Mandagsmorgen med Grete Pedersen

Grete Pedersen er en av våre dirigenter som har satt tydeligst fotavtrykk i musikklivet, både gjennom å være professor i kordireksjon på NMH og som sjefsdirigent for det Norske Solistkor i over 30 år. Hun er Ridder av 1. Klasse av den Kongelige Norske St. Olavs Orden, en utmerkelse hun fikk i 2019, og er en svært ettertraktet gjestedirigent både i Norge og utenlands. Hun har også nær tilknytning til Dirigentløftet som medlem av faglig råd for elitesatsingen.

Dette intervjuet ble gjort før den foreløpig siste nedstengingen av det sentrale Østlandet, og både vi og Grete var på dette tidspunktet fullstendig uvitende om tiltakene og begrensningene som ventet rundt neste sving. Likevel viste samtalen seg å ha en ekstra dyp bunn, da den denne gang adresserer forutsetninger og måter vi kan takle tilværelsen på. Tema for intervjuene våre så langt har vært inspirasjon, men det er ikke alltid sikkert at det holder. Inspirasjon kommer ikke nødvendigvis av seg selv, man må også være i stand til å ta det imot, og hva kan man gjøre for å holde seg i balanse? Grete har noen tanker om hva som kan være en sunn tilnærming.

For min egen del nå kjenner jeg kanskje at å akseptere situasjonen slik den er, er nesten blitt viktigere for meg enn å være veldig inspirert. Det betyr både å akseptere hva som lar seg gjennomføre og ikke, og kanskje det vanskeligste; det faktum at vi har begrensende rammer som hele tiden endrer seg, og krever at vi har mange alternative planer. Hva kan jeg gjøre noe med, hva er umulig å gjennomføre nå, og hvilke muligheter har vi åpne, spør Grete, og utdyper videre om hvordan hun kjenner at prioriteringene endret seg litt gjennom disse månedene.

Jeg tror noe av det viktigste jeg som dirigent kan gjøre akkurat nå er å kjempe for utøverne, frilanserne og alle studentene. Jeg er heldig som har faste tilknytninger som gir meg en viss trygghet, men det gjelder slett ikke for alle, og jeg kjenner sterkt at det er viktig å bruke kreftene mine på å kjempe for musikerne nå.

Jeg liker normalt sett å tenke at man får ting til, om det er noe problem lirker vi det på plass, men vi er i en pandemi, og man tuller ikke med folks helse. Som dirigenter er ledelse alltid en del av jobben vår, vi har omtanke og ansvar for de menneskene vi jobber med, og det blir ekstra tydelig i den situasjonen vi befinner oss i.

Dette betyr på ingen måte at ønsket om å få til hårete prosjekter har minsket, men de må justeres i møte med virkeligheten.

Vi går jo gjennom forskjellige faser, da den første nedstengningen kom skyndte jeg meg til Musikkhøgskolen og hentet masse partiturer jeg ønsket å lese og studere, og den første tiden lærte jeg meg en hel del.

I den fasen vi er i nå er jeg mye mer opptatt av fysisk og mentalt vedlikehold, pluss å rusle bortom pianoet hver dag og ha en liten musikalsk samtale med Haydn, Bach eller bare spille en låt, og så får jeg akseptere at det er nok, forteller Grete, som har også sørget for å ta godt vare vare på de opplevelsene som har kommet innimellom.

Når jeg tenker tilbake på konserter og prosjekter vi har gjort gjennom pandemien, så ser jeg nesten på de som en bonus. Jeg er glad og stolt over de tingene vi har gjort sammen, også at vi har klart å få solistkoret UNG i gang, prøver og konserter som er blitt gjennomført, og de digitale løsningene som vi har utarbeidet underveis, men det er ikke noe man automatisk kan regne med at man får til. Får vi samlet folk sammen for å fremføre musikk er det en gave og en bonus, og jeg tenker også det kan være sunt å realitets-orientere seg litt i en slik sammenheng. Selv om alle er sulteforet på å få fremføre musikk, behøver kanskje ikke akkurat denne konserten være det største og mest prestisjefylte man noensinne har gjort, det viktigste er at man faktisk kan gjennomføre! understreker Grete, og gir eksempel hvordan man kan gjøre arbeidssituasjonen best mulig for sine medmusikanter.

Når vi samler folk bør vi være litt ekstra påpasselige med å la dem bare få lov til å spille og synge, å rett og slett være musikere, uten at vi stopper for mye. Alle de vi jobber med kjenner jo situasjonen på kroppen, enten det er personlig, økonomisk eller på andre måter, og det krever enormt mye å vedlikeholde finmotorisk toppform. La musikerne få spille, de trenger flyten.

Det gjelder også oss dirigenter, om det går lang tid mellom hver gang vi faktisk dirigerer mister vi litt farten og den observante tilstedeværelsen i øyeblikket. Og jeg mener egentlig at vi skal kunne akseptere at vi kanskje er litt rustne. Det betyr på ingen måte at vi skal legge lista lavt og ikke være ambisiøse, men det er også viktig å ha en aksept for at ting er annerledes akkurat nå. Og det får bare være helt greit.

Også i møte med studenter føler Grete naturlig nok på et ansvar, og søker å finne gode løsninger på undervisningen.

Vi kan jo ha digital undervisning, men det har også sine begrensninger. Da har jeg mer tro på at vi kan samles ute, gå en tur, tenne et bål, og ha undervisningen utendørs. Jeg mener seriøst vi kunne tilrettelagt plassen bak NMH, kledd oss etter forholdene, og hatt utendørs undervisning med god avstand. Elever kan gjerne få oppgaver på forhånd, verk som vi kan diskutere og snakke om. Som dirigenter er vi faktisk heldige der, det er så mye dirigentyrket består av utover det slagtekniske, sier en engasjert Grete i et oppriktig ønske om å tilrettelegge en meningsfylt undervisning som lett blir preget av avlysninger og møter over skjerm. Og det menneskelige aspektet av yrket har fått en spesiell viktig dimensjon den siste tiden.

Vi har alle vårt å stri med, oppturer og nedturer. Dette gjelder for så vidt hele tiden, ikke bare under pandemien, og det er viktig for en dirigent å huske på at alle kjemper sine egne personlige kamper. Det betyr definitivt ikke at vi ikke skal kreve og forvente at vi gjør vårt aller beste til en hver tid, troen på hva vi kan få til skal være skyhøy, samtidig skal vi huske at vi mennesker er så uendelig mye mer enn bare prestasjonen vår. Og er det noe man kan si om coronasituasjonen er det at vi nå muligens har fått en enda tydeligere kjennskap til hvem vi er når vi ikke kan utføre det vi pleier å gjøre. Den innsikten er verdifull i vårt yrke som dirigenter, både når det gjelder egen selvforståelse og i forhold til alle de vi får jobbe med.

Foto: Bård Gundersen

Ensemble Allegria Maria Angelica Carlsen konsertmester, Det Norske Solistkor Ditte Bræin, Øystein Stensheim, Olle Holmgren, GP, Oktober 2020, versjon med redusert besetning, og redusert publikumstilgang. Gjendiktning Paul Helge Haugen.