Mandagsmorgen med Marcus Paus

I vår faste serie med mandagsmøter har vi spurt dirigenter om hva som inspirerer de i yrkeshverdagen. Denne gangen har vi valgt en litt annerledes vinkling, og snakket med en av våre mest produktive komponister for å høre hva som inspirerer ham i møtet med dirigenter og musikere. Hvilken plass og funksjon har de utøvende musikerne i samarbeid med våre komponister?

Marcus Paus er en av Norges mest etterspurte og populære komponister, med mangfoldige bestillinger fra både orkestre og kor. Han har en stor kammermusikkproduksjon, og har vunnet både priser og utmerkelser for sine komposisjoner og plateinnspillinger.

Vi var derfor nysgjerrige på å få høre litt om møtet mellom komponister og utøvere, hva skjer egentlig i prosessen når helt ferske notesider skal vekkes til liv av levende musikere?

Marcus skrev tidlig musikk for orkester, og husker fremdeles godt sine første erfaringer med dirigenter og orkestre.

Å jobbe med dirigenter da jeg var i tyveårene var konsekvent å jobbe med mennesker som hadde mye mer erfaring enn det jeg selv hadde. Som tradisjonsbærere og fortolkere av min musikk kunne de da løfte og artikulere musikk til et nivå jeg nok selv ikke hadde den gangen, forteller Marcus, og forteller om opplevelsen av dirigenten som et viktig bindeledd til orkestermediets indre tradisjoner og språk.

Jeg kan huske da å ha et inntrykk av dirigenten nesten som en terskelens vokter mellom meg og den tradisjonen jeg så gjerne ønsket å være en del av. Det som fremdeles er bevart av dette bildet i dag er at dirigenten nesten uten unntak alltid står musikerne og den praktiske virkeligheten nærmere enn det jeg gjør. På et rent faglig nivå har jeg derfor lært forferdelig mye om orkesteret og orkesterpsykologi både av å jobbe med dirigenter, og av å se på når de jobber. Gjennom dette har jeg også da lært mye om egen musikk, ikke bare hva som fungerer eller ikke, men også hvorfor og hvordan.

Marcus snakker varmt om kunnskapen og tradisjonene som ligger dypt i et orkester som kilde til inspirasjon. Ikke bare den kollektive kunnskapen som ligger oppsamlet fra å daglig spille kjernerepertoaret i vestlig klassisk musikk, men også i den felles forståelsen av et både verbalt og nonverbalt språk som presist kan utrykke en musikalsk tanke og sette musikk inn i en historisk kontekst.

Det som imponerer meg er hvor effektiv en dirigent kan være i å formidle mine ideer. Om jeg skulle ha forsøkt det samme ville jeg rotet meg bort i metaforer, for meg er musikken mine innerste følelser og private idéverden. Jeg skal da kunne snakke verbalt om noe som er veldig intimt og veldig sårbart, som jeg har uttrykt gjennom det mediet jeg behersker, nemlig musikken. Jeg forsøker jo å bli flinkere til det, men jeg kan da oppleve at jeg babler i vei, hvorpå dirigenten sier to ord som dekker akkurat hva jeg søker å formidle. Det går så mye fortere, og blir ofte så mye bedre, sier Marcus, og avfeier dermed alle ambisjoner om å tilhøre gruppen av komponister som også dirigerer egne verk.

Jeg kunne ikke dirigert om det så hadde stått om liv, det ligger ikke i mitt DNA, sier en lattermild Marcus.

Jeg vil alltid se på med en viss undring og avstandsforelskelse til en dirigent, å stå der med en absolutt ro og myndighet og vite at man er flytende i samme språk som musikerne. Jeg sier ikke konsekvent at man ikke skal dirigere sin egen musikk, men man skal være vel vitende om at det skjer noe veldig interessant med musikken i det noen andre står på podiet, sier Marcus, og kommer rett til kjernen av samarbeidet mellom komponist og utøver.

Jeg har aldri hatt opplevelsen av å være i en prøveprosess, enten med musikere eller dirigent, uten å kjenne at verket mitt samtidig vokser og forvandles. Og i kraft av det erfare at også jeg vokser i møtet med musikken når jeg får oppleve den utenfor mitt eget hode. På mange måter opplever jeg det da som at musikken gis tilbake til meg.

Utøveren er da ikke bare en som tilfører nytt perspektiv og innhold, men blir avgjørende for at verket får leve et eget liv.

Å sitte og skrive musikk er jo et veldig privat og ensomt foreteende, og det er sikkert litt sammenlignbart med partiturstudier for en dirigent. Man vet at man vier seg til musikken, men det man vier seg til lar seg strengt tatt ikke oppleve før andre mennesker kommer til. Uansett om vi er dirigenter eller komponister er musikken alltid større enn oss, og får dypest sett mening i det vi møtes og er sammen om den.

Et partitur er ikke en fasit, det er et utgangspunkt. Hver gang jeg jobber med musikere eller dirigenter, så er det noe større som vokser ut av musikken. Og dersom man følger nøye med kan man også bli litt klokere.

Foto: Dagfinn Hobæk