Mandagsmorgen med Reid Gilje

For mange i det norske musikkliv ble den første februarhelga i 2021 litt annerledes enn hva som har vært normalt i en lang årrekke. Denne helgen har i en årrekke vært ensbetydende med et sydende liv i Grieghallen; en atmosfære fylt til randen av glede, spenning, mestring og forventning; toppet med avslutningsakkorder som har vibrert i betongveggene til langt utpå våren. Vi snakker så klart om NM i brass, et arrangement sårt savnet av mange musikere i år.

En av bautaene innenfor brass- og janitsjarbevegelsen er Reid Gilje, og det var derfor ekstra interessant for oss å ta en prat med ham denne uken for å snakke om inspirasjon. Reid har en lang fartstid både som dirigent og arrangør, han har dirigert et stort antall ensembler opp gjennom årene, og er også verdsatt for sine gode og velgjorte arrangement i diverse stilarter. For de som følger med på konkurranser har han en imponerende merittliste, toppet med seier i elitedivisjonen i NM Brass 2019 sammen med Eikanger- Bjørsvik.

Etter å ha deltatt i konkurranser i over 30 år har Reid bygget seg opp en solid erfaring, og retter derfor raskt søkelyset mot det han synes er viktig for en positiv og konstruktiv opplevelse.

Jeg må innrømme at jeg kjenner et savn til NM denne helgen, men kanskje ikke så mye til selve konkurransen, snarere til prosessen mot fremførelsen. Det er noe med tidsaspektet og fokuset som følger med en slik oppkjøring, en får krøpet så mye lengre inn i materien enn det en normalt sett har tid og forutsetninger til å få mulighet til. Du kan jobbe med å skjerpe detaljene, og har virkelig tid og mulighet til å forme og lage en egen historie i musikken. Jeg mener vi dirigenter driver med kommunikasjon både til musikerne og publikum, vi skal lage en fortelling med kapittel og avsnitt, og lage liv og uttrykk i setningene med utrop og spørsmålstegn. Og det er da veldig motiverende å ha så god tid til å både finpusse ensemblet og fremførelsen, og forberede alle til å gjøre sitt aller beste.

I tillegg til å berede grunnen for en optimal fremførelse er Reid opptatt av at alle må få kjenne på mestring underveis og på scenen, og han snakker varmt om den personlige veksten mange amatørmusikere kan oppleve i møtet med en så stor utfordring.

Tenk deg det, man har jobbet sammen over lang tid med utfordrende musikk, og får kjenne på det å sitte i Grieghallen og prestere i en presset situasjon. Det ligger så enormt mye mestring for en musiker i en slik setting. Og jeg føler at jo flere som kan gå av scenen med en god følelse av å få formidlet det de hadde øvd på, jo bedre lykkes vi i å bygge individene både personlig og musikalsk.

Selv om det ofte er fokus på konkurransedelen av helgen synes jeg personlig det er langt kjekkere og mer konstruktivt å evaluere konserten før resultatet kommer på kvelden. Da vet en gjerne best om en har oppnådd sine egne mål og kan kjenne på egen mestringsfølelse.

En slik mestringsfølelse gir gjerne en motivasjonsboost i seg selv, og en stor konsertopplevelse fungerer ikke bare som et punktum for en lang reise, men vil også gi drivstoff frem mot nye prosjekt. I mangel av dette er det viktig å finne nye måter å fylle opp tanken, og Reid har også sine tanker om hva man kan gjøre.

Normalt vil jeg si jeg får mye inspirasjon gjennom å jobbe, enten det er i møte med partituret eller med musikerne og publikum. Problemet nå er at vi mister dette samspillet, vi går glipp av den kommunikasjonen som vi vanligvis får gjennom å lage musikk sammen, og det er klart jeg kjenner på at dette ikke er tilgjengelig akkurat nå.

Men det som jo er positivt med denne stillstanden, er at en har mulighet til å sette av mye mer tid til å lytte på musikk. Få orientert seg i repertoar en ikke så kjent med. En har mer tid til å lese. Hente inspirasjon fra biografier, memoarer og annen litteratur. Også faglitteratur.

Det som jeg ser er felles for mange av de musikerne og personlighetene jeg leser om, er at de tør å gå sin egen vei, og er engasjerte. Det må være lov å engasjere seg, det må være rom for å være tydelig, og skal en få gjort noe er en nødt til å ta valg og stå for de! Det kjenner jeg er noe som er bra å ta med seg videre, og gir meg inspirasjon.

Og hva er det som motiverer Reid på andre siden av pandemien?

Konserten, det er jo nødt til å være konserten! Eller om jeg skal være mer spesifikk, egentlig er de beste opplevelsene i de øyeblikkene der mestringen skjer, og de kan jo like gjerne komme på en prøve som på en konsert. Man kjenner på en stor lykke når man merker det er god kommunikasjon mellom dirigent og musikere og vi deler en stor opplevelse. Så er det så klart ekstra kjekt når det skjer på en konsert med publikum til stede, og vi alle får ta del i det, sier Reid med et klart håp om konsertene og opplevelsene som er i vente.

Akkurat ordet kommunikasjon dukker opp i de fleste tema vi snakker om, og det tar ikke lang tid å skjønne at spesielt denne delen er viktig for Reid, også på et dypt personlig plan.

Det mellommenneskelige aspektet av yrket er veldig viktig, den delen stikker nok ganske dypt i meg. Jeg kom jo opprinnelig til Bergen for å studere juss, men musikken tok såklart mye av tiden min allerede da, både med spilling og dirigering. Det som vel gikk gradvis opp for meg da var at jussen egentlig kom mest til sin rett når kommunikasjonen hadde stoppet opp, og lover og regler begynte å tre i kraft. I musikken var det helt motsatt, med en gang man hadde satt i gang der var det kommunikasjon og samspill som gjaldt, og det var så mye mer tiltalende for meg å vie livet mitt til det. Og da ble det veldig lett og naturlig for meg å skifte over til den yrkesveien.

Det valget er det mang en musiker som gleder seg over i dag, og det er mange som deler Reids forventning om å få muligheten til å samle mange til store opplevelser snart igjen.