Mandagsmorgen med Rolf Gupta

Dirigentløftet går høstmørket i møte med en serie mandagsmøter der norske dirigenter deler noe som inspirerer dem akkurat nå. Rolf Gupta er en av de mest erfarne dirigentene i Norge, og er tidligere sjefsdirigent for både KORK og Kristiansand Symfoniorkester. Han tilhører også et eksklusivt selskap av dirigenter som også komponerer, og vant nylig Kritikerprisen for sitt verk Jordens Sang, urfremført med KSO i 2019. Selv om kombinasjonen av dirigent og komponist er relativt uvanlig i dag, er det veldig berikende for Gupta, og de mange erfaringene fra de forskjellige disiplinene gir ham hele tiden åpninger og inspirasjon til å tenke nytt innen begge felt.

Personlig har jeg stor glede av å ha den bakgrunnen, jeg tenker nesten alltid kompositorisk når jeg dirigerer. Når man går tilbake i historien var jo rollen som komponist og dirigent uadskillelig, forteller Rolf, og peker på viktigheten av å ha bred kunnskap på tvers av de ulike fagene.

Fagene har skilt lag på et tidspunkt, og en har blitt mer og mer spesialisert. Jeg mener komposisjonsfaget ikke får nok plass i dirigering, og vice versa. Komponister som ikke er musikere selv, og mangler forståelse for hva og hvem de skriver for skaper et tillitsbrudd, noe som er problematisk i lengden. Når man ikke kjenner til litteraturkanon, orkesterets psykologi og egenart skjer det en fremmedgjøring til både utøverne og mediet man skriver for.

Historisk sett har koblingen mellom skaper og utøver tradisjonelt vært langt sterkere, og dette gjelder så godt som alle store navn fra musikkhistorien. Det medførte i sin tur en intuitiv bred forståelse hos kunstnerne som Rolf mener vi fremdeles har mye å lære av i dag.

Om man for eksempel ser på Mahler var jo han først og fremst dirigent, men er i ettertid først og fremst kjent som komponist. Ikke bare kjente han derfor som komponist orkesteret utrolig godt fra innsiden, med sine nøye noterte partitur, men jeg mener også at kombinasjonen gjør ham utrolig interessant sett fra et tolkningsperspektiv. Mahler sa selv at «tradisjon er slurv», så for han var det viktig at fortolkningstradisjonen ikke ble sementert, den måtte leve og utvikles.

Og det er kanskje lett i våre øyne å tenke at siden Mahler selv dirigerte sine verk la han også grunnen for en definitiv tolkning av hvordan musikken skulle fremføres, men komponisten var tvert imot selv veldig åpen og interessert i andres tolkninger av sin musikk.

Det finnes jo en lettere apokryfisk historie som illustrerer dette, om en konsert der Mahler før pause dirigerte sin 4. symfoni. Etter pausen spilte de det samme verket en gang til, men da under ledelse av Willem Mengelberg. Og det forteller oss noe helt essensielt: Nemlig hvor interessert og nysgjerrig han var i tolkningen; i å høre hvordan en annen musiker leste hans musikk!

Denne holdningen gjør at hos Mahler er de irrelevant å skille den skapende komponisten fra den skapende dirigenten, de er for ham den samme, og det gjennomsyrer Mahlers innstilling til kunsten; Alltid skapende, alltid nytenkende. Hos andre komponister finner Rolf konkrete eksempler på at dirigentgjerningen gir konkrete utslag i komposisjonene, mellom annet i den banebrytende notasjonsteknikken til Lutoslawski.

Lutoslawski er for meg et annet lysende eksempel på koblingen mellom komponist og dirigent! Hans måte å notere sine partiturer fremstår veldig intuitiv, og hos ham blir det en direkte relasjon mellom dirigentens impuls og orkesterets reaksjon, som kun kan oppstå bare fordi han kjenner orkesteret så godt både som utøver og komponist.

I prosessen med sin egen komposisjon, Jordens Sang, fikk Rolf selv oppleve på mange plan hvor viktig delaktighet og involvering av alle parter er for å sikre den suksessen som verket ble. For det første ble orkesteret en aktiv del av prosessen ved å sette av tid til hele fire workshops i løpet av et år, slik at Rolf kunne teste ut ideer og fragment.

Hele verkets estetiske natur ble påvirket av dette. I en slik setting er den kunstneriske fallhøyden relativt lav, og en står derfor utrolig mye friere til å utforske og forkaste ideer sammen med orkesteret, sier Rolf, og forteller om et givende samarbeid med musikerne som både innebar improvisasjon, utprøving og adskillige aha-opplevelser både med tanke på detaljer og overordnet form.

Et annet fruktbart samarbeid oppstod når han jobbet tett sammen med prosjektets dirigent, Peter Szilvay, som ble en viktig brikke ikke bare i utførelsen, men også i selve komposisjonsprosessen. I en tid da samtidsmusikk fort kan bli stemoderlig behandlet i konsertprogrammering ble dette samarbeidet og innsatsen mellom de to kollegene avgjørende for verkets suksess.

Selv om jeg er dirigent ledet jeg ikke oppførelsen selv, hadde jeg gjort det hadde jeg vel aldri i livet kommet meg gjennom hele verket i løpet av prøveperioden. Til det var jeg alt for for dypt inn i detaljene, så å ha Peter Szilvay der med det overordnede perspektivet var en lykke. Sammen ble vi et veldig godt team, og fikk muligheten til å jobbe sammen i hele prosessen. Underveis i komposisjonsprosessen kom han med tanker og innspill, og fulgte hele tilblivelsen. I tillegg gjorde han også verket til sitt eget, og fremførte det med dyp patos og innlevelse. Det var enorm innsats og tid som lå bak det som til slutt ble en tolkning.

For Rolf er en bred bakgrunn avgjørende for å være en god dirigent og fortolker, og han oppfordrer alle studerende om å heve blikket mest mulig over skillene som etter hvert har oppstått.

Innen billedkunst snakker man jo om at man skal kunne tegne en hånd, og jeg mener det samme gjelder i musikerundervisning. En komponist bør kjenne sitt instrument, og kunne sitt orkester.

En dirigent bør kunne et instrument godt, kunne spille godt piano, og jeg mener også at en del av dirigentutdanningen burde være minimum å komponere et ti-minutters verk som man selv dirigerte. Da vil man kjenne på komponistens største utfordring, nemlig det å stå foran et blankt ark og spørre seg selv: Hvem er jeg? Hva er det jeg ønsker å si?

Det er også essensielt for dirigenter å spørre seg selv når vi møter de gamle mesterverk og skal ta stilling til hva vi ønsker å fortelle med musikk som er spilt tusenvis av ganger før.

Vi bør kjenne vår kunsthistorie, musikkhistorie, politisk historie, og vite om tradisjoner og ulike inspirasjonskilder, alt for å kunne se musikken i sitt rette perspektiv. Tolkning må ikke reduseres til bare en gjengivelse av noe vi har hørt tidligere.

Og Rolf stopper ikke bare med at dirigenter bør beherske et instrument, for ham går det like gjerne andre veien, og oppfordrer avslutningsvis til noe som går rett inn i Dirigentløftets kurshverdag.

Jeg mener at alle orkestermusikere MÅ prøve å stå foran og dirigere et orkester, så man får en smak av hva det faktisk innebærer. Så får vi litt større forståelse for hverandres hverdag.

Bli inspirert av Rolf Guptas Jordens Sang med Kristiansand Symfoniorkester

Foto: Kai Bienert