Mandagsmorgen med Christian Kluxen
Christian Kluxen er sjefsdirigent i både Arktisk Filharmoni og Victoria Symphony i Canada, og en aktiv gjestedirigent over hele verden. For en dirigent der reise er en naturlig del av livet har 2020 medført en del endringer, men den glade Norgesvennen er lykkelig for at han likevel har hatt mulighet til å gjennomføre større deler av årets store Beethovenfeiring. Akkurat denne komponisten betyr mye for Christian og jubileet har gitt en kjærkommen anledning til å fordype seg ytterligere i musikk som har stor personlig verdi for Christian.
- Det er så universelt viktig, det han forteller! Det er få andre, om noen, som kunnet formidle det menneskelige på en tilsvarende måte. Vi kan jo faktisk høre at han ikke bare har en indre kamp i historien han vil fortelle, men også i selve skapelsen av sine verk. Om man så sammenligner med andre av de virkelig store komponistene, mener jeg man kan merke en forskjell i selve prosessen. Hos Bach er det klart at han skriver sin musikk for en høyere makt, man kan kanskje ikke si at han favner om hele opplevelsen av å være menneske . Mozart sin musikk er også fylt med følelser og retorikk, men det kommer ikke like sterkt frem i formen, i selve oppbyggingen, da han er så glitrende god at han alltid kan kanalisere sine utfordringer inn i noe konstruktivt. Hos Beethoven får vi derimot følge hele prosessen, han legger ikke skjul på problemene som oppstår underveis, snarere tvert imot så fremhever han dem! Og akkurat dette synes jeg gjør Beethoven så viktig og universell, det er noe dypt menneskelig i måten han formidler sitt budskap ikke bare i tema, men også i utførelsen.
Et uttrykk som ofte går igjen når man snakker om Beethovens symfonier er "gjennom kamp til seier", og for Christian rommer dette utsagnet det elementet som gjør at han føler Beethoven er så relevant for dagens publikum.
- Det er jo nesten som man føler at Beethoven bruker sine symfonier som psykologi-sessions, der han legger seg ned på sofaen, og snakker og fabulerer om sine problem og sitt indre følelsesliv. Se bare hvordan han starter sine psykologtimer, noen starter med et veldig bestemt og eklatant utsagn, som begynnelsen på 5 symfoni. Andre ganger er han langt mer tvilende, kanskje også søkende. Dette bretter han så ut, argumenterer og krangler med seg selv, og jobber innstendig med egne tanker og følelser, nakent og ærlig. Og gjennom dette umiddelbart ærlige uttrykket, kanskje nettopp på grunn av dette, kommer han til slutt frem til et svar som føles forløsende. Og gjennom sine symfonier blir han også VÅR psykolog, vi kjenner oss igjen i hans indre kamper. Det er jo så umiddelbart og universelt relaterbart til det å være menneske.
Christian opplever at alle symfoniene har sin helt egen historie å fortelle. Det er alltid fascinerende å sette seg inn i de ulike symfoniene på nytt, og la de modnes hver på sin måte.
- Tenk på 8. symfonien, som han skrev da han var i ferd med å bli helt døv. Livet jobbet mot ham på alle måter, og jeg tenker han må ha følt at livet både kunstnerisk og personlig var på vei mot slutten. Så skriver han kanskje et av sine lyseste verk! Hvorfor? Ligger det en form av sarkasme bak, eller er det nesten en slags fornektelse? Det kan minne om når man besøker noen som ligger alvorlig syk, da snakker man jo ofte om det gode i livet, fordi det føles tungt eller feil å fokusere på det triste. Slik kan jeg av og til føle det med nr 8, at det nesten er en flukt. Så kommer 9 symfonien, kanskje den første der det endelig er en balanse mellom å uttrykke noe vakkert og ha en innvendig kamp uten at det kommer i konflikt med hverandre. Kampen er der som den alltid har vært, til tider enda mer voldsom enn tidligere, men der det før har vært en umiddelbarhet kan han nå observere verket med en slags avmålthet, han forstår og styrer seg selv med mer kontroll enn tidligere. Ut av dette kommer en desto mer ubesudlet skjønnhet og glede,
Få, om noen, komponister har fått en så ikonisk status som gode Ludvig, og sett med nåtidens øyne er det lett å plassere ham inn i en revolusjonær historisk kontekst. Hans politiske og filosofiske sider fremheves, og hans revolusjonære tanker hylles og analyseres. Men for Christian er det like interessant å se musikken ut fra menneskets ståsted like mye som ikonets.
- I stedet for å zoome ut, inspirerer det meg voldsomt å zoome inn! La oss se på mennesket Beethoven, og hva han forteller om seg selv gjennom musikken. Vi er vant til å få menneskers historier fortalt ut fra store overordnede linjer i historien, men Beethovens person er så veldig tilstede i musikken at jeg mener hans personlige historie blir universell, ikke motsatt. Og det er jo akkurat derfor jeg mener den fengsler selv i dag. Ikke på grunn av det historiske aspektet, men det dypt personlige som ligger bak.
Og med musikk som fremdeles kan snakke til oss dypt personlig om kamp og motgang, er det såklart passende at det store jubileet finner sted i et år som folk flest har mer og mer lyst til å stryke av kalenderen.
- Dette året har vært så problemfylt, og vi har har alle vært på et sted i livet der vi må tenke og reflektere. Og selv om timingen har vært slik at vi har hatt mange avlysninger, og opplevd at feiringen amputeres, så tenker jeg at dette er jo nøyaktig i Beethovens ånd! Å feire ham i en tid der vi står overfor så mange problemer er det perfekte tidspunkt, hans musikk fungerer perfekt som soundtrack for de følelsene og kampene vi nå møter daglig.
Bli inspirert av Christian Kluxen og Arctic Philharmonic: