andreas: Det er et veldig fint eksempel. Vi som dirigenter skal oppfordre til lytting. Samtidigheten sitter mye mer i lytting enn i gester. Sjansen for å få det sammen er større om du ikke dirigerer. Noe som er verdt å påpeke er at vi i denne samtalen har snakket mest om profesjonelle orkestre. Det er ikke helt det samme med et ungdomsorkester eller amatørorkester. Der kan du ikke forvente at bratsjene skal forstå at de er sammen med hornene, men du må ha en pedagogisk touch. Husk at dere er sammen med hornene. Claudio Abbados vanligste ord på en prøve var «Lytt!» Han fikk orkesteret til å lytte. 

Å være beredt

Eivind: Den svenske gudfaren Herbert Blomstedt sier «Du skal aldri dirigere et stykke for første gang». Hva mener han med det? Med det mener han at du med det indre øret har fått musikken så inn i hodet og kroppen at når du dirigerer, kjennes det verken for deg eller orkesteret som om du gjør det for første gang. Du har kommet mentalt mye lengre. Så kan man spørre seg om det er mulig. Karajan sier jo at du kan ha så mange tanker om et verk som du bare vil, men den endelige tolkningen din skjer i et fysisk møte, når du blir absorbert av klangen. Så Blomstedts ideal er ikke helt mulig å oppnå, men du skal ha en mental forberedelse klanglig av hva du vil oppnå, slik at du ikke oppfattes som så søkende på første prøve i hva du ønsker å oppnå.

Og hvordan gjør jeg det? Jeg prøver å memorere, hvis det er musikk som er mulig å memorere, slik at jeg kan ta med meg musikken ut. Så går jeg gjerne på lange turer hvor jeg forestiller meg musikken i hodet, visualiserer partiturer og klangene. Hvorfor husker jeg noen fraser og glemmer andre? Stiller eksistensielle spørsmål på vegne av musikken. Ser hvorfor komponisten har gjort valgene. Å studere et partitur godt er en lang prosess.

Andreas: Jeg leste et intervju med Bernard Haitink som ga råd til unge dirigenter: «Ikke tenk så mye på hvordan du ser ut, studer partiturene, be til gud og håp at du får en god dag». Det låter jo nesten litt sarkastisk, men det er det det handler om, å studere partiturene. Når du gjør et stykke for andre eller tredje gang, ser du så mange ting du ikke så første gang. Det er så mye informasjon og det er en slik dybde i disse kunstverkene. Vi er evige studenter og vi forandres gjennom en karriere, og det gjelder å forvalte alle erfaringer og ideer om hvordan man skulle gjort det i sin egen bank, i hodet eller i hjertet.

Eivind: Du har hele tiden valg når du dirigerer og du får jo ideer fra orkesteret hele tiden. Du får hele tiden valget mellom å være tro mot ditt indre øre og det å kunne ta imot det beste av det du får presentert på prøver. Uten å virke vinglete og som at du ikke vet hva du vil. Det krever masse erfaring, men om du lykkes med å også ta imot, skaper det en enda større tillit mellom orkester og dirigent fordi de forstår at du lytter og tar de med i prosesser.

Det er jo noe ved det å etter mange år som musiker på et svært høyt nivå,, å skulle bli fortalt at det du gjør skal du gjøre på en annen måte. Det er en psykologisk og pedagogisk utfordring du som dirigent skal være bevisst på. Det gjelder å finne en balanse mellom motivasjon og anerkjennelse, mellom å gi og ta.

Andreas: Om du som leser dette kommer til å gjøre ganske mange verk for første gangen, er det greit å huske at et profesjonelt orkester har gjort verkene mange ganger. Det vil si at du får en gave av erfaring fra orkestret, og den skal du forvalte og kombinere med din egen ide. Den samlede erfaringen i er profesjonelt orkester er enorm.

Eivind: Det er mange narsissister som har blitt dirigenter opp igjennom musikkhistorien, men mitt beste råd for å finne trygghet i lederrollen er å ha fokus på musikken og ikke på egen person. Jeg prøver å leve opp til dette og unngå å tenke på hva orkestermusikerne synes hele tiden. Om du hele tiden har fokus på musikken, spiller det ingen rolle om orkesteret liker deg eller ikke. Det tar presset vekk fra prosessen og tanker som hvem er jeg som vil at det skal fraseres sånn og sånn. Om du har fokus på musikken, alles felles interesse, ligger ikke lenger fokuset på rollen og relasjonen.

Andreas: Det Eivind sier er det det handler om. Så i kombinasjon med det, ligger det en forventning i orkesteret om at dirigenten skal lede arbeidet.  Orkesteret forventer et lederskap, men orkesteret har godt av at dirigenten formulerer at verket står i fokus. Om du skaper et slikt arbeidsmiljø har du et godt utgangspunkt i å nå frem med dine ideer. Det er jo helt likt hva Eivind sier, men vi skal love at vi avtaler før vi holder kurset, at vi ikke sier det samme dobbelt.

Eivind: Vi jobber jo i ulike verdener og vi jobber som regel alltid alene, så det er et stort privilegium å jobbe sammen av og til og det er jo interessant at vi i ulike land og ulike miljøer oppdager akkurat det samme. Det viser at musikk er et internasjonalt språk.

Eivind Gullberg Jensen har en omfattende internasjonal karriere ved flere av de ledende symfoniorkestrene og operahusene. Eivind har vært sjefsdirigent for NDR Radiophilharmonie Hannover og er fra 2021 operasjef for Bergen Nasjonale Opera. Han har studert med Jorma Panula og Leopold Hager, og holder jevnlig mesterklasser på ulike nivå.

Andreas Hanson er sjefsdirigent for Arméns musikkår, et av Europas største profesjonelle blåseensembler og gjester de nordiske symfoniorkestrene jevnlig. Han har i flere tiår undervist i direksjon på ulike nivå, blant annet på Kungliga Musikhögskolan i Stockholm og har studert med blant annet Andrew Davis og Carlo Maria Guilini.