Torsdagstanker fra Reid Gilje

Et kjent navn i både for amatører og profesjonelle blåsemusikere er Reid Gilje. Rett før påske var han med og ledet Strusshamn musikkforening til seier i elitedivisjonen i janitsjar-NM, og ble med det en av de ytterst få dirigentene som både har vunnet NM i brass og janitsjar. Et av de store varemerkene til Reid er evnen til å bygge ensembler, og han gjør seg klare tanker om hvordan han ser sin rolle foran et ensemble.

Noe som har opptatt meg mye i det siste er tanken om dirigenten sin kammermusikalske rolle i et ensemble. Det er en veldig spennende prosess som kontinuerlig pågår mens man spiller, der alle musikerene både sender ut og mottar signaler. Da ser jeg det som viktig å ikke stå i veien for dette, ikke stenge av disse bølgefrekvensene, men snarere åpne opp, sier Reid.

Men hvordan finner man så sin plass i denne kommunikasjonsflyten som dirigent og leder, hva kan man gjøre for å tilpasse en egen sterk musikalsk vilje med en stor grad av interaksjon?

Jeg tror vi dirigenter ofte lager ris til egen bak ved å detaljstyre for mye. Om musikere vennes til å bli fortalt alt de skal gjøre, vil det også ende opp i at ingen tar egne initiativ. Det begrenser uttrykket til ethvert ensemble, og man får ikke brukt evnene til musikerne på en sunn måte, forklarer Reid, som har mye mer tro på å bidra til at grupper kan bedre kommunisere seg mellom.

Det er i bunn og grunn samspillsteknikker vi snakker om. God musisering avhenger av at musikerne både kan sende ut og motta signaler. Her har dirigenten en viktig funksjon, noen trenger kanskje hjelp til å sende ut signaler, mens andre trenger hjelp til mottaket. Om man ønsker å samle uttrykket er det utrolig viktig at hele ensemblet er i stand til å levere og ta imot. De virkelig gode orkestrene er jo ikke bare samkjørte på tekniske ting som presisjon og intonasjon, men har også en intern enighet på et musikalsk plan. Om viljen eller evnen til lytting ikke er tilstede må man tørre å påpeke det, og jobbe godt for å hente det frem, sier Reid.

Lytting og samspill foregår på mange plan, helt fra å samkjøre seg med sin egen gruppe til å kunne lytte og være fleksibel for å tilpasse seg hva helt andre grupper og musikalske sjikt gjør. Og alt dette må ligge i bunn for at en dirigent virkelig skal kunne jobbe godt med både tekniske og musikalske element i musikken.

Det handler også om å være i stand til å orientere seg, om de som spiller det samme ikke er enige om presisjon og spillemåte er det i neste omgang vanskelig å skille de ut fra andre grupper. Om man derimot har antennene ute er det også enklere å analysere hvilken rolle man selv har, og kanskje slippe frem noe annet som er mer interessant, fortsetter Reid. Det er vanligere å tenke på denne måten i profesjonelle ensembler, men det er samtidig også fullt mulig å hente frem mye mer kammermusikalsk tenkning også hos amatører.

Jeg blir påminnet om dette når jeg for eksempel ser dyktige gjestedirigenter komme til de beste amatørensemblene. Da krever de gjerne umiddelbart at musikerene må komme med mer initiativ. Hvorfor skal musikerne være passive når de har et så høyt nivå og masse musikk å tilby? Jeg ser også at virkelig gode dirigenter har en egenskap til å kombinere en sterk plan med evnen til å tilpasse seg til signaler. Det kan kanskje se ut som de alltid har bestemt seg 100% for hva de vil gjøre, men det er utrolig viktig å kunne ta inn over seg musikalske signaler samtidig som man har en god overordnet plan, forteller Reid. I virkelig gale tilfeller kan planlegging ta såpass overhånd at man faktisk risikerer å komme mer i veien enn å være til hjelp.

Om du kommer til et ensemble og har planlagt på forhånd hva du skal fikse, kan du jo faktisk risikere å ødelegge noe som har løst seg selv siden sist, illustrerer Reid.

I årets utgave av NM i janitsjar gikk Reid helt til topps med det største korpset på NM, Strusshamn musikkforening som stilte med hele 88 musikere på scenen. Med et så stort ensemble ble den kammermusikalske jobben om mulig enda viktigere, og det var et av fokuspunktene i innøvingen av årets repertoar.

Vi har snakket en god del om hvordan vi kan slippe til det kammermusikalske i et så stort orkester. Jeg ønsker å kunne bruke det som en stor palett med mange farger, og at vi er bevisst på å slippe frem alle nyansene. Det kan fort ende opp som en eneste stor klanglig klump om man ikke er bevisst på dette, forteller Reid som har jobbet grundig med korpset over lang tid.

Den virkelige utviklingen startet kanskje i 2012, da hadde korpset 100-årsjubileum og rykket samtidig ned fra 2 til 3 divisjon. Jeg bruker å si at det er mye god energi i et godt nedrykk, og etter å ha kvalifisert seg tilbake til 2 divisjon, vant de faktisk divisjonen sin året etterpå. Jeg tror kanskje vi hadde litt flaks som gikk helt til topps i år, men samtidig så var korpset flinke til å være i posisjon og kunne ta imot når flaksen oppstod, forteller Reid. Det er alltid ting som skjer i en konsertsituasjon, og å ha trent på å åpne ørene viste seg dermed avgjørende for å kunne profitere fullt på dette når mulighetene oppstod.

Reid innrømmer at han er i en konstant læringsprosess om dette temaet, og også med et kammermusikalsk fokus som dirigent, kreves det av og til at man går inn og styrer. Og slik alle dirigenter har en indre dialog om egen utvikling har også Reid områder han kunne tenke seg å utforske mer.

Jeg ser jo når jeg ser opptak av meg selv fra scenen, at jeg ofte synes at jeg gjør litt for lite ut av meg. Det er nok mest fordi jeg ønsker å skape trygghet i ensemblet.  Men jeg ser også verdien i å få ut den siste gnisten og energien som de beste klarer å hente ut! Så der har jeg en stor jobb å gjøre. Det er bra man aldri blir utlært, avslutter Reid.