Mandagsmorgen med Eivind Gullberg Jensen

Foto: Bergen Nasjonale Opera

Eivind Gullberg Jensen har gjennom årene hatt en usedvanlig omfangsrik merittliste med oppdrag for de aller beste orkestre i den klassiske musikkverden. Han er ettertraktet både som inspirator, pedagog og dirigent, og har nylig startet som operasjef i Bergen Nasjonale Opera. For en dirigent som i årevis har vært vant med en travel jobbhverdag, bød nedstengingen i våren 2020 på en brå omstilling da kalenderen ble fullstendig tømt i flere måneder. Men det gav også anledningen til å finne ro og tid til refleksjon som kan oppleves som en sjeldenhet for en ettertraktet dirigent.

Jeg hadde en periode på tre måneder der jeg ikke dirigerte i det hele tatt. Det er den lengste pausen jeg har hatt i hele min karriere, og i starten var det et lite sjokk for systemet mitt. Men, det var samtidig virkelig deilig og annerledes å få så mye tid sammen med familien og barna, det så jeg på som en luksusendring. Å ha muligheten til å oppleve en hel vår uavbrutt, helt fra snøen smelter til fuglene begynte å synge, og kunne ha en lang kontinuitet i familiesamholdet hjemme sammen med barna mine opplevdes veldig sterkt. Jeg fikk også bokstavelig talt tid til å fordype meg i ting jeg aldri har hatt tid til før, slikt som å jobbe i hagen og stelle med planter og vekster. Slikt arbeid skaper en ro som en kanskje ikke alltid er flink nok til å finne og oppsøke, og denne roen kan man også ta med seg videre i arbeidet videre som dirigent og musiker.

Med en allerede fyldig karriere har Eivind rukket å oppleve tempoet i et hektisk internasjonalt marked, og gjort seg mange erfaringer gjennom årene. Opplevelsen fra våren 2020 gjorde det ekstra tydelig for Eivind hvor viktig det er å finne sin egen balanse, og skape rom og tid for refleksjon og fordypning.

Noe av det viktigste vi trenger som dirigent er indre ro, man vil helst unngå å være en oppkavet dirigent som flyr rundt fra by til by og tygger seg gjennom store mengder repertoar. Etter hvert som jeg blir eldre og får mer erfaring blir jeg stadig mer oppmerksom på å styre hastigheten på karrieren. Samtidig som jeg kjenner at jeg har holdt på med dette ganske lenge og lært enormt mye i løpet av årene, føler jeg meg langt fra utlært når jeg sammenligner meg med de gamle dirigentene som har jobbet med dette i over en mannsalder. Jeg opplever jeg har fått en ro og en ydmykhet den siste tiden som gir meg et nytt perspektiv, det finnes måter å brenne kruttet litt langsommere. Dirigering er noe som jeg fremdeles skal holde på med i mange år, og da innser man at karrierehoppene ikke nødvendigvis behøver skje over natten.

Balansen mellom å ta seg tid til å utvikle seg samtidig som man griper sjansene som oppstår byr på en utfordring for de aller fleste, og skaper et lite paradoks for dirigenter i etableringsfasen. Men selv om man er målbevisst i sin karriere mener Eivind det er viktig å gi seg tid til pusterom der det finnes.

Behovet for å ta seg tid er kanskje underkommunisert for unge dirigenter, men det er samtidig også stor konkurranse om mulighetene. Du er nødt til å være både dyktig og heldig på samme tid, og det ligger gjerne litt i sakens natur at når sjansen til et gjennombrudd oppstår griper man den og rydder plass til det som måtte komme. Det gjorde jeg også i min tid, og jeg kan huske det var utfordrende å balansere oppstart av en karriere med etablering av et familieliv på samme tid, forteller Eivind, og understreker behovet for å omgi seg med mennesker som kan gi gode råd og hjelpe til med en sunn utvikling.

