Søndagsstykke med Sverre Olsrud

Hvem: Sverre Olsrud
Ensemble: Janitsjarkorps
Stykke: J.S. Bach, Orgelsonate nr 4, sats 2

Vårens vakreste eventyr for de fleste janitsjarmusikere, NM i janitsjar, nærmer seg med stormskritt. En evig gjentagende utfordring for alle dirigenter og programkomiteer er å finne det rette repertoaret til sitt ensemble, hva skal man velge? Er det riktig vanskelighetsgrad, får man vist frem sitt ensemble på en fordelaktig måte, og vil det falle i smak for ensemble, publikum og dommere?

Det finnes utallige innfallsvinkler til hvordan man kan løse dette problemet, og en av årets mer spennende varianter kommer fra elitekorpset Opus82, og deres dirigent Sverre Olsrud. Korpset har en lang historie med å velge utradisjonelt repertoar til NM, og i år presenterer de mellom annet en transkripsjon av Johann Sebastian Bach sin orgelsonate nr 4. Det vil si, det er faktisk enda mer eksotisk og spennende enn som så. Vi spurte dirigent Sverre Olsrud litt om bakhistorien til transkripsjonen.

Jeg oppdaget en ung islandsk pianist som het Vikungur Olafsson på Spotify, han har et album der han spiller musikk av Bach på klaver. Jeg ble utrolig fascinert av måten han musiserte på, hvordan han formidlet og pustet liv i musikk som allerede er fremført i flere hundre år. Det traff meg virkelig i kropp og sjel på en måte som jeg ikke kan huske å ha kjent på før, forteller Sverre.

I årsoppdateringen fra Spotify i fjor viste telleren at Sverre hadde spilt av dette verket 473 ganger, man kan trygt si at det har satt sine spor. Og relativt fort startet en ide å ta form.

Fra første gang jeg hørte innspillingen, begynte det å danne seg en transkripsjon i hodet mitt. Musikken er bare firstemt, men Vikingur finner nye linjer i Bach som ikke ligger helt oppe i dagen, og jeg ble enormt inspirert av hans stil. For meg ble det utrolig spennende å se hva jeg kunne få ut av dette med et tuttiensemble, spesielt siden jeg kjenner Opus82 veldig godt og vet hvilke kvaliteter og enkeltmusikere jeg har til rådighet. Jeg bestemte meg videre for å å prøve å instrumentere dette ut i en Grainger-stil, jeg synes måten han instrumenterer for blåsere i sine partiturer klinger helt fantastisk, og det ble en annen kilde til inspirasjon for meg, sier Sverre.

Det var ikke umiddelbart gitt at dette skulle være på repertoaret til NM, så det første skrittet ble å presentere stykket til korpset sitt. Det viste seg å bli starten på en prosess som førte ensemblet frem til både nye opplevelser og ny innsikt.

Vi spilte det først i høst, med en liten plan om at dette var noe vi kanskje kunne gjøre i konkurranse senere. Det er jo alltid vanskelig å vite om man har valgt musikk som faller i smak, men jeg ble veldig glad når jeg så at musikerne også tok til seg det prosjektet jeg har brent for. I felleskap så bestemte vi oss da at vi ønsket å fremføre dette på NM i april, forteller Sverre, som traff bedre med timingen enn han han selv hadde forutsett. Nærmest som bestilt kom nemlig ingen ringere enn Vikingur Olafsson på besøk til Bærum!

Jeg så at han skulle ha konsert i Bærum 9 mars, så jeg ringte bookingansvarlig i Bærum kulturhus og spurte om han kunne sette oss i kontakt med Vikingur og sjekke om han kunne tenke seg å komme kvelden før og holde en prøve med oss. 5 minutter senere hadde vi fått tommel opp fra agenturet, dette syntes han var kjempespennende.

Gjennom en hel prøve jobbet Vikingur tett med korpset, og oppnådde samspillsresultat som enhver dirigent vil betegne som gull verdt.

Øvelsen foregikk jo sånn sett uten dirigent, han spilte litt og demonstrerte, og så jobbet han med korpset på en kammermusikalsk måte. Han forklarte hvordan timingen fungerer i denne musikken, og hjalp korpset til å sammen finne den harmoniske bevegelsen som bare flyter av gårde. Når de da fikk gjøre dette kun ved hjelp av pust og litt forsiktige tegn fra soloklarinett, fant de en puls og kammermusikalsk lytting som alle dirigenter streber etter. Det viste seg jo at de kan spille utrolig godt også uten en dirigent, sier Sverre med et lurt smil. Og det var adskillige lærdommer å ta med seg videre både for dirigent og ensemble.

Vi fikk oppleve hvor viktig det er å ha respekt for hverandre gjennom musikken, dersom hovedplanen er å ha en jevn puls så kan man for eksempel ikke ta seg individuelle friheter med sin egen frase bare fordi man synes den er fin og ønsker å kose seg litt ekstra. Noen andre skal kanskje inn rett etterpå, og korpset mister umiddelbart litt av flyten og pulsfølelsen. Vi lærte utrolig mye av den korte seansen med Vikingur, noen viktige kjøreregler om hvordan vi kan fungere optimalt som et lag ved å samarbeide på best måte.

Dette prosjektet føyer seg dermed fint inn i en spennende repertoarhistorie for Opus82, med et uttalt fokus på å lete frem spennende musikk som ikke fremføres til vanlig. Men for Sverre passer det også inn i hans personlige filosofi om hvilken musikk han ønsker å gjøre.

Jo eldre jeg blir jo vanskeligere synes jeg sånn sett det er å velge riktig musikk til konkurranser. Jeg har lenge hatt en så utrolig lang liste med parametere over ting som bør være til stede i musikken, at man fort kan bli utslitt av mindre. Samtidig så tenker jeg at nå er det to år siden sist mesterskap, kan vi ikke bare spille noe musikk som vi liker, og kanskje koble det sammen med noe annet utfordrende. Så spiller vi bra musikk, lager gode fraseringer, og koser oss med å forme det best mulig, forteller Sverre, som generelt lar seg inspirere av et bredt utvalg stilarter og utøvere.

Jeg synes det er utrolig givende å høre på NM-innspillinger i alle divisjonene, det er utrolig mye som er bra spilt. Jeg liker mye virtuos musikk, og ikke bare den forstand at man skal spille fort og sterkt. Det kan like gjerne være virtuositet i uttrykk eller i klang, og de fineste NM-fremførelsene for meg er de som tar meg med på en fraserings og klangreise.

Det finnes mange veier til Rom, eller i dette tilfellet Trondheim. Og det viktigste er at man finner den veien som fungerer best for seg og sitt ensemble. Og Sverre er full av lovord om alt det han hører i korpssystemet gjennom hele året.

Jeg har tidligere tatt meg selv i å ønske å nærmest kopiere en vinnerfremførelse fra tidligere år fordi jeg likte det så godt, og den fella tror jeg vi er mange som har gått i. Men kvaliteten på norske amatørmusikere og dirigenter er så høy at alle kan utfordre seg selv litt. Det er viktig at man tør å gå sine egne veier, og finne de valgene som er riktig for deg. Man kan dyrke det korpset og materialet man har, og sammen finne den musikken som er riktig.