Mandagsmorgen med Maria Molund

Maria Molund har bakgrunn som tubaist, men falt mer eller mindre uforvarende inn i rollen som dirigent. Der fant hun nye sider ved seg selv, og fant også tilbake til gammel kjærlighet til musikken hun oppdaget som ungdom. For tiden er hun både aktiv blant amatører og profesjonelle, og har gjort seg bemerket for sin energi og entusiasme på sine prosjekt.

Det første møtet med klassisk musikk kom relativt sent for Maria sin del, men gjorde desto sterkere inntrykk, og dannet grunnlaget for en drivkraft og inspirasjon som driver henne den dag i dag.

Jeg har egentlig vært sent ute med veldig mye, jeg var vel 15 år før jeg for alvor oppdaget klassisk musikk på ordentlig, og opplevde at den virkelig traff meg. Jeg husker godt følelsen av å være fjortis med masse rare tanker og følelser i kroppen, og så finner man klassisk musikk og opplever at man virkelig skjønner musikken. Det vil si, egentlig var det som om den klassiske musikken skjønte meg, den ble som en forløsning for alt det rare og spennende som skjedde i hodet mitt, forteller Maria, som fremdeles trengte litt tid for å finne sin plass som musiker og formidler.

Jeg begynte å studere tuba da jeg var 19-20 år gammel, og følte at jeg kunne alt for lite og lå bak mine medstudenter. Jeg var også egentlig mest interessert i det jeg gjorde som tubaist, og var kanskje litt begrenset i mitt musikkspråk og uttrykk. Jeg merket også etter hvert at jeg manglet det kicket jeg hadde opplevd som ungdom, og det er litt begrensinger på hvor mye jeg følte jeg kunne uttrykke gjennom tubaen.

Da jeg var ferdig utdannet tubaist begynte jeg å dirigere enkelt og greit for å tjene penger, det var kort og godt ikke nok arbeid for meg som frilanstubaist. Men, jeg merket fort at jeg hadde talent for å dirigere, jeg fikk gode tilbakemeldinger, og jeg var dyktig til å engasjere folk. Slik sett kan man kanskje si at direksjonen fant meg snarere enn at jeg fant direksjonen.

Og Maria kom da fort frem til at dersom hun skulle kunne jobbe med ensembler og musikk som kunne gi henne det samme kicket hun kjente fra ungdomstiden var hun nødt til å lære mer om faget. Det førte først til et oppgjør med egne tanker om hva hun kunne bidra med i musikkverden.

Da jeg var ung var musikken så stor, og jeg følte meg utrolig liten. Jeg hadde konstant en følelse om at jeg ikke kunne bidra med noe, alt føltes som at det måtte gjøres på en spesiell måte, og det skulle på en måte passe inn i et skjema. Det passer min personlighet utrolig dårlig.

Dette skulle endre seg etter deltagelse på et dirigentkurs på Hell, der møtet med en dirigentlærer var det vennlige dyttet som skulle til for å ganske spontant søke på dirigentutdanningen i Manchester. Her ble hun tilbudt plass, og det åpnet seg umiddelbart en helt ny verden av muligheter og ideer for Maria. Og i Manchester begynte hun da også å finne tilbake til den opprinnelige driven som hadde inspirert henne tidligere.

Jeg kunne egentlig flaut lite når jeg dro over, og hadde kanskje tenkt før at dette var noe som bare flinkiser med full oversikt over litteraturen drev med. Men da jeg begynte på studiet oppdaget jeg at dette var helt fantastisk, og hadde virkelig lyst å lære mer! Og selv om jeg hadde mye som jeg trengte å lese meg opp på, skjønte jeg at det jeg faktisk hadde med meg er evnen til å engasjere folk, jeg elsker musikken og det bobler ut av meg. Det er en verdi hos meg som jeg liker å bruke, det er min styrke, forteller Maria med entusiasme.

Jeg har holdt på med dette på i over 10 år, og det som jeg mener får meg opp om morgenen nå er at jeg har funnet tilbake til den musikkopplevelsen jeg hadde som 15-åring. Jeg gleder meg til å jobbe med musikk fordi det gir meg noe, og jeg trenger ikke være best i alt så lenge jeg får fortsette å drive med det jeg gjør, sier Maria, og avslører hvordan denne musikkgleden har hjulpet henne til å utvikle sin spisskompetanse som dirigent.

Jeg trodde lenge at man som dirigent burde ha en spisskompetanse i et bestemt repertoar eller ha en spesiell kjennskap til en ensembletype, med andre ord en teknisk egenskap. Men mitt mål er at publikum og orkester skal elske musikken like mye som meg. Jeg vet at jeg er god på entusiasme og formidling, og jeg tror litt av grunnen til at jeg blir reengasjert er at jeg har en energi som passer godt til de prosjektene jeg jobber med.

Ett vellykket grep som Maria har tatt de siste årene er å knytte til seg et nettverk av kolleger som kan rådføre seg sammen og spille ball om faglige utfordringer. I tillegg gir det også støtte i en utfordrende arbeidshverdag, og er en konstant kilde til faglig og menneskelig inspirasjon.

For en del år tilbake tok jeg kontakt med noen kolleger og spurte om de hadde lyst til å danne en liten gruppe, et lite kollektiv av dirigenter, kan Maria fortelle om oppstarten til Oslo Dirigentkollektiv.

Å ha disse kollegene å snakke med er noe av det som har gitt meg mest de siste årene, og hjulpet mest til min utvikling. I tillegg har de endt opp men å bli noen av mine nærmeste venner. Det som er så bra med gruppen er at vi er fem dirigenter med helt forskjellige egenskaper og personlighet, samtidig som vi jobber omtrent på samme nivå. I stedet for å da grunne på spørsmål over lang tid, kan jeg heller spørre de om råd, og jeg får alltid umiddelbart svar og gode tips, forteller Maria videre, og oppfordrer alle dirigenter til å danne egne nettverk av kolleger som kan hjelpe og støtte.

Å ha dette nettverket har hjulpet meg utrolig mye i min jobb, og gjort meg langt sikrere som dirigent. Å dirigere er et ensomt yrke, og vi trenger støtte alle sammen. Som dirigent blottstiller man seg hver gang man stiller seg på podiet, og det er en naturlig beskyttelsesreaksjon å da rette fokuset for mye på seg selv og bli selvsentrert. Har man da en gruppe kolleger man kan lufte ut til og få utløp for alt det man tenker på hjelper det for å få beina ned på jorden og holde fokus på det som er viktigst i det vi gjør, nemlig musikken.