Jeg kan nå nesten se på med skrekkblandet fryd når unge dirigenter gjør gjennombrudd. På den ene siden tenker jeg at dette blir utrolig bra, samtidig som jeg også håper de har noen de kan snakke med slik at de rekker å finne tilbake til seg selv mellom slagene. Ellers er det så fort gjort at man mister seg selv og ender opp som et produkt, det kan fort balle på seg når det går veldig bra. Det er for så vidt en balansegang for agenturer også, det er i deres og dirigentens interesse at produktet de tilbyr er bærekraftig og holder over tid.

Å gi seg selv tid og rom til å la seg inspirere blir da ekstra viktig, og avgjørende for å ha en sunn utvikling som dirigent. Det trengs balanse mellom å gi og ta, og også ha tid til å bare være.

En dirigent blir aldri bedre enn den forberedelsen man har gjort, og selv om man har en gudegave i teknikk og formidling er det viktigste å ha et personlig budskap med tyngde. Det kommer ikke av seg selv, man trenger tid til å internalisere musikken og få den godt inn i hele systemet. For at noe skal bli så viktig for deg at du ønsker å dele det må det sette seg dypt i kroppen, og det krever tid, forteller Eivind, og avslører at han gjerne bruker tiden under spaserturer for å la musikken synke inn.

Noe av det som har gitt meg nettopp inspirasjon de siste årene er spaserturene mine, der jeg kan memorere, bearbeide og prosessere musikk jeg jobber med. Nietzsche sa at alle virkelig store tanker er oppstått under spasering, og musikkuttrykket Andante betyr jo nettopp gående. Så for meg er det ikke ulogisk at musikk prosesseres godt når jeg er ute og går, da har jeg kanskje også med meg partituret, og kikker på det i ny og ne mens jeg går og nynner litt for meg selv.

Eivind har gjennom hele det siste året hatt en webinarserie som kalles «Be Prepared» for Dirigentløftet sammen med sin kollega Sascha Goetzel, der de har gjennomgått verk i standardlitteraturen for unge dirigenter. Det viste seg fort at dette ikke bare var givende for tilhørerne, men ble også en kilde til inspirasjon for Eivind og Sascha som opplevde nye sider ved verk de allerede kjente godt fra før.

Jeg kjente litt til Sascha fra Wien, og merket fort at vi hadde veldig god kjemi sammen når vi begynte å jobbe sammen. Når vi startet webinarene i den første lockdownsperioden var det nesten som terapi, vi ble så gira at vi nesten følte opplegget var like mye for oss middelaldrende dirigenter som nerdet sammen, som for de unge dirigentene som lyttet til. Det var en stor opplevelse å kunne snakke sammen og fordype seg i musikk, og innimellom kunne man oppleve at vi kom så dypt inn i temaene at man kjente det emosjonelt på kroppen, forteller Eivind som opplevde at det både var lærerikt og givende å kunne la seg inspirere av hverandre.

Undervisning er alltid utrolig lærerikt også for den som underviser, en ser ofte veldig godt selv hva man ønsker å gjøre, og lærer minst like mye av prosessen som den som mottar undervisningen. Jeg har virkelig lært mye av Sascha, vi har litt ulike måter å gjøre ting på samtidig som vi også ofte er veldig enige. Som dirigenter tilbringer vi så mye tid alene, så vi bør bruke mer tid på å snakke sammen og hente råd og inspirasjon fra hverandre. Jeg opplever at min generasjon er flinke til å ha kontakt, og håper det fortsetter med dagens unge dirigenter!

Også i et samfunnsmessig perspektiv ser Eivind behovet for å se i lange perspektiv, og håper at det vil være mulig å heve bevisstheten og viktigheten av musikk i samfunnet generelt.

Jeg har lyst til å holde på med dette til jeg blir eldgammel, og få lov til å bli en gammel og klok dirigent. Det gnager meg litt når jeg ser hvordan kulturen er blitt behandlet i samfunnet i pandemien, og jeg har et ønske om å få gjort mer og øke aksepten og viktigheten av kulturlivet. Vi er nødt til å se fremover og se hva vi kan gjøre for at folk kan skjønne at det vi gjør er viktig!