Mandagsmorgen med Øyvind Bjorå

Foto: Nikolaj Lund

Øyvind Bjorå har en lang bakgrunn som konsertmester i flere norske og utenlandske orkestre, og er for tiden konsertmester i Den Norske Opera & Ballett. I tillegg har han en stadig voksende dirigentkarriere, og har hatt stillingen som kunstnerisk leder for Arktisk Filharmoni sin Sinfonietta i Bodø samt dirigert så godt som samtlige norske symfoniorkestre. Hva er det som fungerer som kunstnerisk drivstoff for Øyvind?

Svaret fra Øyvind kommer usedvanlig raskt, og avslører hans kjærlighet til det musikalske øyeblikk.

For meg så er jeg nødt til å si at det er konserten som er det inspirerende, jeg elsker konserten både som publikum og som utøver! Den energien man opplever i de beste musikalske øyeblikkene er jo grunnen til at en ønsker å drive med denne jobben.

Øyvind karakteriserer seg også som en særdeles lykkelig konsertgjenger, og det faller han veldig naturlig å leve seg helhjertet inn i musikken.

Noen av mine aller beste øyeblikk i livet har jeg fått når jeg sitter i salen, det er noe helt unikt med å få sitte i en sal som Metropolitan Opera, å høre et av verdens beste orkestre spille i et fantastisk konserthus, eller å få høre kammermusikk av beste kvalitet. Jeg lever meg så veldig inn i musikken, det faller meg veldig naturlig å engasjere meg sterkt i det jeg hører. Jeg kan glatt bli så revet med at jeg nesten ikke klarer å sitte stille. Jeg må jo nesten le litt av meg selv til tider, når de mest kjente, vakreste, nærmest patetiske frasene synges eller spilles, så er det som jeg kan kjenne tårene presse på.

Også i en utøversituasjon er det energien i øyeblikket som henger høyt, og Øyvind innrømmer at han lar seg motivere og drives av følelsene i musikken.

Jeg er nok helt klart en musikkelsker snarere enn en musikkanalytiker, jeg blir ikke så mye revet med av papiret som av lyden, for meg er noten bare det som er nødvendig for å komme til musikkopplevelsen. Slik sett er jeg kanskje egentlig ikke en øveelsker eller leseelsker heller, men snarere en opplevelseselsker, avslører Øyvind. Ønsket og visjonen om en flott konsertopplevelse blir da det som fungerer som en kraftig drivkraft til å legge ned det nødvendige forarbeidet, sammen med en godt utviklet samvittighetsfølelse overfor egne ambisjoner og sine kolleger.

Jeg vet veldig godt hva som skal til av forarbeid, og har kanskje en innebygget redsel for å ikke være godt nok forberedt. Derfor jobber jeg alltid veldig hardt, og gjør mitt beste for å kunne det jeg skal så godt som mulig. Det er også noe av det jeg misliker selv, å oppleve dirigenter som ikke er godt nok forberedt, det har jeg vanskelig for å akseptere.

Og overgangen til dirigentplassen gav også en ny innsikt i hva som kreves for å få et godt nok resultat.

Når jeg gradvis begynte å gå fra konsertmesterplass til dirigentpodiet slo det meg hvilken enorm jobb det er å være tilstrekkelig forberedt som dirigent versus orkestermusiker. Jeg vil si det er usammenlignbart i forberedelsestid, du må være fullstendig på innsiden av musikken og det krever enormt med timer å virkelig kunne et partitur og vite hvordan du ønsker hver frase skal formes . Som dirigent er du i stor grad ansvarlig for hvordan andre opplever sin arbeidshverdag, og jeg kjenner jeg ønsker å gjøre alt jeg kan for at de andre på podiet skal ha en så god prøve- og konsertopplevelse som mulig. Og den jobben vil jeg si at jeg legger ned, til dels med glede, men jeg gjør det først og fremst for å være med og oppleve sluttproduktet med best mulig kvalitet.

Opplevelser som står frem som høydepunkt i hans dirigentkarriere er mellom annet en produksjon av Tryllefløyten på DNO&B, og en ganske nylig konsertproduksjon av Beethovens 7. symfoni med Trondheim Symfoniorkester.

Det spesielle med prosjektet i TSO var at vi hadde jobbet med prosjektet i lang tid på forhånd, og laget både regi og koreografi som ble utført sammen med musikken, med innøvde bevegelser i og rundt orkesteret. Og både når jeg spiller og dirigerer føles det nesten enda mer naturlig å hengi seg til musikken når det er med regi, det blir en naturlig del av det visuelle uttrykket.

Når opplevelsen og konserten er en så stor del av den indre drivkraft er en naturlig nok sårbar når en pandemi setter en brå stopper for all konsertvirksomhet. Og Øyvind innrømmer at han kanskje ikke har vært den som er best rustet fra naturens side mot en lang og ufrivillig koronapause. Men samtidig har pausen gitt han muligheter til å virkelig kunne verdsette ting i livet som det ellers er mindre tid tilgjengelig til.

Når en er vant med å leve et liv der dagene går fort forbi er det en ny opplevelse å plutselig ha så mye tid tilgjengelig. Og det har vært flott å kunne ha tid til og oppleve alt som livet ellers har tilgjengelig utenom familie og musikk, jeg har for eksempel fått gått mye på ski denne vinteren, og nå som våren kommer har vi en kolonihage der man kan jobbe og kose seg med hagearbeid. Så det er faktisk litt godt å se at selv om vi normalt sett lever i en herlig musikalsk boble så er det mye annet som er fint og meningsfullt når man kommer på utsiden.