Mandagsmorgen med Johannes Gustavsson
Selv om dirigenten Johannes Gustavsson strengt tatt har svensk pass, er det såpass mange ting i hans liv som peker mot Norge at han nærmest kan regnes som norsk. Ikke bare har han sin utdannelse fra NMH, han er også kunstnerisk leder i Ungdomssymfonikerne på Elverum, og er bosatt kun noen saftige steinkast over riksgrensen med sin norske hustru.
Han er også sjefsdirigent i Oulu Symfoniorkester i Finland og VärmlandsOperaen i Karlstad, og har i lang tid hatt en fyldig karriere som orkesterdirigent i Skandinavia.
Med et opprinnelig opphav som bratsjist satt Johannes sentralt plassert både i orkesteret og orkesterklangen, og lot seg der umiddelbart tiltrekkes av den store helheten i orkestermusikken.
Foto: Johanna Sterner
Jeg har vel alltid vært nysgjerrig på det større perspektivet i musikken. Jeg har et sterkt minne fra en gang jeg spilte i et ungdomsorkester, jeg og en venn skulle synge slutten av symfonien vi spilte, men vi sang helt ulike stemmer. Allerede da skjønte jeg at inntrykkene våre av musikken var veldig avhengig av den stemmen man spilte og det man hørte rundt seg der man satt. Jeg kjente ganske tidlig at den store helheten og oversikten var noe helt annet, det var det som virkelig var musikken, og det har fascinert meg helt siden da.
Det som er virkelig flott med å være dirigent er at man får lov til å lytte og engasjere seg i alt, vi musiserer gjennom å lytte. Man lytter så klart også når man spiller et instrument, om man tenker på gode kammermusikere er de først og fremst utrolig gode lyttere. Men som instrumentalist er man også hele tiden nødt til å ha et øre til seg selv og sørge for at man har kontroll over sitt eget spill. Som dirigent kan vi dedikere begge ørene til alle andre, og virkelig lytte til det som skjer, sier Johannes, og penser dermed innpå en av de viktigste funksjonene til en dirigent.
Det er jo dette jobben vår handler om, vi skal jo ikke bare lytte til det musikalske forløpet, men også til den musikalske kommunikasjonen, og høre hva som fungerer eller ei i et ensemble.
Noe av det beste som kan skje er når man får en sterk og musikalsk impuls fra en musiker, og kan kommunisere denne impulsen til resten av ensemblet slik at alle får fokus på det. Det er også en av måtene vi kan hjelpe orkesteret på, å skape og vise overblikket.
Rollen som tidsbesparende faktor må heller ikke undervurderes, en dyktig dirigent kan spare et ensemble for mye tid, og bidra til å oppnå godt musikalsk samspill selv med få øvelser.
Man kan ikke kreve at en orkestermusiker har like stor kjennskap til stemmene rundt seg på samme vis som en kvartettmusiker, det hadde tatt alt for lang tid å jobbe inn en stor symfoni på den måten. Her kan dirigenten tilføre kvalitet og tidsbesparelse gjennom god innstudering og lytting, en god dirigent hjelper orkesteret å nå et resultat på en effektiv måte, og kan kanalisere energien og kunnskapen som eksisterer i orkesteret slik at alle drar i samme retning.
For Johannes er selve prosessen i en orkesteruke minst like viktig som resultatet, og han legger mye vekt på de personlige og musikalske forbindelsene som kan oppstå når dirigent og ensemble er på bølgelengde.
De fineste prosjektene er der du merker at all energi og retning er samstemt, og man utvikler en felles forståelse og oppfatning av musikken i løpet av en konsertuke. Da kreves det også av dirigenten at man er kvikk og fleksibel nok til å for eksempel vite når man skal holde seg unna dersom orkesteret serverer en musikalsk situasjon som fungerer utmerket. Det faller hele tiden tilbake til det å lytte. Har du forberedt deg godt og vet hvilke musikalske alternativ du står inne for, er du i stand til å ta et valg i løpet av et brøkdels sekund når du blir presentert for nye muligheter. Men om du da ikke har øret med deg blir det vanskelig.
Inspirasjon kommer ofte av seg selv når Johannes først har satt seg ned for å studere partitur, og også her er selve prosessen og reisen dypt inn i partiturets hemmeligheter i fokus.
I begynnelsen av enhver innstuderingsprosess må man rett og slett bare sette seg ned og jobbe, og har jeg først kommet over den dørterskelen går det stort sett greit. Mye av det første arbeidet vi gjør når vi skal lære oss et partitur er av ganske mekanisk art, man bryter ned bestanddelene og sammenligner og definerer, og det tar gjerne sin tid. Først da kan man begynne å fundere over smak og estetikk, alt det metafysiske som omgir musikken.
