Tett på: Juleoratoriet med Alvilde Riiser
Foto: Bård Gundersen
Alvilde Riiser er domkantor i Tønsberg Domkirke, og er også dirigent for Sofienbergkoret i Oslo. Hun har sin utdannelse både som kordirigent og kantor fra NMH, og er for tiden en av mange flittige dirigenter som er i full sving med konserter i adventstiden. Et av verkene hun skal dirigere er Juleoratoriet av Bach, og selv om verket alltid har vært med henne på ett vis, er det første gang hun gir seg i kast med det som dirigent.
For meg er det nesten ikke mulig å huske første gang jeg hørte Juleoratoriet, det var musikken min mor og far alltid satte på stereoanlegget mens de forberedte hjemmet til julefeiringen. Det er som et minne som alltid har vært der, og vil for en bit av meg alltid assosieres med jul, matlukt og juleforberedelser, forteller Alvilde.
Så ble man jo eldre, og lærte stadig mer om komponisten og tekstene ettersom man studerte og var med på fremførelser selv. Og det fine er at for hver gang har verket fått en ny dybde og betydning. Og nå som jeg er ganske fersk mor får jeg da enda et perspektiv, når jeg kan sette meg inn i historien til Maria på en måte jeg kanskje ikke gjorde før, sier Alvilde entusiastisk. Og kanskje akkurat her ligger den store styrken i Juleoratoriet sammen med en håndfull andre verk, det er slitesterkt, og omhandler en historie som som kan gi resonans hos mennesker i absolutt alle livsfaser.
Det er utrolig spennende å kjenne hvordan verket lever i et menneske, og det gjelder jo ikke bare meg som dirigent, men alle sangere, musikere og publikummere. Det er en menneskelig aktualitet i musikken, og det er utrolig fint å tenke på hvordan man kan leve og oppleve livet gjennom et stykke musikk på den måten.
Som musikalsk basis brukte Bach flere av sine egne tidligere verk, men en av Bachs genistreker var å utvise stor kløkt i hvordan å velge tekster for å sy det hele sammen til et langt og bevegende narrativ. Et av grepene Bach gjør i verket er å knytte sammen historien om juleevangeliet opp til sin egen tid da han komponerte verket i 1734.
Jeg synes det er så spennende å se på tekstene, der han både bruker tekster fra juleevangeliet, samtidig som han brukte koraler og salmer fra sin egen samtid. Slik kunne han hele tiden hoppe mellom fortid og nåtid, og gjøre musikken og tekstene aktuelle. Og dette fungerer også i vår samtid, det er ingen problem å gjøre hans tekster relevante og bevegende for mennesker i dag, forteller Alvilde, og setter fingeren på en av de mest dyptloddende grunnene til at Juleoratoriet fremdeles berører den dag i dag.
Det er jo også en fantastisk sammensetning av musikk! Det kiler i magen hver gang jeg hører åpningen, det er utrolig uttrykksfulle harmonier i koralene, og vakre lange arier. Ofte er det jo musikk som gir oss rom til å sette oss ned og hvile, simpelthen bare eksistere i musikken. Og vi trenger det også, det er overhodet ikke noe vanskelig å nyte selve tiden mens man hører dette verket,
Som dirigent er en såklart nødt til å skride til verket med en stor grad av forberedelse, og selv om man kan verket godt er det å skulle dirigere Juleoratoriet for første gang en stor oppgave for enhver dirigent.
Den største utfordringen for meg er helhetsbildet, å sørge for at alt henger sammen. Det er et stort verk som mange har gjort før meg, så jeg går til oppgaven med en viss ærefrykt. Men jeg gir meg selv lov til å tenke at dette er første gang, og dette skal jeg gjøre mange ganger til. Det er noe med det å være dirigent, man får jo etterhvert mange meninger om hvordan man vil at musikken skal låte. Jeg kan jo håpe at min perfekte versjon kommer på søndag, men jeg vet jo ikke det, smiler Alvilde, og setter dermed ord på den varmende tanken om at et verk som har fulgt henne fra små barneår også skal få være en følgesvenn gjennom mange julefeiringer fremover.
Man er i konstant utvikling som menneske, og det er veldig givende å se hvordan et verk kan følge med deg og være med på den utviklingen hele ens liv. Denne versjonen jeg gjør nå reflekterer den jeg er akkurat nå, og jeg vil helt sikkert gjøre noe annet om 25 år. Jeg håper i alle fall det !