Og når man da er i ferd med å knekke kodene på musikken man innstuderer melder det seg umiddelbart nye problemstillinger.
Maurice Ravel sa en gang noe slikt som at; Slutt å tolke min musikk, kan dere ikke heller realisere den? Nå er han en veldig eksakt komponist i sin notasjon, men vi må alltid ta et valg når vi ser på et notebilde; hva er det som skal låte her? Med visse komponister har man allerede en etablert personlig oppfatning av hvordan man forholder seg til musikken, jeg vet veldig godt hvordan jeg mener man skal utføre et sforzato i Sibelius. Da lar jeg meg farge av min egen forestilling, og dette sniker seg inn i prosessen mye tidligere enn om jeg jobber med en helt ukjent komponist som bruker akkurat de samme tegnene. Man må være så objektiv og belest som man kan, men til syvende og sist så blir det et subjektivt valg. Og den kan endres, en av fordelene med å bli eldre er at jeg allerede har meninger som jeg vet jeg kan endre på, og være i konstant utvikling.
Å finne balansen mellom objektivitet og subjektivitet er en konstant utfordring når man jobber med musikken, hvordan kan man best mulig tjene musikken på en personlig måte, uten at man kommer i veien for musikkens iboende kraft og kvaliteter?
Jeg føler begrepet tolkning kan være litt problematisk, for min del handler det mer om forståelse og innsikt i musikken du skal fremføre. Det er en spennende prosess, da det ikke går an å fjerne seg selv fra ligningen, samtidig som man må forsøke å gjøre det så langt det går. Å finne balansen mellom det selvutslettende og det egoistiske er viktig.
I tillegg må man ta i betraktning omgivelsene og tiden ting kommer fra. Tenk på notasjon, over flere hundre år er det utviklet nedtegningssystem som er så absolutt og fantastisk, og avhenger likevel i så enorm stor grad på hvem som har brukt det, og under hvilke omstendigheter. Så det er særdeles vanskelig å ikke ha klare meninger om musikken man skal fremføre.
Som kunstnerisk leder for Ungdomssymfonikerne kjenner Johannes på et ansvar for å være med i utviklingen av våre fremtidige musikere, og har der en ambisjon om å kunne bidra til å utvide horisontene og hjelpe studentene til å gjøre sine egne erfaringer og innsikter.
En ting jeg er generelt opptatt av er selve prosessen og kunnskapen som omgir det vi driver på med, man kan kanskje si den eksistensielle delen av det å være musiker. Det er på mange måter en tung jobb å være musiker i et helt liv, og det er viktig å ha en god ballast for å ha best mulig forutsetninger med seg ut i yrkeslivet. Når jeg jobber med orkesteret stiller jeg alltid mange retoriske spørsmål, min forhåpning er kanskje at spørsmålet i seg selv vekker noe hos hvert enkelt individ, og at de tenker at de kan og bør ikke spille disse musikkstykkene uten å ha stilt seg selv disse spørsmålene, sier Johannes. I en alder der musikantenes fokus gjerne er på det spilletekniske er det da viktig å åpne opp for ny input, og hjelpe studentene til å skape sine egne refleksjoner.
Det som er interessant med å snakke med unge musikere er at de ofte snakker om hva eller hvordan, men veldig sjelden spør seg selv hvorfor. Dette fokuset på håndverket er i og for seg naturlig, alle musikere som spiller i Ungdomssymfonikerne holder et høyt nivå, og de som er med der har egentlig allerede lykkes i å bli musikere. Da er det vår jobb i teamet bak orkesteret å hjelpe med å utvide horisontene og vise de nye sider å arbeide med. Målet vårt er da at de kan starte sitt eget lille indre kjernekraftverk slik at de er selvforsørget med musikalsk energi og inspirasjon.
Energien som bor i så ferske musikere begeistrer Johannes, og han er full av lovord for det han får i retur.
Det som kan gjøre meg gladest med Ungdomssymfonikerne er når man får servert energi som er så totalt uhemmet. Det handler for så vidt ikke om at man skal være ung og gal for enhver pris, men det er en enorm positivitet i den kraften. Den omveltende følelsen av å møte stor musikk for første gang er en spesiell opplevelse, det utløser ofte en enorm energi. Jeg er også imponert over kunnskapen de besitter, de er politisk oppdaterte om aktuelle saker, og har en sterk bevissthet om verden rundt seg. Det er veldig fint for meg å få være med på.